Klare for ny regatta
Klare for ny regatta
Klare for ny regatta
Klare for ny regatta
Klare for ny regatta
Klare for ny regatta
Klare for ny regatta
Klare for ny regatta
Klare for ny regatta
Klare for ny regatta
Klare for ny regatta
Klare for ny regatta
Klare for ny regatta
Klare for ny regatta
Klare for ny regatta
Klare for ny regatta
Klare for ny regatta
Klare for ny regatta
Klare for ny regatta
Klare for ny regatta
Klare for ny regatta

Klare for ny regatta

En klissvåt og etterhvert kald Færdernatt, som kulmuminerte i motorstopp og et seil som kilte seg fast og gjorde det umulig å seile til kai i motstrøm, har så abolutt ikke skremt jentene i «Animara». –Hadde det vært ny færderseilas neste helg hadde vi stilt uten tvil, er debutant Gry Rognes konklusjon.

Publisert Sist oppdatert

MAGISK: Stemningen i Drøbaksundet var flott, selv med regn og motstrøm! Her er en fornøyd Tirill Mohn til rors i «Animara» i ferd med å passere flere stilleliggende båter.

Færderdebuten ble en spennende, morsom, men  krevende erfaring, med stor optimisme i det ene øyeblikket og frusterasjon i det andre. Mest positivt var det at seilingen gikk såpass bra, med full konsentrasjon og kontinuerlig trimming av seil fra start til klokken halv fem om morgenen. Å seile helt inntil nærme andre båter gikk også kjempefint. Men pøsregn, for dårlige klær, vindstille og motostrøm, samt manglende lokalkunnskap om Oslo-fjordens geografi vest av Håøya, satte etter hvert sine begrensinger...

Her er skipperenes egen rapport fra seilasen:

Team Animara har trent opp mot Ferderseilasen denne våren. Dagen var kommet og siden vi visste vi hadde en lang natt foran oss tenkte jeg at det ville være lurt å sove lenge slik at jeg  ikke ble så trøtt på natten. Imidlertid ble vi kontaktet av Østlandssendningen som ønsket et radiointervju og TV2 som ville ha oss med på en reportasje i God Morgen Norge. Begge disse var tidlig om morgenen, så sove lenge ble det ikke.

Vi møtte reporteren fra Østlandssendningen og planen var en tur på sjøen. Vi startet motoren og hadde sluppet alle fortøyningene og så døde motoren. Båten ble raskt fortøyet igjen.

Jeg åpnet lokket til motoren som er dørken i cockpitt, og tok med meg leatherman og en plaskopp og skrudde litt opp mutteren på vann-dieselfilteret.  Det som kom ut var ikke rent. Det var mørkegrønt med gørr i. Tre kopper tok jeg ut og da var det ren diesel igjen, videre pumpet jeg manuelt frem diesel i motoren og håpet den skulle starte. Reporteren fikk nøye seg med en av de andre jentene for intervju.

Neste reportasje skulle foregå på Lysakerfjorden, men det ble på Redningsskjøyta i stedet for.  Anders kom og hjalp oss med motoren. Han hadde med en kanne med diesel til oss. Han kom da vi var opptatt med TV2. Han skrudde om nøkkelen og så startet motoren!

 Anders skulle seile med "Ille Moro" og dro av sted.

Vi kjørte den i ti minutter, sjekket vannfilteret for vann og det var ok. Andre forberedelser ble gjort. Så gikk tiden og vi dro ut mot startområde for Færdern. Vi sjekket ikke motoren da, da vi hadde litt stress i forbindelse med starten vår 14.40

Vi lå perfekt på startlinjen tre minutter før start med styrbord halser, og akkurat på startskuddet utførte vi en jibb og kom oss over starten. Det blåste lite i inne i havneområdet, men da vi kom noen hundre menter ut, gikk det bedre og vi seilte med spridde seil.

Tirill hadde oppgave som strateg og var hele tiden et skritt foran med informasjonen; «Nå endrer vinden seg, nå må vi falle av, nå må vi  gå høyere. Nå må vi ta ned spribommen osv». Hun var veldig dyktig.

Fenderlandsby ved Slemmestad

Vi seilte godt i starten og hadde godt driv. Så lenge det er fart i «Animara» har vi muligheten til å seile bra og vi tok igjen flere båter på seilføringen vår. Det var skikkelig gøy. Helt til Slemmestad seilte vi på samme halser så det var ikke så mye å gjøre for genuatrimmerne, bortsett fra å fin-trimme seilene.

Ved runding av Slemmestad bøya var det ekstremt lite vind og dermed samlet det seg opp mange båter der. Her ble det fenderseilas. Gry sto til rors. Dette tok hun med stor ro, selv med båter på alle kanter. Hun fortalte at hun ikke var stresset overhode.  Gry gjør det godt som rormann og er flink til å holde rorkulten stille. Beveger man for mye på den, fungerer det som små bremsing hele veien. På rundingen var det kaos og bak oss var det tre båter i klinsj hvor den ene lot storen falle og hylte til båten som berørte – «start motor!».

Vi rundet meget nærme bøya (men en stor flåte tett i tett rundt oss). Vi var da på en foreløpig 10. plass i vår klasse.

Ville gå vest om Håøya

Det piss-regnet. Jeg hadde ull helt innerst og ble dermed ikke kald. Tirill hadde med seg for dårlige klær og ble våt og kald. Jeg hadde med en ekstra tynn vindjakke som hun fikk låne samt tørre klær. For så vidt var det ikke kalt og  vi var aktive alle sammen og jobbet med å spri seil, stå til rors og slå. Vi rullerte på oppgavene så en ikke skulle bli sittende som <ripekjøtt> og fryse. Jeg har gjort det på en del regattaer tidligere og det er ganske demotiverende.

Da vi kom til inngangen av Drøbaksundet var vi usikre på om vi skulle gå på øst eller vestre side. Vi var nærme til å gå vest og da hadde vi fått fri vind, men ingen av oss var noe særlig kjent i farvannet. Vi har papirkart og plotter om bord, men var likevel litt usikre. Det var mørkt og vi trodde vel ikke det ville være så opplyst som på østsiden, i Drøbaksundet. Etter først å ha bestemt oss for å seile vestover,  valgte vi å snu på grunn av dårlig sikt i et farvann ingen ar kjent.

Tok igjen flere

Vi tok veien som de fleste andre. Vi hadde fått med oss fra meteorologisk institutt at det ville være minst motstrøm på vestsiden og det ville også være mest gunstig mtp vinden. Problemet var jo at det så å si var vindstille så vi kom oss jo ikke over dit. Vi hadde lite driv i båten og da er den ikke så lett håndterlig. Klokken 24.00 natt til lørdag fikk jeg lov å hvile en times tid. Mens jeg hvilte hadde jentene det veldig bra og forbi seilte mange båter som lå i stillebeltet ved Aspond. Vi var strålende fornøyd med dette og konkurranseinstinktet økte. Vi hadde nå på følelsen av at de som hadde seilt fra oss tidligere i vår klasse lå her i stilla. Jeg kom opp fra hvilen min og vi jobbet med den lille vinden som var. Vi hadde hastigheter mellom 0,5-1,7 knop. Så var vi nesten forbi hele feltet som lå stille og jobbet med å komme oss litt mer øst. Da tok understrømmen tak i båten og vendte nesa først inn mot land på østre side og så rett nord. Vi forsøkte igjen og det samme skjedde. Vi forsøkte å gå nærmere land på østre side, men måtte likevel ut på midten av fjorden igjen hvor strømmen var sterkest og drev igjen av. Vi passerte samme fyr to ganger. Nå forsøkte vi å krysse over sundet for å komme inn på østre side. Og så slå så vi sto rett opp til fyrlyktene/grønn og rød stake som vi skulle gjennom, slagene går så sakte når det er så lite driv i båten. Vi slo, og hadde en på dekk som løp over med genuaen for å ikke miste den lille farten vi hadde i båten. Men ble igjen tatt av strømmen. Vi forsøkte det samme igjen og ventet lenge med å slå. Denne gangen slo vi ikke, men ble likevel tatt av strømmen. Dette hadde vi nå holdt på med i fire timer og vi begynte å bli lei.

Motortrøbbel

Etter rådføring om bord bestemte vi oss for å bryte. Vi startet motoren, den gikk i ca to minutter og døde. Elisabeth tok av dørken for å få tilgang til motoren og hadde med papir og små plastbegre. Vannutskilningsfilteret var fult av vann(!).  Jeg skrudde opp dreneringsskruen og fikk silt ut tre plastkopper med nesten rent gult vann. Så for å være sikker på at det skulle bli bra løsnet jeg hele filteret. Det var ganske ubehagelig å stå på holdet nedi motoren kl 04.30 om morgenen med hodelykt  etter en natt med nesten ikke noe søvn (sovnet ikke på min hvile) og veldig veldig sliten og litt lei. Fikk skrudd av filteret og helt ut dieselen. May-Britt fikk en tom flaske og helte dieselen i. Glassbeholderen på filteret ble godt tørket av for å slippe at den var skitten og jeg helte ny diesel opp i filteret. Så var det å få dette på plass opp ned i motoren. Det var vanskelig og jeg fikk sølt ut 1/3 som rant ned i motorrommet. Så pumpet jeg manuelt frem disesel  leeeenge. Og skulle starte. Ingen gnist. Motoren var i fri med gass på for at den skulle klare å trekke frem dieselen. Jeg ble redd for at hvis jeg gjorde det for mye ville jeg få luft i motoren og måtte lufte den. Det var en prosess jeg ikke hadde lyst til å forsøke meg på der vi lå og duppet, rett ved H-øya bukta. Avgjørelsen ble tatt. Vi seiler tilbake til Oslo.

Vi brøt kl 04.37 og majoriteten i vår klasse hadde brutt. 8 av 15 båter. Mange hadde brutt før oss.

Klare for å legge til for seil

Vi seilte til Slemmestad som ligger i nærheten der Linn bor. Hun kjenner forholdene i marinaen der og sa vi kunne legge til i nødhavn og seile inn. Jeg innrømmer at jeg gledet meg ikke. På vei dit blåste det opp og vi hadde god kryss. Det gikk unna. Jeg fikk sove i fem minutter og det hjalp veldig. Resten av mannskapet vekket meg etter å ha gjort i stand ekstra forøtøningstau på alle sider,  klare for å legge til båten for seil på første forsøk.

Jeg bestemte at vi måtte redusere seilføringe,  slik at vi hadde båten i kontrollert fart inn til flytebryggen i betong. Vi revet inn genuaen til det halve og slapp storseilet. Da mistet vi all styre-fart. Jeg tenkte at da rever vi storen i stedet og gikk frem for å fikse det. Jeg satt på maljen og strammet revelinene, men da jeg skulle dra opp storen igjen  hadde en av sleidene låst seg fast i sporet sitt så jeg fikk ikke dratt opp seilet. Nå var vi uten motor og uten stramt storseil. Det var både vind og strøm i vannet. Vi jobbet oss sakte, men sikkert mot land. Klokken var ca 06 og det var ikke en sjel å se bortsett fra en fiskebåt som hadde kommet inn til bryggen tidligere. De menneskene var alt forsvunnet.

Båten er logirig og trekker opp mot vinden. Akterstaget var strammet for å motvirke dette, men likevel var den logirig. Vi nærmet oss og så trakk baugen opp mot vinden,  slakket  så litt på genuaen og fikk igjen kontroll på båten og fikk styrt inn mot land. Såå trakk baugen igjen opp mot vinden og vi fortsatte vår prosedyre. Dette holdt vi på med halvannen time, uten at vi kom inn. Linn hadde ringt mannen sin Ørjan som sto på brygga og så på oss, klare med tepper, varme baguetter og som var kjøpt for anlendingen, og klart til å ta i mot tau og trosser.

Han sa det så litt rart ut: – Dere slo jo så sakte, kommenterte han da han to timer senere kom til Bestum for å hente oss.

Det er riktig, for båten langkjølet og treg! Selv om vi hadde en på fordekk som løp over med genuaen gikk det i slow motion.

Vi diskuterte om bord hva vi skulle gjøre. Linn som er en aktiv konkurransesvømmer tilbød seg å svømme inn med en line. Ankerlinen er den eneste som hadde vært lang nok, men jeg syntes det var uforsvarlig å sende henne i 14 graders vann med en lang line bak seg. Mange meter med tau blir etter hvert veldig tungt.

Dyr 5o-meter

Avgjørelsen ble tatt; vi ringte til redningsselskapet. Klokken var 06.30. Det var ikke åpent. Det åpnet klokken 07.

Linn ringte dem hun kjente som hadde motorbåt som kunne hjelpe oss. Men de var ikke tilgjengelige. Det var ikke hjelp å få. Hadde det vært oppholdsvær så hadde nok tålmodigheten vært bedre. Kalde og klissvåte ringte vi til Redningsskøyta Odd Fellow kl 07.05 og rekvirerte den.  Det var dyrt. 2500 pr time. Jeg bestilte tauing inn til Slemmestad, så de siste 50 meterene vi ikke klarte så ut til å bli dyre.

Skøyta en skulle komme fra Sandvika innen en halv time, men det kom ingen båt. May-Britt ringte og maste, og da viset det seg at Odd Fellow hadde dratt hjem, men det kom en annen fra retning Drøbak istedet. Fem minutter etter var den hos oss.

De sa at vi kunne komme helt til Bestumkilen på én time, så beslutningen tok vi fort. Taueliner ble satt i baugen og vi ble tauet. Så fort har «Animara» aldri gått. Det gikk i plan og vi fikk nesten inn hekkbølge bak. Jeg ringte derfor opp skøyta informerte om at det gikk  litt fort her....Jeg har lest om seilbåter som har blitt tauet og at ting har gått i stykker. De roet seg ned og jeg antar at vi gikk i rundt åtte knop, noe som fortsatt er raskt for  en Vindö32, men vi skulle jo klare det på en time på grunn av prisen..

Redningsskøyta klarte å taue oss helt inn i båsen på Ullern Seilforening, det var imponerende og så godt det var å komme hjem.

Dagen etter møttes noen av mannskapet for å vaske og tørke i båten samt at Anders, min samboer, hjalp til med motoren. 

Klar for neste tur

Han kunne ikke se noen umiddelbar lekkasje på dekk til dieseltanken. Men var mye vann i dieselfilteret. Vi tok ut dette og luftet motoren. Anders forklarte og jeg gjorde som hun ble fortalt. Det var veldig god læring for meg. Nå vet jeg hva jeg skal gjøre hvis jeg må lufte motoren selv. Etter det startet motoren og gikk lenge, helt til vi valgte å stoppe den.

Jeg spurte om jentene var blitt skremt av turen, men det var de ikke.

– Hadde det vært en ny færderseilas neste helg, hadde vi stilt opp sa Gry. Det er den spiriten jeg er på jakt etter. Neste år starter vi på LYS med spinnaker!

Elisabeth Wergeland, skipper «Animara»

 

Se flere bilder i billedspesialen under og les konklusjonene etter den opplevelesesrike Færder-debuten til «Animara« i Seilas 6.