RX II` første møte med polarsjefen

I dag var første dagen i virkelig drivis. Det er en utrolig følelse å gli gjennom et slikt vinterlandskap med fantastiske lys-spill mellom sol, himmel, hav og is i alle mulige blå-nyanser og de mest fantasifulle fasonger. Ofte må vi seile i sikk-sakk mellom store flak, og av og til er det så tett at vi blir usikre på om vi i det hele tatt kommer gjennom. Men været er strålende. Sol, laber bris, og ingen bølger takket være isen. Overalt er det sel som sklir ned i vannet når vi kommer for nær.

Så plutselig; på et isflak et par hundre meter på babord baug ser vi det vi har ønsket aller mest, men knapt turt å håpe på: Isbjørn!

BJØRNEN. En binne med unge står og kikker på oss i flere minutter, før hun værer, snur seg rundt og løper bortover flaket med ungen etter. På enden av flaket kaster de seg i vannet og svømmer et srykke mot neste flak. De er knappe 20 meter fra båten nå. Vi diskuterer så stille vi kan klare i en slik situasjon om det er en sjangs for at binna  kan klare å komme seg opp i båten.

Diskusjonen får en brå slutt da vi ser hvordan binna nærmest kaster seg opp av vannet og opp på et nytt, ganske bratt og høyt isflak. Ingen tvil om at den kunne klart å komme seg om bord!

Ungen har litt mer problemer med og komme seg opp på flaket. Vi vurderer om vi skal kjøre litt nærmere igjen. Men da snøfter binna høyt, kaster på hodet og tramper hardt med framlabbene så det knaker i isen. Vi tolker det som et klart NEI! Ikke nærmere! -og holder oss på et par hundre meters avstand. Noe alle parter ser ut til å kunne avfinne seg med. Etter en foto-sesion på et lite minutt lar vi den lille familien gjenoppta sine daglige syssler.

En helt fantastisk opplevelse!!

TÅKE. Men det og ferdes her i isen er ikke bare moro. Nå utover ettermiddagen kommer det stadig tett tåke. Da må vi kjøre to stk på vakt om gangen. En på roret og en i riggen som speider etter mulige åpninger. Kaldt er det også. Det rimer ordentlig i skjegg og bart, og skjøtene blir stive og sleipe.

Men vi må kjøre på, vi må ut av isen før vinden snur eller øker. Hva slags krefter isen har får vi et inntrykk av når vi ser hvordan store flak er stablet opp på høykant. Omtrent oppå hverandre.

Når vi er gjennom isbeltene har vi fått unna den absolutt vanskligste delen av Nordøst-passasjen.

Selv om det er kalt på vakt varmer det godt å tenke på opplevelsen med isbjørnene. Eller de som venter på oss der hjemme.