Hydraulikksvikt på Ericsson 3
Hydraulikksvikt på Ericsson 3
Hydraulikksvikt på Ericsson 3

Hydraulikksvikt på Ericsson 3

Jens Dolmer har fått jobben med å fikse hydraulikken på E3. Uten den er det vanskelig å fintrimme seilene, skriver Aksel Magdahl i dagens e-post til Seilas.

Publisert Sist oppdatert

All seilhydraulikken på båten gikk akkurat istykker. Med den trimmer man alle storseilsfunksjoner, masten, litt på forseilet og litt på code zeroen.  Vi er omtrent like handicappet som når man mister hydraulikken på et passasjerfly. Jens er selvsagt på saken, med et lite lag av hjelpere. Om det er mulig å fikse her ute, så skal vi klare det.

Gustav sover på sin mini-sakkosekk på dørken bak navigasjonsområdet mens jeg laster ned de siste værfilene. Han har ingen køye, for køyen hans brukes som sykeseng for Magnus. Han bruker min når jeg ikke sover, men han vet at jeg ikke får sove de siste to-tre døgnene fra i morgen tidlig, så han lar meg ha den tilgjengelig i natt.

Vi har dessverre mistet Ericsson 4, de satte plutselig inn sitt sjette gir og dro avgårde med en knop mer fart enn oss. Puma kom også innpå med samme fart, og vi kjenner igjen situasjonen fra tidligere i racet. Men vi er veldig fornøyde med  å ligge på tredjeplass med de foran innen rekkevidde og noen mil til Puma bak oss. Selv om det værmessig ikke ser så bra ut å ligge i midten av feltet i kveld.

Gjennom to fronter

Etappen har vært relativt lett til nå. Den letteste så langt i racet, rent fysisk. Men den siste biten inn blir tøff. Jeg har forberedt alle på at vi må kjøre så mye "all hands on deck" som vi klarer fra jibben om et par

timer, til mål. Ting skjer i rask rekkefølge nå. Vinden skal snu helt rundtmed klokken fra sydøst som den er nå, til nesten nord i morgen kveld/natt. Vi jibber først når vi kommer rundt høytrykket i Nord-Atlanterhavet. Så øker vinden raskt foran en dobbel kaldfront som feier ut fra østkysten av USA.

Doble kaldfronter husker jeg blant annet fra starten i forrige Volvo Ocean Race da to båter brøt etappen første natt, og en måned før det da de mange av trimaranene i Route de Rhum kullseilte på en natt. Jeg tror og håper at det ikke blir så ille. Men den kalde luften fra land som kanskje holder null grader, skal over Golfstrømmen som fungerer som bensin på bålet for disse frontene. Så det blir nok mye aktivitet.

Jeg ser fra de siste satelittbildene at det blåser 50 knop i fronten nå, og at området med tordenbyger og så mye vind er 140 nautiske mil bredt. Den delen tror jeg vil passere litt nord for oss. Faktisk har jeg til nå vært mer opptatt av ikke å komme for langt sør for fronten, for der kan det bli lett vind. 10 knop er det der på bildene, og vi får nok smake litt av det.  Kanskje Telefonica Azul og Ericsson 4 kan snike seg gjennom før oss, og vi blir liggende og vente på de bak. Får ikke håpe det.

Kryss siste stykket

Etter den lette vinden bak fronten forventer jeg at vinden raskt snur videre og øker i front nummer to, og at vi ender på hard kryss mot Boston gjennom Golfstrømmen. Man vet aldri helt hva som venter, men det skulle overraske meg om det ikke blir veldig dårlige bølgeforhold. Den antatte ruten vår ser for øyeblikket ut til å stemme ganske bra med å treffe en virvel og få medstrøm gjennom dette området.

Gjennom disse skiftende vindforholdene må vi skifte seil hver gang vinden øker eller minker noen knop eller skifter mer enn kanskje 15 grader. Så om det har vært få seilskift så langt, vil vi dra opp gjennomsnittet betydelig de tre siste døgnene.

Aksel Magdahl

Ericsson 3

400 nautiske mil øst av Bermuda