En nær vannet-opplevelse

Gard Torbjørn Alveng så nylig en båtannonse han stusset over. Det var et eldre par som averterte sin 45 fots seilbåt til salgs. «Grunnet overgang til større båt»! Det godt voksne paret Gard Torbjørn og Bente Christina Alveng har tenkt akkurat motsatt.

Gard Torbjørn Alveng vokste opp med båt i Oslo. Faren var glad i båter og båtliv og hadde mange drømmer for båtbruken. Samtidig var han alltid litt engstelig for sjøen, så Gard Torbjørn fikk tidlig overta roret mens far gikk nedenunder når det ble for røft. Kanskje var det engstelsen som gjorde at faren nesten var mer glad i båtpussen enn seilasen.

Båten de hadde lengst i barndommen, var en gammel seilskøyte i tre som nok gikk mer for motor enn seil. Det var mye å gjøre med den båten, og faren gjorde alt selv. Og Gard Torbjørn lærte at det ikke er mye du ikke kan fikse selv i en båt, med tålmodighet og håndlag. Kanskje ble det til slutt for mye, for den siste båten med seil faren hadde, var en rendyrket plastbåt – en letthåndterlig liten Leisure 22.

Den var det 15-åringen Gard Torbjørn som brukte mest, sammen med kamerater. Et av farens siste ønsker i livet var at Gard Torbjørn skulle få seg en seilbåt. Han kunne jo ikke være med selv lenger, men kunne på ny oppleve båtlivet gjennom sønnen og se bildene. Gard Torbjørn ville gjerne ha båt, så det var ikke noe stort offer å oppfylle farens ønske. Men han ville ikke ha noen ny båt, han ville ha en velbrukt med sjel og historie, kanskje rett og slett en han kunne mekke på som han hadde sett faren gjøre.

Båten han ville ha

Valget falt på en over tretti år gammel klassisk langkjølt Camper & Nicholson 35 som hadde vært to ganger rundt jorden og vel så det. Og det syntes, men Gard Torbjørn så mest potensialet og satte i gang med å oppgradere. Etter flere kostbare fornyelser og utbedringer oppdaget han at det var gått råte i sandwhich-dekkets balskjerne. Det var som en svamp. Han hadde to valg, mente han, kondemnere båten eller få dekket reparert – av profesjonelle, for dette var over en hendig amatørs evner.

To engelske båtbyggere med erfaring fra verftet brukte åtte hundre timer på rive ut og bygge det hele opp på nytt. Båten ble som ny og holder sikkert i minst 30 år til. Nå hadde den gamle båten kostet ham langt over prisen på en tilsvarende ny serieprodusert seilbåt. Men så var det jo denne båten han ville ha, og han ville ha den så tett opptil originalen som mulig når det det gjaldt beslag og det meste. Ingen grunn til å se seg tilbake, mente han, han hadde som sagt fått båten han ville ha.

Fortsatt gjensto innredningen og hele det elektriske anlegget. Det eneste han ikke ville fornye, var instrumenteringen. Han liker å seile med papirkart og kompass, navigere på gamlemåten, ikke være avhengig av strøm for å finne frem. Kystskippereksamens-kunnskapene fra «gamle dager» vil han gjerne vedlikeholde.

Hestedame møter seiler

Bente Christina, derimot, som har vokst opp i sjøkanten utenfor Tønsberg, har alltid vært redd for vannet. Man ser jo ingenting og vet ikke hva som kan være der nede. Hun forsøkte å ikke overføre denne angsten på datteren som fikk seile Optimist med vennene. For Bente Christina selv ble hester den store lidenskapen. Å kunne håndtere og være sammen med de store dyrene ga henne et rom der hun kunne være seg selv og mestre tilværelsen.

Hele oppveksten levde hun med en kreftsyk mor som brukte over ti år på å dø, og jentungen fikk tidlig altfor mye ansvar og måtte lære seg å være flink pike og ikke vise for mye av følelsene som herjet med henne. Om disse årene har hun skrevet en bok som brukes mye av helsepersonell som arbeider med barn og unge i tilsvarende situasjon: «Mamma tar ikke telefonen lenger». Hun bestemte seg for å bruke livet sitt på å hjelpe ungdom med problemer. Hun hadde noen erfaringer om å mestre, og jobber nå som mestringsveileder for problemungdom.

Det var sånn hun for noen få år siden traff barnevernspedagogen Gard Torbjørn. Men hun ble advart. Man visste nemlig om ham at han bare var interessert i båt og skulle sikkert på jordomseiling og så videre. Ikke noe for en vannredd kvinne. Men det viste seg at Gard Torbjørn ikke hadde noen sånne planer. Han liker å seile, mye, men han er først og fremst kystseiler. Og selv innså han at skulle han få hestedamen, måtte han faktisk se litt utover sin egen interesse, og heldigvis var også hun åpen for annet enn et liv med hester.

Båten som forstyrrer

Med bankende hjerte møtte han store, skumle uregjerlige hester, som hun møtte seilbåten overlatt vindens ustyrlige krefter. Men kunne hun takle hest, kunne hun takle seiling, mente han, og hvis han kunne takle vinden så måtte han kunne bli fortrolig med hester, mente hun. Det handler om å kontrollere angsten. Er du redd, så merker hesten det og blir vanskelig. Er du redd i seilbåt så gjør du feil og det er vinden og bølgene, elementene som regjerer.

Han oppdaget hennes fascinasjon for hvordan du faktisk kan styre det store dyret med de riktige «trimme»-triksene, de små signalene som gjør hesten til en forlengelse av deg selv, og han ble roligere og kjente selv fascinasjonen, som hun fikk ta roret og lærte hvordan du kan beherske elementene til sjøs: loffer du opp, går kraften ut av seilene, slipper du storseilskjøtet, kontrollerer du et brått vindkast.

Nå er det jo ikke sånn at du blir fullbefaren seiler eller rytter, for den saks skyld, på et par år, men de var absolutt på vei inn i hverandres liv og interesser.

Det var bare det at hans hobby, hans interesse og livsstil, fortsatt tok så mye tid. Hun ble glad i den stadig flottere båten, og hun satte pris på seilingen, selv om det fortsatt var litt skummelt. Men det tok tid å holde båten vedlike, og fortsatt gjensto det mye før den gamle skuta var som han ville ha den. Det er så mye i en båt, en uhyre kompleks greie med alt som liksom må være der og funke. De hadde truffet hverandre relativt sent i livet, og nå ville de tilbringe mye tid sammen, ikke minst under seil. Finne tid til roen sammen. Gard Torbjørn så et dilemma her, som han ganske presist formulerte sånn:

«Seiling har potensiale til den absolutte avkobling, mens båten har potensiale til å forstyrre der hele.»

Det var ingen enkel prosess, forteller han, og det tok ham vel et år å komme frem til den endelige beslutningen – om å selge båten han hadde investert så mye i, tid, penger og ikke minst følelser; selge – for å kjøpe en enklere båt som ikke krevde så mye annet før seilingen. Men det var også et poeng at nå skulle ikke Bente Christina være med Gard Torbjørn i hans båt, de skulle seile sammen i deres båt.

Liten og enkel

Hva slags båt skulle nå det være? Gard Torbjørn var allerede grunnleggende innstilt på enkelhet til sjøs, så avanserte instrumenter var ikke noe krav, heller ikke innenbordsmotor eller bekvemmeligheter som bysse og toalett. Uten disse trenger båten ingen andre skroggjennomføringer enn selvlensingen fra cockpiten, og skroggjennomføringer er med rette en kilde til bekymring hos mang en båteier. Og båten skulle ikke være større enn at den lett kunne lagres hjemme i hagen om vinteren. Og med stort sett bare de to om bord trengte den ikke å være særlig stor.

De tenkte seg mange dagseilaser, siden de bor rett ved båthavnen, men også weekendturer og en og annen ukestur skulle de nok klare med enkel komfort og uten å måtte ha full ståhøyde. Men ett krav var ufravikelig: gode seilegenskaper. Båten måtte seile bra og være enkel å håndtere for novisen og passe utfordrende for den erfarne.

De så for seg en skjærgårdskryssertype, en langsmal klassiker optimalisert for kryssing i trange, vakre skjærgårdsleder. Men den måtte være bygd i plast for enkelt vedlikehold. Blant aktuelle båttyper skilte H-båten seg fort ut, først og fremst for overlegne seilegenskaper, ifølge erfarne seilere og tester. Bente Christina syntes det var trist å skilles fra den vakre skuta til Gard Torbjørn, men nå når beslutningen var tatt, var hun den ivrigste til å lese annonser, og var den som fant et velholdt eksemplar til hyggelig pris.

H-båten

H-båten ble tegnet allerede i 1967 av konstruktøren Hans Groop som vant en konkurranse i Finland om den beste kombinerte tur- og regattaseilbåten. Målet var å skape en moderne arvtager til Folkebåten, bygd i moderne materialer, en ny entype-båt for baneseilas.

Produksjonen startet i 1970 og har aldri stanset! Ingen annen båttype kan vise til noe tilsvarende, og godt over fem tusen båter er bygd opp gjennom årene. H-båten slo tidlig an som en stor entype-klasse med strenge klasseregler, og båtene ble bygd hos forskjellige verft på lisens.

En av de første som skaffet seg lisens, var den danske mesterseileren, båtkonstruktøren og seilmakeren Poul Elvstrøm. Han gjorde noen mindre, men viktige forbedringer, som dypere ror og konisk mastetopp for bedre trimbarhet. Sent på 1970-tallet gjorde det finske verftet Botnia sargene lavere, så det skulle bli mer komfortabelt å ri båten på kryss. For i H-båt sitter ikke mannskapet på ripa, men rir på sargene med fotstropper som i en jolle. Videre innførte de flere trimmefunksjoner som blant annet den høyt monterte løygangen, akterstag-justering, kick og uthal.

Siden den gang har det ikke vært gjort vesentlige endringer på H-båten, så kjøper du en trettifem år gammel velholdt H-båt til førti tusen kroner, som Gard Torbjørn og Bente Christina, så er den ikke særlig annerledes enn en flunkende ny til en fem, seks hundre tusen kroner! Men nå skal det sies at Gard Torbjørn og Bente Christina nok gjorde litt av et kupp, med både gode seil og ny fem hesters Mercury på kjøpet. Og med Gard Torbjørns solide, om enn dyrekjøpte, erfaring med plastbåter, ble det heller ikke dyrt å kjøpe billig – som det jo fort kan bli med båt.

Han har ikke gjort stort annet med båten enn å male opp nytt antiskli-belegg. Men skulle han trenge å bore hull noe sted, er operasjonen lett med enkeltlaminat overalt. Planen videre er å friske opp malingen på relingslisten, sette inn en portapotti i forlugaren og henge opp et forheng for litt privatliv på do. Her fins ikke noe elektrisk anlegg å fornye – det består bare av et batteri som gir strøm til et par leselamper, og ingen motor å bytte ut, ingen skroggjennomføringer. I det hele tatt – det er stort sett bare å seile i vei.

En fin, liten båt

Og det gjør de. Vi er bare tidlig i deres første sesong med båten, men den har allerede blitt «vår båt», forteller de og kjenner allerede nå «at det er denne vi vil seile lengst med». Og i pakt med god tradisjon har de beholdt navnet, LILLEULV, båter skal nemlig ikke skifte navn. Dessuten passer det bra på en H-båt, både trivelig og litt aggressivt på en gang.

Selv har jeg aldri vært om bord i en H-båt før jeg denne tidlige maidagen skal få anledning til å prøveseile nyanskaffelsen til Gard Torbjørn og Bente Christina. Jeg har selvfølgelig sett H-båten, populær som den er spesielt i våre farvann, men jeg har ikke visst så mye om den, bare registret at det er en fin, liten båt med klassiske linjer. Ikke overraskende er det flere som mener det:

Yachting Monthly, som nytestet en 1983-modell for ett år siden, beskrev «… the long, low lines of this graceful boat», med «the appearance of a much larger thoroughbred».

Seilas, som testet båten i 1976, bemerket relativt tørt at «eksteriørmessig er den svært pen». I en tid med forsiktigere omgang med superlativene var antagelig det en fantastisk karakteristikk.

Luktfri under dekk

Det merkes godt at båten ikke er av de største når jeg tråkker inn på dekket fra brygga. Den gynger bra til tross for over halve vekten i kjølen. Men så veier den heller ikke mer enn knapt halvannet tonn, og den har ingen skrogbredde til å gi stabilitet med bare litt over to meter på det bredeste. Cockpiten er overraskende stor med omtrent full liggelengde hvis det ikke var for løygangen som deler den i to.

Sikten forover er upåklagelig, Seilas syntes rett og slett cockpiten var «virkelig lekker». Godt med stuerom er det også, spesielt i det lille akterdekket som kan romme flere av H-båtens relativt beskjedne seil.

Jeg kryper nedenunder for å legge fra meg en del av fotoutstyret og de ekstra klærne jeg tok med i tilfelle det lunefulle vårværet skulle gå til angrep. Det første jeg merker meg om bord i båter jeg besøker, er lukten. Her lukter det ingenting! I en 35 år gammel båt! Ingen mugglukt eller gammel inngrodd olje- og dieselodør. Ikke så rart akkurat det, siden båten ikke har innenbordsmotor. Uten fast toalett er det heller ingen lukt fra utette sanitærslanger. De utenpåliggende vinduene har tydeligvis holdt tett i alle år, skrog og dekk må være godt sammenføyd og ventilasjonen ha vært god. Ingen kondens etter vinteren på land, hevder eierne, og får støtte fra Seilas´ testere: «Kondensen i vår testbåt var lik null.»

Aksepterer man enkelheten, er det ellers lyst og trivelig her nede, og den spartanske innredningen er pent utført av Botnia-verftet som bygde dette eksemplaret. Fire gode køyer og godt med stueplass gjør det absolutt mulig å dra på tur. Men jeg tviler på om jeg ville holdt ut særlige mange dagene med bare sittehøyde nedenunder. Kanskje da jeg var yngre. Men Gard Torbjørn og Bente Christina er ikke yngre, og ser visst ingen betenkeligheter med å tilbringe en ukes tid og mer her.

Magi på stille vann

Straks vi er under seil, er ikke interiøret noe som opptar meg lenger. Selv uten utfordrende testforhold, med vind varierende fra omtrent null til bare et par sekundmeter, er det likevel herlig å kjenne hvor umiddelbart båten responderer på selv den minste vindforandring. Vi seiler, ingen tvil om det.

«H-båten seiler på det minste vindpust», erfarte også Seilas’ testere. «… lättdriven» slår den svenske båttesteren Curt Gelin fast. Til tross for den forsiktige vinden står vi imponerende høyt og går problemløst over stag. Og i stillheten på den blanke vannflaten hører vi vannet pludre trivelig langs skutesiden og forsvinne bak oss i en smal stripe kjølvann som snart viskes ut. Det er så vi knapt vil heve stemmen for ikke å bryte magien.

Men det må vi jo, for vi har mye å snakke om. Om hvordan seilingen skjerper sansene, hvordan seilingen hjelper oss til å være tilstede i øyeblikket, være tilstede i oss selv. Det er mange som frykter sitt eget selskap, mener Gard Torbjørn, og seilingen kan være en god måte å utfordre denne frykten på.

«Seilingen bringer oss tilbake til oss selv», sier de om hvordan seilingen er viktig for forholdet deres, «vi har selskap i hverandre uten andre ting å ta hensyn til enn vind, bølger, seil og tilstedeværelse. Derfor har vi også tatt valget om å ha en så liten båt som mulig». En båt som krever minst mulig av dem, bortsett fra nettopp dette, å seile.

Men der har H-båten også virkelig mye å by på. Den ser krevende ut med alle sine kontrolliner, ikke minst «hovedkontrollen» på løygangen rett fremfor og lett tilgjengelig for rormannen med et sant batteri av liner, blant annet to som kommer opp fra sidene på cockpitbenkene. Jeg sjekker i den romslige luken på akterdekket og finner at linene tilhører et avansert system med utveksling over et stort hjul for akterstagsjustering, oppfinnelsen fra Botnia-verftet. Snedig og funksjonelt, som det meste på denne båten.

Som entypebåt med strenge klasseregler er det minimalt med forskjeller på H-båtene som kappseiles, og ingen dyr avansert elektronikk skal gi noen seilere fordeler fremfor andre. Elektronikk er rett og slett forbudt. Seilene skal være standard storseil, fokk og spinnaker – og rev er heller ikke tillatt. Ikke noe problem, mener Gard Torbjørn, som har hørt at den fint kan bære seilene opptil 15 m/sek. Men for turbruk kan det nok hende han vil få sydd inn et par rev. Lik båten Yacthing Monthly testet under kulingsforhold, og som dertil var utstyrt med stormfokk, og som eieren hadde erfart var «seaworthy enough to sail year-round in all weathers in the North Sea».

Med optimalt like forhold mellom båtene er det bare seilernes kunnskap og dyktighet som avgjør hvem som vinner, hvem som best kan dra nytte av alle trimmemulighetene. Og de er mange, så her fins utfordringer for selv den mest erfarne seiler. Gard Torbjørn har lastet ned et skjema som skal vise alle trimmemulighetene og – kombinasjonene. Det ser avansert og imponerende ut. Likevel, selv om den byr på alle ønskelige utfordringer, er den også en enkel båt å seile for den ferske seileren. Med relativt moderat rigg og beskjeden seilføring er alt svært så håndterlig, og det skal en del vind til før det blir nødvendig å bruke vinsjene på hyttedekket for å trimme fokka. Det meste går med håndkraft.

Alt er tilrettelagt for enklest mulig seiling med alt tilbakeført til cockpiten. Rullefokk er tillatt, så med det behøver man ikke engang gå på dekk for å sette eller berge fokka. Og det er jo fint, for det føles litt utrygt uten rekkevaier, som få H-båter har. De er mest i veien, mener Gard Torbjørn, og under tøffe forhold vil de bruke sikkerhetsline på dekk.

I kuling

Vi koser oss i den flaue vinden, men skotter likevel lengselsfullt mot noen svartere skyer i horisonten. Det kunne være moro å kjenne på båtens oppførsel i litt mer vind. Og endelig begynner vannflaten å kruse seg foran oss. Båten legger seg snart noen grader over og skyter fart. Akselerasjonen er rask og umiddelbar, noe helt annet enn jeg er vant til fra større og tyngre båter. Samtidig er det ingen jollefølelse over det, båten glir med kjølbåtens tyngde gjennom vannet og med forutsigbar krengning.

Gard Torbjørn leser av farten på den håndholdte plotteren til 6 knop høyt mot vinden, som vi anslår til rundt 5 m/sek. Fartsøkningen merkes ikke så mye på lyden, for det smekre skroget glir like lett gjennom vannet som da vi så vidt beveget oss. Rorpresset er akkurat passe til å gi en god føling med balansen, men er aldri tungt, et barn kunne fint holdt båten på kurs. Retningsstabiliteten er utmerket og Gard Torbjørn mener det ikke skal være noe problem å trimme båten til selv å holde kursen på kryss.

Testteamet til Seilas hadde ikke mer vind de heller, men kunne likevel fastslå at H-båten båten «står meget høyt, den er styggrask og styrer meget godt både på kryss og lens (og) virket myk og fin i sjøen», og konkluderte med at den var «en glimrende seilbåt». Den ellers kritiske Curt Gelin er ikke mindre begeistret i sin «500 segelbåtar i test»: «Seilmessig er H-båten morsom, kvikk, lettdrevet og svært lettseilt. Den tåler mye vind, går fort gjennom vannet og reagerer raskt på roret, så man kan møte byger og sjøer straks de oppdages».

Vinden løyer dessverre før vi får de største utfordringene, så her må jeg heller lene meg på Yacthing Monthlys test, som fant sted blant krappe nordsjøbølger i opptil 18 m/sek – riktignok med stormfokk og to rev i storseilet. Som ventet av en langsmal skjærgårdskrysser la den seg straks godt over, men ble liggende på en 25–30 grader. I kastene kunne den krenge til 40 grader, men uten noen gang å kaste styringen, takket være det dype spaderoret, som vi igjen kan takke Paul Elvstrøm for. Betryggende. For selv om en broach sjelden er farlig, gir det en ekkel følelse av å miste kontrollen, spesielt for ferske seilere.

«She is a stiff little boat with a good turn of speed», konkluderer bladet.

Oppførselen i bølger imponerte Yachting Monthlys journalist, som beskriver hvordan den skarpe baugen skjærer seg mykt gjennom bølgene uten noen gang å falle slamrende ned fra dem. Samtidig opplever han at den lave båten langtfra er noen tørr båt, så en sprayhood vil nok være god å ha på tur. Gard Torbjørn og Bente Christina sier de vurderer det.

Lavt fribord

At båten virkelig er lettmanøvrert får jeg demonstrert da jeg skal settes i land på en brygge for å fotografere, og Gard Torbjørn insisterer på å utføre manøvren under seil. Med vinden langs brygga krysser de hardt opp mot vinden, slipper alle skjøter og siger pent inntil. Jeg står klar på sidedekket og holder meg fast i vantet og kan i rette øyeblikk stige rolig inn på brygga som om båten lå fast fortøyd der. Gard Torbjørn ber meg gi baugen et lite skyv med foten, og straks kommer vinden inn fra den andre siden, de strammer skjøtene og akselerer bort fra brygga. Elegant. Hele manøvren var bare som et litt langsomt slag. Så sikker var Gard Torbjørn på at det skulle gå bra, at han ikke brydde seg om å henge ut noen fendere på forhånd.

Men så er da også båten lett nok til å holdes fra brygga med håndkraft om alt skulle gå galt, i motsetning til den forrige båten på bortimot ni tonn, der han måtte advare Bente Christina om at sånne krefter kan knuse både hender og føtter!

De krysser noen ganger frem og tilbake til ære for fotografen, og så vidt jeg kan bedømme samarbeider de fint uten store fakter. Ikke ville jeg tenkt at Bente Christina hele sitt liv har vært redd for vannet. Paradoksalt nok opplever hun at hun føler seg tryggere i denne båten, nær vannet med bare en drøy halvmeters fribord, enn i den større havseileren. I riktig lett vær kan man til og med sitte på rekka og dingle tærne deilig ned i sjøen som småpludrer langs skroget.

«Det er lettere å ha kontroll når du er i elementet enn når du er høyt hevet over det», mener Gard Torbjørn, som har kommet frem til at graden av lykke er omvendt proporsjonal med høyden på fribordet!

Den andre båten

Men hvordan gikk det så med den vakre klassiske Camper & Nicholson Gard Torbjørn valgte å selge? Fortsettelse følger utpå høsten en gang.

LILLEULV

H-båt

Byggeår: 1979

Kjøpt 2014: kr. 40 000

Nypris 1979: kr 70 000

Eiere: Bente Christina og Gard Torbjørn Alveng