Norges fremste OL-kandidater

Om

Marie Rønningen

Født: 13. mars 1994

Høyde: 175 cm

Seilforening: Tønsberg

Sivilstatus: Singel

Utdannelse: Seiler og studerer økonomi og ledelsen ved Universitet i Sørøst-Norge. Gikk tidligere på Norges Toppidretts Gymnas

Aktivitet utenom seiling: Alpint

PRØVE-OL i 49erFX

2019: Sølv

2018: 12. plass

VM i 49erFX

2019: 4. plass

2018: 19. plass

2017: 15. plass

2016: 17. plass

2015: 23. plass

2014: 25. plass

2013: 27. plass

EM i 49erFX

2019: Bronse

2018: Gull

2017: 21. plass

2016: 23. plass

2015: 12. plass

2014: 20. plass

2013: 25. plass

NM

2011: Bronse i 29er (Helene med Ane Gundersen)

2010: Gull i 29er (Helene med Ane Gundersen)

2009: Sølv i 29er (Helene med Ane Gundersen)

2005: Gull i Optimist (Helene)

Da Helene Næss og Marie Rønningen seilte sammen for første gang i sin nye 49erFX, kjente de ikke hverandre. Norges fremste medaljekandidater på regattabanen er nemlig to seilere som ikke begynte å seile sammen fordi de var venner fra barndommen. En gang for åtte år siden gikk de to Tønsberg-jentene litt hver for seg og sparket i sanden. Ingen av dem visste helt hvordan seilingen de hadde holdt på med, skulle fortsette.

Helene hadde seilt 29er sammen med Ane Gundersen fra KNS i flere år, men Ane ville etter hvert vie seg til studiene og gjøre andre ting. Marie seilte Laser, men syntes ikke det var så veldig gøy. Hun ville finne på noe annet. Mannen som så dette, var treneren Lars Loennechen. De to jentene kjente ikke hverandre, men han plasserte dem kort og godt i samme båt for at de skulle prøve det – og det fungerte. Slik begynte det.

For Helenes del startet seilkarrieren på en sommerseilskole på Hvasser i ferien. To år etter begynte hun på Optimist-kurs i Tønsberg Seilforening,

– Jeg var veldig ivrig helt fra begynnelsen av. Storebroren min seilte også, og jeg var med på seiling rundt om i landet, så jeg begynte å satse på seiling ganske tidlig.

I NM i 2005, som 14-åring, vant hun sølv i Optimist. Deretter begynte hun å seile 29er, gikk på Norges Toppidrettsgymnas i Bærum, traff Ane Gundersen og begynte å seile sammen med henne. Ane er søsteren til Christopher Gundersen, som er gift med Norges OL-heltinne, Siren Sundby. Verden er jo ikke så stor.

Mens foreldrene til Helene i utgangspunktet ikke var så interesserte i seiling, var det foreldrene som dro Marie inn i seilsporten.

– De er veldig interesserte i seiling, så det ble helt naturlig at jeg begynte å seile.

Også for henne startet det med Optimist, men hun ble fort altfor stor for den vesle jollen.

– Jeg forsøkte så godt jeg kunne, men fikk aldri noen gode resultater. Jeg syntes imidlertid det var gøy å seile.

Deretter seilte også hun 29er, men etter ett års tid skulle makkeren hennes i militæret. Da kjøpte Marie en Laser, men seilingen i den falt ikke i smak. Det gikk for sakte.

Og det var altså da Lars Loennechen dukket opp – i 2013.

OL-nederlag ble til treningsopptur

De to fant tonen og ble enige om å satse sammen mot OL i Rio de Janeiro i 2016 i den nye skiff-jollen for jenter; 49erFX. I OL-uttagningen ble de slått på målstreken av tvillingene Ragna og Maja Agerup fra KNS, som ble sendt til Sør-Amerika for å representere Norge.

– Klart det var surt, sier Helene.

– Men vi sa til oss selv den gangen: «Det skal aldri skje igjen!», supplerer Marie.

Men kanskje ble det at de ikke kom til OL et aldri så lite hell i uhellet – i alle fall på litt lengre sikt . De to Tønsberg-jentene ble nemlig spurt av verdens ledende FX-seilere, brasilianske Martine Grael og Kahena Kunze, om de ville komme til Rio og trene med dem før OL. Helene og Marie, som hadde gjort seg bemerket med mange gode resultater i det internasjonale FX-miljøet, skulle jo ikke til OL. De var derfor ingen konkurrenter til brasilianerne, men derimot ideelle sparringspartnere.

– De hadde to båter og skulle teste seil og utstyr, og vi skulle hjelpe dem med det. Vi var der i to uker, forteller Helene.

Innsatsen ble vellykket. Den brasilianske duoen vant OL-gull på hjemmebane. Men det de to norske seilerne ikke visste der og da, var at de to ukene skulle bli starten på et treningssamarbeid som varer fortsatt – og som vil vare helt frem til OL i Tokyo i år.

Selv om OL-uttagningen ble en skuffelse, ga sparringen mot brasilianerne mersmak og Marie og Helene bare fortsatte å seile for fullt selv om OL-planen røk.

– Vi visste at mange av konkurrentene ville ta en pause etter OL, og vi så det som en gyllen mulighet til å legge inn mange timer med trening. Vi var bestemte på at skulle vi satse i fire år til, så skulle ikke det være for å være listefyll i OL. Da skulle vi være med for å kjempe om medaljer.

Helene og Marie har et nært treningssamarbeid med to av de beste FX-lagene i verden.

Martine Grael og Kahena Kunze hadde også et treningsamarbeid med Alexandra Maloney og Molly Meech fra New Zealand, og da brasilianerne la FX-seilingen litt til side etter OL fordi Martine skulle delta i Volvo Ocean Race, ble det naturlig at de norske jentene erstattet brasilianerne og begynte å trene sammen med newzealenderne, eller kiwiene, som Marie og Helene kaller dem. Så da Martine Grael kom tilbake fra Volvo Ocean Race, var de tre lag.

– Vi ble aldri formelt enige om at vi skulle ha et slikt samarbeid. Det bare ble sånn, sier Marie.

Nå har de tre lagene et nært og åpent treningssamarbeid der de seiler sammen, tester hverandres båter, seil og utstyr og utveksler erfaringer.

– Dette gir oss en stor trygghet, for når vi vet at det vi gjør fungerer på trening mot to av beste FX-lag, betyr det at da vil også vi kunne være blant de aller beste, sier Marie Rønningen.

De to seiler godt sammen

Selv om de to jentene kom godt ut av det med hverandre fra dag én etter at Lars Loennechen foreslo at de skulle seile sammen, har det likevel vært en vei å gå for å finne frem til den optimale samarbeidsformen. De er to ulike personer, og i en 49erFX nytter det ikke å trekke i hver sin retning. De må være synkrone selv om en av dem skulle ha en dårlig dag eller om spenningsnivået er ulikt.

– Etter så mange år kjenner vi hverandre så godt at dette er helt naturlig, men til å begynne med var vi jo ikke helt trygge på hverandre. Jeg føler at vi begge har forandret oss mye etter at vi begynte å seile sammen, og at vi nå har funnet hver vår plass og rolle om bord i båten, sier Helene.

De to seiler ikke bare sammen, de er også blitt to gode venninner. Noe som ikke er gitt i det tøffe, internasjonale seilmiljøet, skal vi tro de norske jentene.

– Vi har det gøy når vi seiler og når vi er ute på tur, og vi henger mye sammen også utenom seilingen. Jeg tror det er Y-faktoren vår; at vi trives så godt i hverandres selskap. Vi ser jo mange andre lag som bare er sammen på vannet, og som ellers sliter med relasjonen sin. Det er ofte drama i kulissene. Vi får faktisk høre fra andre nasjoner at de er imponerte over forholdet og samarbeidet vårt, sier Marie.

Maries oppgave om bord er å trimme seil og få båten til å seile optimalt. Helene styrer og tar de fleste taktiske og strategiske valgene. I en 49erFX står begge i trapes.

– Det viktige er at vi under seilingen hele tiden snakker om det som kan komme til å skje i forkant, slik at vi er samkjørte når det skjer. Vi har jobbet mye med kommunikasjonen vår under regattaer, og vi er veldig bevisste på å gjøre hverandre gode i stedet for å henge oss opp i eventuelle feil som blir gjort, sier Helene.

Hun karakteriserer makkeren sin som veldig blid, utadvendt og snill, og at hun er ivrig etter alltid å ville lære noe nytt.

– Marie har nesten aldri en dårlig dag, mens jeg nok kan være litt sur og ta ting inn over meg. Om bord i båten er hun atskillig mer aggressiv enn meg; Marie kan bli ganske hissig på andre og nøler ikke med å si ifra. Det smeller ganske ofte fra Marie ute på sjøen, og det overrasket meg litt i begynnelsen.

Helene kan ikke annet enn å le, men Maries kjeftament har satt dem i respekt på startlinjen. Konkurrentene nøler med å komme dem for nære.

Marie karakteriserer på sin side sin makker som en seiler med en «ekstrem vinnerskalle».

– Det er hovedgrunnen til at vi er blitt så gode som vi er nå. Helene er veldig tøff, og jeg er aldri redd ved å ha henne bak meg i trapesen. Hun har god kontroll, er tøff og hun tør gjøre ting.

– Dessuten, sier hun.

– Helene er en av de snilleste menneskene jeg har møtt.

VM ga ny erfaring

Tidligere hadde Helene Næss og Marie Rønningen sin styrke i lett vind. Nå karakteriserer de seg som all roundere, men med lett- og mellomvind som spesialitet. Generelt har de god båtfart, og de mestrer båten teknisk til fingerspissene. De kan utføre nær sagt enhver manøver med båten, uansett forhold, og under medaljefinalen i VM på New Zealand i desember, imponerte de treneren sin, Thomas Guttormsen, med å foreta en «jib set» i 25 knops vind. Det er en krevende manøver i en svært rank 49erFX.

De to har det siste året utmerket seg ved å vinne medaljefinalen i flere mesterskap og store regattaer.

– Vi hadde studert banen i forkant av mesterskapet og kommet til at det ville kunne komme situasjoner der det ville lønne seg å jibbe rett etter runding av bidevindsmerket og sette spinnakeren. Derfor trente vi ekstra mye på det før VM, og i medaljefinalen fikk vi heldigvis uttelling for all treningen, sier Helene.

De to har det siste året utmerket seg ved å vinne selve medaljefinalen i flere mesterskap og store regattaer.

– Jeg tror det er en kombinasjon av at vi har god båtfart og evner å senke skuldrene. Med kun ti båter på startlinjen handler det mest om å få en god start og gjøre det enkelt. Vi merker imidlertid at mange av konkurrentene blir superstresset i medaljefinalen. Vi har som regel vært i en angrepsposisjon, så da er det jo også lettere å senke skuldrene, sier Marie.

Under VM på New Zealand fikk de imidlertid føle litt på det motsatte. Da det gjensto to dager av mesterskapet, var de med i gullkampen for fullt. De hadde hatt en dag med to seire og en 2. plass under vanskelige forhold og var klare vinnerkandidater, men den nest siste dagen gikk det meste i stå. Da var det de som ble stresset og havnet langt bak, og skuffelsen over å ende på «den sure fjerdeplassen» til slutt, var stor. Men i ettertid ser de at det er en erfaring å ta med seg videre.

– Vi seilte jo med altfor høy risiko. Det irriterer meg fortsatt; det var helt idiotisk, for vi hadde kunnet ta medalje selv med middelmådige resultater den dagen. I stedet ble vi altfor ivrige etter å skulle ta igjen alt og alle.

I medaljefinalen var de igjen i angrepsposisjon, skuldrene kunne senkes og de seilte glimrende inn til en 2. plass. Men da var allerede medaljesjansen forspilt. Nå vet de bedre, de er en erfaring rikere som de kan ta med seg inn mot OL.

Treneren sa opp lærerjobben

Etter at Lars Loennechen satte Helene og Marie sammen til ett lag, har de hatt flere trenere, Jacob Haug trente 49erFX-ene frem til og med året etter OL i 2016, men da Rigo de Nijs ble sportssjef, skjedde det endringer. Jacob Haug ble sportssjef i Norges Bryteforbund, og FX-jentene fikk lov til å komme med ønsker om hvem de ville ha som trener.

Helene Næss tok opp telefonrøret og ringte til Thomas Guttormsen. Thomas hadde trent Siren Sundby frem til hennes OL-gull i Europajolle i 2004, men han hadde gitt seg etter OL i 2012, da han var trener for Eivind Melleby og Petter Mørland Pedersen i Star. I stedet hadde han begynt som lærer.

– Jeg hadde møtt Thomas noen ganger da jeg seilte 29er, men jeg hadde ikke snakket med ham på fire år da jeg ringte ham og spurte om han ville bli treneren vår.

Telefonen trigget trenergenet i Thomas, og etter en kort konferanse med familien, sa han opp lærerjobben.

– Den telefonen angrer jeg ikke på. Det var deilig å få en norsk trener som var voksen og rolig, og som hadde vært med på mye, sier Helene.

Både Helene og Marie har, i likhet med mange andre unge seilere, hatt Siren Sundby som sitt store forbilde.

– Jeg var superfan av Siren og hadde bilde av henne på veggen hjemme, ler Marie,

– Jeg hadde også henne som forbilde, sier Helene.

– Siren seilte Yngling da jeg begynte å reise rundt med 29er-en. En gang var vi samtidig på en samling på Mallorca, og ettersom jeg seilte med søsteren (Ane Gundersen) til kjæresten (Christopher) til Siren, fikk jeg henge litt med henne der. Det var kult og inspirerende.

Nå er Helene Næss og Marie Rønningen i ferd med å seile seg inn i samme posisjon som Siren Sundby. De to Tønsberg-jentene er på vei til å bli forbilder for andre.

Slik er veien mot De olympiske leker

2. plass i prøve-OL i 2019 holder de som sin fremste prestasjon så langt. Det var den viktigste regattaen for alle lag med OL-ambisjoner dette året. Alle de internasjonale kanonene var der med sitt beste utstyr. Helene og Marie vant medaljefinalen og kom på 2. plass sammenlagt – etter treningspartnerne Martine Grael og Kahena Kunze.

For å komme igjennom det norske, olympiske nåløyet er kravet en topp ti-plassering i minst to store, internasjonale regattaer. Helene og Marie var topp ti ved fire anledninger i 2019, og de var med det de aller stødigste av de norske OL-kandidatene i seiling i året som gikk. Det første OL-uttaket vil skje en gang i februar 2020, og de fleste forventer at de to Tønsberg-seilerne vil få klarsignal til OL i Tokyo allerede da.

15. februar venter et nytt VM og en sjanse til å revansjere medaljen som glapp i New Zealand.

Nå venter et nytt VM og en sjanse til å revansjere medaljen som glapp i New Zealand. Om de vil klare det, vil man få vite 15. februar. Da foregår medlajeutdelingen i Melbourne i Australia, der mesterskapet vil foregå.

Etter VM setter jentene kurs for Palma på Mallorca, der det blir trening og deltagelse i den store, internasjonale regattaen Princesa Sophia Trophy i månedsskiftet mars/april. Fra Mallorca går turen til den tradisjonelle påskeregattaen i Hyères i Frankrike, før kursen settes mot Japan og OL-banen utenfor byen Enoshima der det skal trenes og seiles i en periode.

I mai er det EM på Gardasjøen i Italia, og så følger et nytt treningsopphold i Japan før OL starter i slutten av juli.

For å kunne gjennomføre et slikt reiseprogram har de to båter; en som i det siste har pendlet mellom Japan, New Zealand og Australia, og en de har hatt i Europa.

– Det er ekstremt mye logistikk som skal til for å få utstyr fraktet hit og dit, sier Helene.

Nå får de en tredje båt, en ny 49erFX som de skal benytte i OL. Når den vil bli tatt i bruk, har de ikke bestemt seg for ennå.

– Kanskje seiler vi den bare litt her hjemme og sjekker den ut, før den går i containeren til Japan. Da vil vi ha to båter der. En vi kan trene i i mai og juni og som vil bli reservebåt under OL, og så den nye.

Og når OL endelig står for døren, er ambisjonen å ta medalje.

– Ja, det er helt klart. Det har vi sagt helt siden OL i Rio, og det føles ikke lenger noe rart å si det. Det har vært målet vårt hele veien.