En ukjent stjerne

Lill-Scampi høres ut som noe fra en svensk barnebok, kanskje en trivelig liten kosebåt for late sommerdager. Men navnet bedrar. Den svenske båttesteren Curt Gelin syntes «seglingsförmågan var superb». «Og for en fartsfølelse man har til rors!» skrev Henrich Nissen-Lie og Jørgen Huitfeldt som testet båten i stiv kuling for Seilas i 1975.

Olav Bærland er litt skeptisk når jeg ringer etter å ha blitt tipset om båten hans. Han er ikke så opptatt av å komme i «blad’», sier han, men når jeg argumenterer, kan han jo godt tenke seg å slå et slag for gleden ved å eie en liten og billig båt.

Selv med en fantastisk skjærgård rett utenfor var det ingen båtinteresse i Olavs familie under oppveksten. Under en kilometer fra sjøen bodde man den gangen nemlig «på landet» og ikke ved kysten, forteller han. Men i skoletiden ble det mer kontakt med «kystfolket» og han fikk mulighet til å seile med venner og oppdaget en ny glede. Senere er det blitt flere lengre kystseilaser som mannskap på tradisjonsbåter som fembøring og åfjording. Fascinerende og utfordrende seiling i åpne båter i all slags vær. Men med en kone som aldri ble fortrolig med seilbåtivet, ble hans egen første båt en motorbåt. Det var først da han som enkemann ble sammen med Ingrid, at seilbåtdrømmen kunne virkeliggjøres.

Men også Ingrid, selv fra Tønsberg og kysten, vokste opp i en familie med null interesse for båt. Men det var én forskjell. Morfaren hadde rett og slett vært hekta på båt. På jobben bygde han båter ved Kaldnes mek. verksted, og i fritiden, så sant årstiden tillot, dro han familien ut på tur med snekka. Moren til Ingrid hadde rett og slett fått nok av båtliv! Men, som Olav, lærte Ingrid likevel å bli glad i både båtliv og seiling i venners båter. For med sjøen rett utfor dørstokken var det selvfølgelig mange som hadde tilgang på båt. En BB11 seilte hun mye, husker hun.

FAKTA	Lill-Scampi
BYGGEÅR:	1977
KJØPT 1996	KR 65 000
NY 1977:	KR 85 000
EIERE:	OLAV BÆRLAND OG INGRID BJUNE TOLLEFSEN, VALLØ VED TØNSBERG
Tekniske data:
Loa:	7.80 m
Lvl:	6.85 m
Bredde:	2.55 m
Dypgående:	1.40 m
Vekt:	2200 kg
Kjølvekt (jern):	900 kg
Mastehøyde:	ca. 10 m
Storseil:	11,5 m2
Fokk:	13,8 m2
LYS:	1,00
Ståhøyde:	1,70 m
Motor i ARGO:	Volvo DN13, 13hk
Diesel:	25 liter
Vann:	50 liter
Konstruktør:	Peter Norlin
Produsent:	IW-varvet, Sverige Arma båt, Fredrikstad
Produksjonsår:	1971–1980

Stillheten lokket

Hun hadde ingen betenkeligheter med å slutte seg til Olavs idé om å bytte til seilbåt for nå snart 20 år siden. Det var var stillheten som lokket, forteller de, og det er fortsatt stillheten og roen som trekker mest ved seillivet for dem begge, selv om Olav nok interesserer seg mer for selve seilingen, mens Ingrid er helt fornøyd med å få være mannskap.

Olav hadde likevel ikke tenkt å endre så mye på sin båtbruk fra motorbåttiden, med dagsturer i skjærgården og en og annen weekendtur, så båten behøvde ikke å være så stor. Men stor nok til å kunne huse en gjest eller to når det passer. Med hytte på fjellet hadde de heller ikke noe ønske om å sette altfor mye penger i båt. Olav hadde ellers seilt nok til å sette pris på gode seilegenskaper, så den burde seile bra.

I hjemmehavnen på Vallø utenfor Tønsberg hadde han lenge lagt merke til et par Lill-Scampier. Han syntes de så fine ut. Ikke større båt enn at den burde være lette å håndtere alene, samtidig som de litt bastante linjene virket tillittvekkende. Han prøvde også noen andre båter i samme størrelsen, men ble ikke helt venn med dem. Så da en av Lill-Scampiene ble lagt ut for salg, var de ikke sene om å melde sin interesse. Etter en kort inspeksjon slo de til. Og har aldri angret. Båten har fullt ut innfridd forventningene, forteller de. De er mye ute med venner og barnebarn, og med nesten ståhøyde, brukbar bysse og toalett og fire og en halv køye fungerer det fint med noen overnattinger også.

De har ennå ikke vært lengre av gårde enn Kosterøyene rett over grensen til Sverige, knapt 30 n mil i åpent farvann – hvis man ikke går bakom alle Hvalerøyene da – men det er betydelig lenger. Skulle de nå som pensjonister med mer tid få lyst til å dra lenger, tyder mye på at Lill-Scampi er en båt som tåler det meste. I de første produksjonsårene var Lill-Scampier stadig å se i kjente og tøffe havkappseilinger, som Gotland Runt.

Peter Norlin

Og en god seiler er den nok. Den ellers kritiske Gelin er rent ut begeistret i sin «500 segelbåtar i test»: «Denna båt er en okänd stjärna med ljuvlig balans, lätt och exakt på rodret och mjuk i sjø.» Gelin er i det hele tatt gjennomgående begeistret for seilegenskapene til Norlin-båtene, av hvilke vi tidligere i denne serien har presentert Albin Cumulus, Albin Nova og Norlin 37, møtt fornøyde eiere og selv latt oss begeistre.

Konstruktøren Peter Norlin, som døde bare 71 år gammel i 2012, står opplistet på Wikipedia med nærmere 50 konstruksjoner! – blant dem flere av de kjente Albin-båtene og de fleste fra Sweden Yachts.

30-foteren Scampi, forgjengeren til Lill-Scampi, var Norlins første konstruksjon for serieproduksjon. Og etter seire i Half Ton Cup tre år på rad fra 1969 ble den ansett som Norlins internasjonale gjennombrudd, og den ble produsert i imponerende 1550 eksemplarer.

Mye skryt av Lill-Scampi

Da IW-verftet to år senere ønsket å utvide repertoaret med en rask båt for familie- og havkappseiling, gikk de naturlig nok til Norlin, som tegnet IW 26 for dem. Med samme konstruktør og en viss likhet i selve konstruksjonen, ble folkets kjælenavn på båten snart Lill-Scampi, som den fortsatt er kjent under. Den mest karakteristiske likheten er den såkalte Scampi-knekken litt over vannlinjen midt på skroget.

Gelin mener at knekken egentlig var et triks for å lure tidens rigide måleregler, «men har fördelen att ge smal vattenlinje för initialvekhet och fint reservdeplacement i ökande vind». Olav er enig, spesielt på skarp slør gir knekken fin ekstrastabilitet.

– Båten ble minst like vellykket som storesøsteren Scampi, og mange senere kjente svenske havkappseilere startet sine karrierer i Lill-Scampi, forteller Gelin.

Båten var bare Norlins andre konstruksjon for serieproduksjon, men representerte allerede en milepæl i karrieren.

Salgsmessig slo den likevel aldrig helt an. Seilas fant det merkelig, for en båt som er både rimelig og egnet for familieseilas, burde ha et stort potensiale, og bladet roste det lille norske verftet Arma Båt i Fredrikstad som overtok produksjonen da IW-verftet gikk inn. Selv om Arma-båt allerede hadde produsert 60 Lill-Scampier de tre første årene, ble det tydeligvis ikke den store suksessen i Norge heller. Men noen eksakte tall for produksjonen har ikke vært å oppdrive.

Arma Båt gjorde noen dristige endringer på Norlins konstruksjon, skrev Seilas. De forhøyet riggen, ga det høye overbygget mer tiltalende linjer samt redesignet interiøret som ble triveligere. «… en virkelig fin båt», konkluderte testteamet, som mente båten «burde ha forutsetninger for å bli en virkelig volumbåt her i landet».

Men, som IW-verftet, fortsatte også Arma Båt å tilby båten som selvbyggerprosjekt, så utføringen på innredningen kan være så som så.

Interessant i historien om norsk seilbåtdesign er at konstruktøren Freddy Mikkelsen på denne tiden var engasjert av Arma Båt for å tegne en storesøster til Lill-Scampi. Resultatet ble Mikkel 30. Pussig nok akkurat samme størrelse som Scampi, som jo Lill-Scampi på en måte er en nedskalert versjon av! Kunnskapene fra arbeidet med Lill-Scampi tok Mikkelsen med seg da han noen år senere ble engasjert av ALO Yachts til å tegne Alo-Mikkel 26 (som vi presenterte i SEILmagasinet 8/2014), altså akkurat samme størrelse som Lill-Scampi! Det gir kanskje ingen mening å si at sirkelen dermed var sluttet, for det var vel mer en frem og tilbake-utvikling her. Men interessante sammenhenger er det jo.

Diesel til besvær

Selv om Olav ville ha en velseilende båt da han til slutt bestemte seg for Lill-Scampi, er han lite interessert i regatta. Han liker ikke å ha dårlig tid på seilasen, sier han, men innrømmer, som de fleste seilere, at han nok trimmer litt ekstra når han får øye på båter som seiler samme vei, spesielt hvis han ser muligheten til å ta dem som er litt større og egentlig burde gå fortere. Han tror nok det er en del som da er blitt overrasket over den vesle båten. Den forrige eieren seilte imidlertid nokså intenst regatta med den. Lill-Scampi utgjorde for øvrig i sin tid en nokså stor klasse i Færder’n.

Min nysgjerrighet var vakt og jeg så fram til å møte Olav og Argo i den store Vallø-havnen utenfor Tønsberg. Fin vind var det varslet også, mellom fem og åtte m/sek. Men Olav måtte skuffe meg, han hadde fått en alvorlig diesellekkasje. Han er en praktisk mann som kan ordne det meste på en båt, og hadde til og med skiftet motor selv. En fordel med liten båt er at motoren ikke er større enn at det noenlunde greit lar seg gjøre å få den ut og inn. Og heldigvis gikk den nye, kompakte Volvo D1-13 på 13 hk nesten rett inn der den originale 7,5 hesters Volvoen hadde sittet, med bare noen få, enkle tilpasninger. Men trangt ble det, og man må være litt slangemenneske for å få skiftet filtere og olje på drevet. Den gamle gikk fortsatt, men han liker å kunne stole på motoren, og den var tross alt førti år gammel.

For sikkerhets skyld lot han et mekanisk verksted gå over installasjonen. Han spurte til og med om det ikke skulle kobles returdiesel fra motoren til tanken, for det fant han ikke ut av. Mekanikeren lovte å se på det, men må ha glemt det, for på motorens jomfrutur St. Hansaften stinket det plutselig diesel i hele båten. Den lille gummiproppen som var satt som beskyttelse på returstussen, og «kamuflert» i samme farge som motoren, hadde gitt etter og returnerte overskuddsdieselen rett i motorsumpen!

Det var forsmedelig etter alt arbeidet og helt i starten av sommeren. Dieseltanken har ingen stuss og må ut og få det påmontert. Også en fordel med liten båt – tanken er lett på bare 25 liter og sitter tilgjengelig i et av stuerommene i cockpiten.

- Vi kunne kanskje seile ut og inn, forsøkte jeg, det er jo mulig med en båt som ikke er større og tyngre enn at den med håndkraft kan hindres i å gjøre skade hvis alt skulle gå galt? Men Olav sier den nye båtplassen deres ligger helt umulig til for den slags manøvre. Så det var ingen vei utenom utsettelsen.

Har holdt seg godt

Det er en fin liten båt som møter meg da alt endelig er på plass, testet og funnet i orden. Jeg gjenkjenner straks Scampi-knekken. Det karakteristiske utseendet med lavt fribord og dominerende overbygg skiller den fra mange andre båter i samme størrelse. Den ser absolutt spesiell ut, men linjene er slett ikke gærne der det høye overbygget fortsetter i en myk linje ned til cockpitsargene. Men så er det også en Arma-bygd Lill-Scampi.

Dekk, hyttedekk, cockpitbenker og -dørk skinner i lyseblå topcoat som Olav nettopp har fornyet den tynnslitte gelcoaten med. Det gamle skroget ser fortsatt fint ut og vitner om godt støpearbeid, og det virker lite preget av tiden med hard regattaseiling. Han har egentlig ikke gjort så mye med båten, forteller han, bortsett fra å ha flyttet alle avlastere til babord side av hyttedekket der vinsjen sitter. Doen i forlugaren har han tenkt å skifte ut med en mer praktisk portapotti siden han ikke har septiktank som nok snart må kunne tømmes over dekk i Norge også.

Det relativt enkle elektriske anlegget fornyet han i forbindelse med motorskiftet. Lukedøren er byttet med en ny i tonet plexiglass, som gir mye lys neden­under. Noen slitte trekk er skiftet nedenunder, oppunder dekk har han frisket opp med maling, mens innredningen for øvrig har holdt seg forbausende fin i alle disse årene. Olav går derfor ut fra at båten tilhører den halvparten av de Arma-bygde båtene som verftet innredet selv.

Ikke akkurat surf

Selv om Olav fint kan seile båten alene, har han med seg Ingrids sønn, Stig, som mannskap på testseilasen, siden det er varslet en del vind. Men varselet slår visst ikke til, alt vi får er noen fattige pust som på ingen måte utfordrer dennne båten. Seilas derimot, fikk, som nevnt, mer enn nok av det i 1975, i kuling med kryssfokk og fullt storseil. Det var for mye seil oppdaget de fort, men opplevde likevel at båten for det meste styrte lett, selv om krengningen på kryss ble for stor og den kastet styringen et par ganger.

På slør derimot «… kom Lill-Scampiens «jolleskrog» til sin rett. I surfene gikk det virkelig fort.» Akkurat det med surfene mener Olav er overdrevet, med en klar v-form er det jo ikke akkurat et surfeskrog. Han har i alle fall aldri opplevd å surfe, men kan underskrive på konklusjonen at «Lill-Scampi er både rask og lettstyrt».

Vi får heldigvis morsommere forhold på hjemturen, da det drar seg opp til en 7-8 m/sek fra land. Båten reagerer spontant, legger seg godt over og skyter fart. Vi har nok også litt for mye seil oppe, men krengningen stopper kontant, og øker ikke mer, og vi er aldri i nærheten av å legge rekka i vann. Takket være Scampi-knekken, mener Olav. Og selv om vi krenger ganske mye, blir båten aldri ubehagelig tung på roret.

«Den går høyt på bidevind», erfarte Seilas’ testere, og det gjør den, men må styres oppmerksomt for å beholde optimal trim.

Vi slipper oss ned på en slør, båten retter seg og farten øker merkbart. Olav sier han opplever båten som både rask og lett under de rette forholdene. Den surfer ikke akkurat, men ligger høyt på vannet og er overraskende lettdrevet. Han mener dette også er en effekt av knekken, som gir mye og bredt undervannskrog fra forkant av kjølen til seildrevet.

Seilas-testerne fikk etter hvert revet tilstrekkelig, og konkluderte at «… med 3-4 ruller på storseilet var det ikke noe problem å seile trygt og relativt komfortabelt selv i kuling.»

Jeg spør om Olavs erfaring her, når synes han at han må reve?

– Aldri, sier han. Det vil si at de rett og slett lar være å seile når det blåser for mye. De kan tillate seg det med sin bruk av båten. Han har ikke en gang skåret inn revelinene i storseilet. Må de likevel en sjelden gang redusere seil underveis så holder det fint å rulle inn på genuaen, som er høyt skåret for bedre sikt. Eller de bruker bare genuaen, som på denne båten med masthead-rigg er det seilet som klart drar mest.

Høye cockpit-sarger

Den litt for store krengningen, før vi ruller inn litt på genuaen, gir utmerkede testforhold for cockpiten, interiøret og fremkommeligheten på dekk. For det er under bruk i sjøen, og ikke i havn, at dette må vurderes. Cockpiten er både bra og ikke så bra. Den er dyp og velbeskyttet med høye sarger, og overraskende stor til å være i en såpass liten båt. Det er brukbart med stueplass under benkene akter og til babord, selv om dieseltanken opptar noe plass. Man sitter godt mot de høye sargene som gir bra støtte til ryggen. Spesielt sitteplassene på hver side av nedgangen har fint avrundede sarger på høyde med hyttedekket. Og beskyttelsen fra høye sarger kan nok komme godt med i sjø med sprut over dekk, for Olav foretrekker å seile uten sprayhood. Den er vanskelig å se over og generelt i veien, synes han.

Selv for ganske korte personer går det fint å få spenntak mot benken i le på bidevind. Men vil man sitte høyere med bedre sikt, er ikke mulighetene så gode, med altfor smale sarger. Litt bedre er det helt akter der ryggen kan få støtte mot hjørnet av pushpiten. Olav sitter gjerne der når han seiler. Løygangen, som går over hele cockpitbredden, gir bra trimmemuligheter og er lett å nå for rormannen. At båten også skulle kunne brukes til konkurranseseiling, er synlig i de mange gode trimmemulighetene, med lange skjøtskinner for genuaen, ordentlig kick og akterstagstrammer – som ikke er så vanlig på masthead-riggede turseilere.

Seilas fant det vanskelig å ta seg frem på dekket i mye sjø. Min utfordring på dekk var mest krengningen, men jeg opplevde ingen problemer. Sidedekkene er overraskende brede og båten er ikke større enn at avstanden frem til vantene er kort nok til å at man alltid har noe å holde fast i, selv uten håndrekker på hyttedekket, som Seilas etterlyste. Uten å slippe vantene rekker man så fint frem til baby­staget på fordekket. Olav hadde vært litt bekymret for at topcoaten han la på dekket skulle svekke den innstøpte sklisikringen, men den fungerte fortsatt betryggende, selv når den ble våt.

Innredningskompromisser

Straks man kommer ned den korte leideren, som deler et trinn med byssebenken, fins en fint dreid stolpe å gripe fatt i midt på kortsiden av kartbordet. Seilas syntes den virket skummelt spinkel, men den har nå holdt i 40 år, derav altså flere med hard regattaseiling. I sjø og krengning vil stolpen hjelpe en å få svingt seg trygt ned bak det imponerende store kartbordet, eller inn i stikkkøya akter. Derimot kan nok ærender lenger forut, til forlugaren og doen under køya, by på utfordringer, uten noe å gripe fatt i på veien.

Mange båter i denne størrelsen kompenserer manglende volum med til dels smarte kombiløsninger, som likevel ofte blir kompromisser. Her deler byssa avsettingsplass med leideren, med opplagte pluss og minus-sider. Salongbordet kan skyves opp langs mastestøtten når det ikke er i bruk, det bedrer fremkommeligheten, men reduserer ståhøyden betraktelig i denne delen av salongen.

Ståhøyden ellers holder nesten, men ikke helt. Salongbenkene er lange og brede nok som køyer når ryggene vippes opp, og de vil fungere fint i sjøen med letrekk. I forlugaren har den ene køya full lengde, mens den andre begrenses av garderobeskapet på babord side. Men med køyer til fire voksne, inkludert stikk-køya, og ett barn bør kapasiteten være mer enn bra nok i en båt av denne størrelsen. Med dør til forlugaren kan til og med litt privatliv oppnås.

Forlugaren er ellers en fin tumleplass for unger på familietur. Byssa med kombiløsningen er stor til å være i en 26-foter med både fast vask og kokeapparat. Det er nok stueplass i benkene til å romme det nødvendigste for en liten familie på tur, selv om vanntanken opptar en del av plassen her.

Det er egentlig ikke så mye plass til å montere instrumenter i cockpiten, men Olav har lagd en smart ordning der ekkoloddet kan svinges ut i lukeåpningen innenfra. Da kan han også holde øye med det nedenunder ved å svinge det tilbake.

Olav bryr seg ikke om å slå det på nå, han er lommekjent i farvannet etter mange år, og skulle han likevel gå på grunn, er han sikker på at kjølen tåler det meste. Ulikt mange moderne konstruksjoner med kjølen boltet rett inn i et flatt bunnlaminatet, er kjølen her montert i en dyp flens i skroget, med to rekker bolter skrudd gjennom det solide bunnlaminatet. Han fikk ved selvsyn kontrollert tykkelsen da han strevde med å skjære seg gjennom det for å få plass til det nye seildrevet.

– Absolutt betryggende, sier han.

Jakten på det gyldne skinn

Jeg spør hva som er historien bak navnet ARGO, hvorfor har de valgt å kalle opp båten etter skipet til Jason og Argonautene som i antikkens mytologiske fortelling la ut på farefylt seilas i jakten på Det gyldne skinn?

– For det første het båten det når vi kjøpte den, forteller Olav, og det sies at man helst ikke skal endre navnet på en båt. Dessuten syntes de det var et fint navn, som på gresk dessuten betyr noe sånt som rask eller hurtig. Argo skal dessuten ha vært et velkonstruert skip som tok vare på sitt mannskap. Og det passer jo bra, for Lill-Scampi er også et velkonstruert lite skip.

Og om Olav og Ingrid ikke akkurat jakter på et gyldent skinn, så har jeg en sterk følelse av at dette lille gode skip gir sine eiere mange gyldne øyeblikk.