Tidløs klassiker

Den vakre Monsunen Shu-bi-dua kommer glidende mot meg i en 3–4 knop i omtrent like mange m/sek vind. Lusene krummer seg pent om genuaens forparti og vitner om at seilene er perfekt trimmet for bidevind. Odd Sapiraa sitter bedagelig tilbakelent i cockpiten med et fornøyd uttrykk under vaskehatten, og armene i kors. Han ser ut som inkarnasjonen av en Monsun-eier.

Jeg har flere steder sett uttrykt at Monsun-eiere ofte har et helt spesielt nært forhold til båten sin. Magasinet «Praktisk Båtägande» hevder i sin ny-test i 2010 at «många Monsun 31-ägare har sin båt länge, underhåller den väl och använder den flitigt. … Det verkar som om Monsun 31 attraherat en typ av människor som är rädda om sina båtar».

Tyske Die Yacht, som ny-testet i 2012, skriver at «Monsun-eiere er som regel båtelskere som i usedvanlig grad hegner om og pleier sine båter».

Et amerikansk båtnettsted mener det må være grunnen til at det fins så få Monsuner på bruktmarkedet, og at de som fins, holder seg godt i pris. Odd og Mette Sapiraa har hatt sin Monsun i over 30 år.

Selv om det fornøyde uttrykket til Odd stemmer bra med beskrivelsene, prøver jeg likevel å signalisere til ham at han skal gripe om rorkulten, det ser liksom litt kulere ut på bildene enn å gå for autopilot.

– Autopilot? sier han når vi kommer på talehold. Med riktig trim styrer denne båten seg selv på bidevind. Det skal en god del mer vind til enn i dag før den trenger manuell justering.

Litt senere får jeg prøve det selv i en 5-6 m/sek, og jeg opplever hvordan baugen langsomt og kontrollert søker opp mot vinden, for så å falle av like kontrollert før seilene staller. Og slik fortsetter det. Like pålitelig som en autopilot. Riktignok kan jeg også trimme min finnkjølte båt til å holde kursen, men det krever mer fintrimming, og jeg får det ikke til uten å surre roret. På den langkjølte Monsunen er det store roret hengslet til akterkant av kjølen, og det er liten tvil om at det medvirker til den gode balansen og retningsstabiliteten båten er kjent for, og som spesielt langturseilere setter pris på.

Verdens mest berømte monsun

Odd og Mette har ingenting imot å presentere den fine skuta si for Seilmagasinets lesere, men Odd synes jeg først bør lese boken om verdens mest kjente Monsun. Svenske Kurt Bjørklund seilte Monsunen Golden Lady tre og en halv ganger rundt jorden på åtti- og nittitallet – alene. Den halve, siste gangen, måtte avbrytes på grunn av sykdom. Han seilte tross alt den første turen 60 år gammel, og den siste langt opp i 70-årene.

Den andre jordomseilingen gikk for øvrig syd for alle fem kapp, i The Roaring Forties. Så det er klart at grundigere test av en båt skal man lete lenge etter. Egentlig er jeg nokså lei av jordomseilingsbøker etter en overdose for mange år siden, spesielt ble jeg lei av dramatiske skildringer av alt som går galt – man kan jo miste seilgleden av mindre. Det dramatiske fins også i Bjørklunds bok, både knockdowns og skyhøye bølger, men uvanlig nok får det langt mindre plass enn de fine opplevelsene og refleksjonene han gjør seg underveis, alt skildret med en stillferdig nøkternhet.

Kan det ha noe å gjøre med at han seilte en Monsun? Det er som han nedtoner sin egen innsats i forhold til båtens egenskaper, som om båten var en levende skapning som passet på ham.

Leseren skjønner i alle fall at Monsunen er en velbygd og utmerket langferdbåt, også for en aldrende seiler. Golden Lady var en helt standard utrustet Monsun, noe både Hallberg-Rassy-verftet i sin salgsbrosjyre, og Bjørklund selv, la vekt på. Så var det også, ifølge båttester Curt Gelin («500 segelbåtar i test»), «en trygg, välseglande familjebåt…» Christoph Rassy ville ha utviklet etter at han kjøpte det velrenommerte verftet til Harry Hallberg i 1972.

Etter suksessen med motorseileren Rasmus 35 («Båten min», Seilmagasinet 6/2013), var han overbevist om at markedet for trygge, langkjølte båter fortsatt var stort, selv om de fleste samtidige båtene fikk delt lateralplan. Den kjente konstruktøren Olle Enderlein, som hadde tegnet Rasmus, fikk oppdraget med å tegne, «utan sidoblickar på mätningsregler och extrem havkappsegling», forteller Gelin. Monsun representerte starten på Hallberg-Rassy-verftets mangeårige suksess, og er uten sammenligning deres største salgssuksess med 904 bygde eksemplarer. Enderlein tegnet for øvrig alle de første båtene fra Hallberg-Rassy.

Foretrukken langturbåt

Langkjølte båter er generelt kjent for å være langsommere og ta dårligere høyde enn finnekjølte, men Monsun-kjøpere skaffer seg ikke båten for å drive regattaseiling eller finkryssing i trange skjærgårdsfarvann, hevder Monsun-entusiaster på nettet. Da Kurt Bjørklund så etter båt til jordomseiling, besøkte han mange båtmesser, og hver gang var det Monsun som fanget oppmerksomheten. Etter et par «test»-år med nordsjøseilaser, oppsummerer han på sedvanlig nøkternt vis at «… jag var helt nöjd med min båt. Visserligen var hon inte någon stor seglare, men hon var stabil och bra».

Praktiskt Båtägande pleier å konsultere en besiktigelsesmann når de ny-tester eldre båter, og om Monsun var bedømmelsen «välbygd och trög». Likevel oppnådde Bjørklund på jordomseiling ettmål på opptil 144 n mil, noe de fleste langturseilere vil være vel fornøyde med.

Nettstedet Bluewaterboats.org hyller båten som en perfekt langturbåt, men hevder at hennes «performance is mediocre … », noe som utløser heftig protest i kommentarfeltet: «A J/30 may trounce her around the buoys, but in a race across, say, the Atlantic, you’d want to put your money on the Monsun.» Eller for eksempel hvis du vil prøve deg på Nordvestpassasjen, som Monsunen Belzebub II forserte i 2012.

Relativt stor kryssvinkel

Mette og Odd er ikke langturseilere – lengste tur har vært til øya Anholt i Kattegat – men de har i tre tiår likevel hatt stor glede av båten i nære kystfarvann. De krysser gjerne, og skrått på bølgene vipper Monsunen fint og mykt over bølgekanten, sier Odd, omtrent som en and.

«Tung och gedigen gång», er Gelins karakteristikk. Med relativt stor kryssvinkel foretrekker de å la motoren hjelpe til om kurs og farvann krever stadig bauting. Bringer kursen dem da rett inn i stor sjø «stoppar det fylliga förskeppet», må Odd si seg enig med Gelin i. «Tungstyrd» var en annen karteristikk fra Gelin, men det merket jeg lite til på kryss i de 5–6 m/sek vi fikk under prøveseilingen. En liten treghet i rorbevegelsen ga mer en følelse av kontroll. Men i mye vind, spesielt for motor, må nok Odd gi Gelin rett igjen. Da kan gjerne autopiloten få overta.

Monsun er neppe båten for seileren som elsker fintrim. Mastheadriggen, med masten på dekk, settes og trimmes ferdig om våren. Odd liker å sette den stramt, men tar det på gefühlen og strammer vantene til dodøra kommer i klem, og så slakker han til den akkurat kan åpnes. Og så er det bare å glemme hele greia. Odd synes det er greit.

Jeg hadde heller ikke ventet noe annet. En seiler som sitter med armene i kors og et salig smil om munnen er ikke den som gjerne stresser frem og tilbake i cockpiten og strammer og løsner fall og skjøter og stag ved det minste vindskift. Ikke for det, det er moro når det går fort, sier han, men det skal en del vind til da. Det er kanskje da det blir mest shubidua, som de kalte båten. Det høres ut som et passende onomatopoetikon for lyden av seiling, men er egentlig navnet på et dansk band de hadde veldig sans for på den tiden.

Manøvrering i trange havner

Den største utfordringen med langkjølt båt er manøvrering for motor i trange havner, da kan den nok oppleves som «trøg». Men det er mye en vanesak, man må lære å kjenne sin båt uansett hva slags kjøl den har. Etter 30 år vil jeg tro Odd kjenner Monsunen ganske godt. Uten vind er det sjelden noe problem, sier han, «ved å bruke propellen kan den nesten snus på en femøring til babord». «I sidevind derimot, særlig ved bakking, er det mer å håpe det beste», smiler han, men legger til at det har gått bra så langt.

Seil koseligere enn motor

Da Odd og Mette bestemte seg for å bli båtmennesker i unge dager var de helt uten båterfaring, men de hadde likevel en idé om at seilbåt ville være koseligere enn motorbåt, at det ville være fint å drives stille frem av vinden. Mer enn 40 år og tre båter senere synes de fortsatt det. Og nå skjønner de nesten ikke at noen tør å begi seg ut på sjøen uten seil, som kan bringe deg trygt frem uansett hva en lunefull motor måtte finne på.

Som ferskinger startet de fornuftig nok med en liten og letthåndterlig båt. Allerede da følte de seg tiltrukket av det «solide og robuste», slik en gammel test i Die Yacht beskrev den tyskbygde seilbåten Carina, 17 fot, med full sittehøyde og fire køyer. Fire år senere følte de seg erfarne nok til noe større og kjøpte en ti fot lengre Albin Vega sammen med en venn, med full ståhøyde og noe mer komfort. Etter ytterligere fire år var de klare for å legge på noen fot til– og enda mer komfort.

Odd forteller at han i flere år hadde lest båtblader og både der og på sjøen merket seg Monsunen. De likte de klassiske skroglinjene, og støttes av Gelin som utnevner Olle Enderlein som den tidens «i särklass stilsäkraste båtkonstruktør», og synes «linjerna blev lyckade med medelhöga fribord, god bredd og klassisk spegelakter. Överbyggnaden harmonierar väl med sin gammaldags form och skänker båten ett robust, klassisk utseende».

Det robuste linjene kan faktisk minne litt om den nærmeste ukjente norske konstruktøren Vetle Vislies Oksø 32 («Båten min»: SEILmagasinet 7/2013), som kom et par år senere og kanskje hentet inspirasjon i linjeføringen fra Monsun.

Erfaringene fra de to første båtene gjorde at de igjen så etter noe solid og sjøverdig. Alle skribenter og testere var enige om at Monsunen var godt bygd og tåler både hardt vær og grunnstøting. «Konstruktionen er solid», slår Gelin fast, «uppbyggnaden gjordes i kraftigt, sprutat enkeltlaminat, med 10 millimeter … i friborden och 15 millimeter i botten».

Odd bemerker at man på denne tiden ikke visste så mye om plaststøp og derfor tok skikkelig i for å være på den sikre siden. Og med alle skott laminert til skroget ble konstruksjonen både stiv og formstabil. Med jernkjølen fullstendig innstøpt i glassfiber er heller ikke rust noe problem. En lang kjøl fordeler kreftene fra selv kraftige grunnstøtinger mye bedre enn en finnekjøl, men selve innstøpingen på Monsunens kjøl kan sprekke. Odd påpeker at det da er viktig med god uttørking før det legges ny støp.

Innredningen tiltalte dem spesielt. Riktignok synes Odd Vega-en var mer praktisk innredet, men håndtverket i Monsunen lå langt over – og med det også trivselsfaktoren.

Bruksbåt

Odd og Mette har tatt godt vare på båten sin, men kjenner seg ikke helt igjen i beskrivelsen av Monsun-eieren som evig gnikker og pusser på sin elskede båt. Det er en bruksbåt, er holdningen. Det hender jeg for bildenes skyld må rydde litt i båter jeg presenterer, og Odd har heller ikke noe i mot at jeg flytter rundt på ting, men for ham er det egentlig helt greit at båten fremstår som den bruksbåten den er. Jeg vurderte et øyeblikk om jeg skulle be ham fjerne den uoppblåste gummibåten som til en hver tid ligger surret på hyttedekket, men kom frem til at det var Odd og Mettes bruksbåt jeg skulle fotografere – og ikke bilder til en salgsbrosjyre.

Om båten ikke er voldsomt ryddig og skinner, er det likevel ingen tvil om at båten er godt passet på i alle disse årene. Teaken i cockpiten har Odd skiftet selv, et pent arbeid som har stått seg bra. Forsiktige oppgraderinger har vært gjort etter behov, som montering av rulleforstag, og en liten badeplattform på den slette, positive hekken. De ligger helst på svai, så elektrisk ankerspill ble prioritert. Autopiloten bruker de bare for motor.

Originalmotoren tikker og går fortsatt, takket være ettermontering av ferskvannskjøling for drøyt 15 år siden. Men det burde nok ha vært gjort før, for kjølekanalene var nesten tette og reparasjonen førte til avdekking av flere problemer. Men etter en omfattende overhaling har motoren fungert problemløst.

Skroget er fortsatt pent, og spesielt innredningen avslører byggekvaliteten. Selv om Gelin litt nedlatende synes «trivseln förtas en del av badrumsmatta på ruffsidor och tak», velger Die Yacht å fremheve interiøret som et eksempel på hvor stor vekt Hallberg-Rassy i alle år har lagt på «Gemütlichkeit» om bord.

Limt «badrumsmatta» har en tendens til å slippe underlaget etter noen år, men her ser det fortsatt veldig propert ut – selv om Odd viser et par steder der slipp kan kjennes, om ikke ses. Så mye «badrumsmatta» fins nå heller ikke, selv bak salongbenkryggene er skrogsiden dekket av teakribber. Både gardiner og putetrekk er utrolig nok fortsatt de originale og ser helt fine ut.

Kiss

I likhet med Norlin 37-eier Geir Aspelund som vi presenterte for en tid tilbake (SEILmagasinet 2/2012), er Odd og Mette tilhengere av det enkle båtliv og KISS-prinsippet: Keep It Simple Stupid! Jo mindre utstyr, desto mindre som kan gå i stykker. Jo færre strømforbrukere, desto enklere elektrisk anlegg. Og er det noe alle båteiere kjenner til, så er det strømproblemer!

I denne båten fins verken landstrøm, kjølekompressor, trykkvann eller varmtvann. Instrumenteringen er holdt på et minimum med en liten kombinert plotter og ekkolodd. Inneblåst noen dager på Anholt var det flere som stusset over at de ikke koblet seg på strøm. Men hva skulle de med det, noen få leselamper trekker ikke mye. Ved starten av ferien fryser de ned åtte av de største juice-kartongene og fyller i den velisolerte og drenerte kjøleboksen. Det holder i dagesvis, og etter det er det bare å kjøpe is, som ikke er noe problem å skaffe de fleste plasser, sier de.

Kokeapparatet var originalt et enkelt parafinapparat, så et skummelt gassanlegg behøver de heller ikke bekymre seg over. Det eneste større arbeidet interiørt har vært å skifte doen. Men Odd regner med at installering av septiktank tvinger seg frem snart med nye regler. Vedlikeholdet generelt består ikke i mer enn det ville vært med en mye nyere båt, som stoffing, polering og av og til litt møbelpolish på skottene.

Som pensjonist og med en kone som fortsatt jobber, blir det til at Odd seiler en del alene utenom feriene. Men bortsett fra rulleforstaget er ingenting gjort for å forenkle shorthanded-seiling. Han synes det går helt greit å både heise og reve storseilet fra masten. Stagvending går også helt fint uten selvhalende vinsjer.

Om å sitte i le

Jeg ankrer opp fotobåten og kommer om bord for prøveseilasen. Praktiskt Båtägande var begeistret i sin nytest: «Kliv ner i sittbrunnen på en Monsun 31 och du vill aldrig gå därifrån». Og cockpiten er fin den, med varm teak på benker og dørk. Verdig en havseiler er den romslig, dyp og velbeskyttet bak den faste vindskjermen. Mettes favorittplass er fremme i hjørnene mot det relativt høye overbygget. Under sprayhooden foldet ut fra «parkeringsplassen» mot vindskjermen, kan verken regn eller sjø nå deg.

Odd viser meg hvordan også rormannen kan krype i le her og likevel rekke rorkulten. Under krengning er det heller ikke noe problem å få spenntak over til benken i le. Men sargene er for smale til å sitte komfortabelt oppå. Noe som selvfølgelig er mer nødvendig ved skjærgårdsseilas der behov for konstant utkikk er større enn på havet.

Sargene er også litt for bratte til å gi optimal støtte mot ryggen. Stueplassen er bra med et stort rom i babord benk og et mindre under aktertoften. Siden rommet her strekker seg under det lille akterdekket, er det likevel større enn man ville tro. Odd kunne likevel godt tenkt seg enda mer stuerom, og vurderer å gjøre om stikkkøya under styrbord benk til stuerom. Det brukes jo stort sett som stuerom uansett, men det vil være mer praktisk med tilgang fra cockpiten.

Jeg kommenterer at fettpressen til pakkboksen på propellakselen sitter lett tilgjengeling i babord stuerom. Men der tar jeg feil. Det er tvertimot en pumpe – til å pumpe ut eventuelt vann og grums fra bunnen av dieseltanken. Smart, men samtidig vel en slags erkjennelse fra verftet av at plasseringen av dieseltanken innstøpt i skrogbunnen under motoren ikke er helt optimal, uten mulighet for inspeksjonsluke.

Verdig tyngde

Verken vind eller bølger byr oss særlig utfordrende testforhold for denne tøffe, lille, langferdsbåten. De fem-seks sekundmeterne vi etter hvert får en liten stund, gir meg likevel en opplevelse av den verdige og betryggende tyngden denne båten beveger seg med. Noen racer er den selvfølgelig ikke, men båten reagerer raskere enn jeg forventet på vindkastene vi begunstiges med. Høyden er heller ikke så dårlig som jeg har lest meg til, uten at vi har noe måleintrument som kan bekrefte det. Noe av skylden for at ikke høyden er enda bedre, må nok også genuaskinner helt ute i borde ta. Men med vantene også helt ute i borde, må det jo bli sånn.

Gelin opplevde båten «tungstyrd», men det må i så fall ha vært i mye mer vind. Odd kjenner seg ikke helt igjen i det, og det er heller ikke påpekt av andre som har ytret seg. Først og fremst fremheves seilegenskapene i hard vind og sjø. Danskebåtens bølger er det eneste som utfordrer oss her, men de forseres så lett uten ubehagelig brå bevegelser at jeg ikke har noe problem med å tro på Odd som hevder at båten går like behagelig i selv ganske store bølger.

En av Monsun-seilerne Praktiskt Båtäganda snakket med «… gillar skeppstyngden och att hon seglar så fint. Hon går lugnt även i grov sjö och jag behöver inte reva förrän vid tolv sekundmeter. Då tar jag in rev i storen. Genuan rullar jag in på först när det blåser ännu några sekundmeter». «Styvheten er hygglig», synes Gelin, mens andre påpeker at båten er noe underrigget, og enkelte eiere har derfor skiftet til høyere mast.

Odd og Mette synes det er greit å slippe å reve før det blåser ordentlig og har bare skåret inn ett rev i storseilet, og de har selvfølgelig ingen tanker om høyere mast.

Har tenkt havseilas

Både fordekk og sidedekk oppleves som trygge å ta seg frem og oppholde seg på, antagelig også i sjøgang. Odd synes vantene i borde er litt i veien. På den annen side oppleves passasjen på innsiden av dem trygg. Bjørklund, som måtte på dekk i alle slags forhold på havet, fant at noen horisontale rep mellom vantene ga en veldig fin og trygg støtte for ryggen under arbeid ved masten. Overbygningen har håndrekker i hele lengden, og med den bastante høyden behøver man ikke bøye seg langt ned for å få tak i dem heller.

På samme vis vitner interiøret om at konstruktøren har tenkt havseilas. Her er gode og solide håndrekker oppunder dekk i hele salongens lengde, og håndgrep overalt ellers hvor man måtte gripe etter noe å holde fast i – også på toalettet.

Gjennomtenkt er også plasseringan av salongbordet, som uten den ekstra platen, gir god passasje frem til toalett og forlugar. Hele seks personer kan få køye­plass når salongbordet senkes, men da blir det vel fullt ombord. Mette og Odd er stort sett to om bord og synes størrelsen da er helt ideell. De beste sengene er i salongen, som får god bredde ved å vippe opp ryggene. Bak dem fins god plass til sengetøyet, og teakribbene mot skottet også her skaper en lun atmosfære.

Lugaren forut bruker de mest som omklednings- og lagerrom. Kartbordet er en stor og fin arbeidsplass for navigatøren med rom for kart under bordplaten og solide skuffer mot byssa. Byssa er brukbar den også, båtstørrelsen tatt i betraktning, men stueplassen virker litt knapp.

Stueplassen i salongbenkene har fornuftig tilgang fra forsiden, så man slipper å løfte på madrassene for å komme til. Toalettrommet er som på båter flest fra 1970-tallet med dør til å stenge både mot forlugar og salong. Rommet som oppstår, gir plass til å kle av og på seg, og det har et fint åpent garderobeskap tvers av doskålen. Løsningen fungerer, men passasjen mellom salong og forlugar er stengt mens toalettet er i bruk. Her fremme blir også dørken noe høyere, og den litt knappe ståhøyden i salongen på 175 cm blir enda knappere.

Innredningen er, som forventet i en Hallberg-Rassy, vakkert utført i utvalgt mahogni, bøylimte kantlister og mye massivt tre. Bokhyller med sikringslist bør være en selvfølge i en langturbåt, og her fins en over hver salongbenk. Alt er fint mattlakkert i mange lag og har holdt seg imponerende bra i over 40 år, og vil antagelig gjøre det i mange år til.

Og det er jo bra – for Mette og Odd har ingen planer om å bytte ut denne båten.

Hvorfor skulle de nå det?

BÅTEN MIN: SHU-BI-DUA

HALLBERG-RASSY MONSUN 31 

BYGGEÅR: 1978 

KJØPT 1981: KR 180 000 

EIERE: METTE OG ODD SAPIRAA, OSLO