Herberns havseilere
Her er historien om Sigurd Herberns «Belle-båter» – de han tegnet for kappseilas på havet.
Som ung og aktiv regattaseiler var jeg selvsagt imponert over den moderne ungdomsbåten Killingen. Den skilte seg klart ut fra de mest populære regattabåtene i 1950- og 1960-årene; Høyt fribord, kort finnekjøl, spaderor, og det var en båt som tålte litt sjø og vind. «Killingen – morsom å seile i kuling» var slagordet.
Sigurd Herbern kjente vi også som en dyktig båtkonstruktør som hadde tegnet mange av de beste spissgatterne, og flere av de første 5.5 mR-båtene i Norge. For meg var det imidlertid som konstruktør av de første «tonn-klasse-båtene» jeg lærte Sigurd Herbern å kjenne. Jeg hadde seilt mannskap i mange havkappseilaser i Norge og England og gikk med planer om å kjøpe en egen båt for havseilas. Blant de aktuelle den gangen var en Sparkman & Stephens-konstruksjon på 31 fot – en «halvtonner», som ble bygd både i Storbritannia og i Sverige.
Norsk importør satser
31-foteren forsynte seg grovt av premiene på den tiden. Den norske, importøren, Halvor Engen, hadde stor tro på at dette ville bli en populær båt i Norge. Med sine berømte konstruktører, gode seilegenskaper og fornuftige størrelse, burde båten være et naturlig valg for så vel regattaseilere som tur- og familieseilere. Engen satte derfor opp en flott vandrepremie i «Skagerakseilasen», en regatta som gikk på en trekantbane i Skagerrak. Pokalen var en kostbar modell av Columbus’ berømte skip, «Santa Maria». Premien måtte vinnes tre år på rad for å være til odel og eie.
Første gang det ble seilt om pokalen må ha vært i 1968. Seieren gikk da til en svenske som seilte Sparkman & Stephens 31-foter. Men det var allerede bra deltagelse fra hele Skandinavia i denne regattaen.
Belle Ocean Racing
Samme år kunne Aftenposten bringe nyheten om at Sigurd Herbern hadde tegnet en ny, norsk «halvtonner», en havkrysser på 31 fot som skulle bygges av Kittelsens båtbyggeri i Risør. Bak satsingen sto et nytt selskap, «Belle Ocean Racing AS» med den norske seileren Arne Brun Lie som leder. Med på eiersiden var både Aanon Kittelsen i Risør og konstruktøren Sigurd Herbern.
Brun Lie hadde tidligere eiet en av Herberns berømte spissgattere og deltok med denne i skandinaviske havkappseilaser. Men i 1967 ble Brun Lies nye «Entonner», «Tresbelle», sjøsatt hos Kittelsen i Risør. Det var Herberns første fullblods havseiler.
Internasjonalt var det nå tre store klasser innen havkappseilas, «One Ton», «Half Ton» og «Quarter Ton». Størrelsemessig lå disse rundt 37, 31, og 25 fots lengde. Sverige var tidlig med og i 1968 ble det overraskende svensk seier ved den poulære «Fingal». Dette resulterte i at «Half Ton Cup» skulle arrangeres i Sverige året etter.
Norsk satsing
Arne Brun Lie ivret for å få med en norsk båt i Half Ton Cup 1969. Seilasen skulle foregå i Østersjøen med base i Sandhamn. Dette førte til at Erik Wiik-Hansen og jeg skrev kontrakt på hver vår «Belle halvtonner». Båtene ble bygd i oregonpine hos Kittelsen, og vi slo kron og mynt om båtene etter at de var klare for siste finpuss. Valget stod mellom klar lakk eller maling av skroget.
Erik valgte det fineste skroget som skulle lakkeres, jeg fikk båten som skulle hvitmales. Det ble også min båt som skulle være med i cup-seilasen i Sverige. Den skulle være sjøklar 1. april og vi måtte love Brun Lie en intensiv treningsvirksomhet i april–juli denm sommeren. For riktig å understreke alvoret og ambisjonene, ble det bestemt at Peder Lunde jr. skulle være med på cup-seilasene.
Tiden var knapp og det ble jobbet voldsomt for å få båten ferdig, men det ble fort klart at selv det å rekke Skaw Race på sensommeren skulle holde hardt. Da vi omsider kom på vannet og fikk opp seilene, dro vi rett til havs mot Skagen der starten var lagt. Da var hele cockpiten nylakkert, så vi måtte stå og seile den første dagen. Frisk vind førte selvsagt også til at lakken fikk stadige dusjer av saltvann. Dessuten holdt vi på å miste riggen da et av toppvantene brakk i en liten kuling utenfor Västkusten. Resultatet var at vi bestemte oss for å trekke oss fra start. Det var viktigere å få båten helt i orden før Half Ton Cup i Marstrand.
Herbern brummet
Sigurd Herbern var kjent som en meget hyggelig, kunnskapsrik og dyktig mann. Han stilte høye krav til egen innsats, men ville også at andre skulle yte sitt beste. Var det noen som sluntret unna, fikk de fort erfare at Herbern kunne være en skikkelig brumlebass.
Når alt tok så mye tid og gikk så sent på verftet i Risør, slo Herbern i bordet. Han tilbrakte selv mye tid på verftet under innspurten. Aanon Kittelsen hadde gått i båtbyggerlære hos Herbern, og Herbern hadde selv valgt å legge all produksjonen hos Kittelsen. Men når Herbern ikke var helt fornøyd, fikk Kittelsen høre det! Det ble brukt mye bannord, men problemene ble bare større. Kittelsen trakk seg gjerne tilbake til sitt kontor, og de ansatte visste ikke hva de skulle gjøre.
Så alvorlig var det at Brun Lie og Herbern gikk til ordføreren og fikk ham til å hente en dyktig medarbeider og malermester som var innlagt på sykehus, til å komme til verftet for å stå for malerarbeidet. Og de to halvtonnerne ble da ferdige til slutt. Verre var det med et par mindre «tonn-båter», nemlig «kvart-tonnerne». De skulle også være ferdige til regattaseongen, men det lot seg ikke gjøre. Her fant man imidlertid en smart løsning ved at skrog og dekk ble støpt i glassfiberarmert plast, mens innredningen og utrustningen av båtene ble foretatt på verftet hos Kittelsen.
Noen stor suksess i Half Ton Cup ble det ikke, selv om båten var blant de beste i regattaene som gikk i Skagerrak. Østersjøen er beryktet for sin krappe sjø, noe som favoriserte båter med skarpe forskip. Men vi vant Skagerakseilasen og kampen om Engens flotte vandrepremie. Den seieren gjentok vi tre år på rad og kunne således kreve «Santa Maria»-trofeet til odel og eie.
I 1969 ble det et stort gjennombrudd for Peter Norlin som konstruktør. Hans selvbygde halvtonner, «Scampi», var totalt overlegen alle konkurrentene. Konstruksjonen vant også to senere cuper og ble en stor suksess som tur- og havseiler på det internasjonale markedet. Den unge Peter Norlin ble også verdenskjent som konstruktør og fikk en flying start.
Fra tre til plast
Fra sent i 1960-årene ble det klart at trebåtverftene ikke lenger kunne konkurrere med de moderne pastbåtprodusentene. Arne Brun Lie fikk industribedriften Norcem med på Belle-prosjektet. Norcem skulle støpe halvtonnerne, Kittelsen skulle ta seg av trearbeidet. Entonnerne ble produsert i Flekkefjord. Noen stor forretning ble det nok ikke noen av stedene, for etter noen år opphørte nesten all produksjon av større seilbåter i Norge.
Belle Ocean Racing var et friskt puss, men ble ingen suksess for noen av deltagerne, dessverre. Men et kapitel i norsk lystbåthistorie er det jo blitt.
.
