Kjærlighet ved første blikk

Vi kjenner alle bruktbil-dillemmaet. Hvor lenge skal du fikse på en gammel bil før det ikke lønner seg lenger? Men hvordan er det når båten du har hatt siden den ble bygd begynner å se så sliten ut etter 30 år, selv om du har stelt pent med den? Hvis den var en bil ville du nok bare skiftet den ut, eller rett og slett vraket den. Men båten din? Jeg mener, båten som du har bestilt og fått bygd spesielt til deg, av båtbyggere som virkelig elsket å lage båter, på et verft du besøkte i mange somre etterpå – ikke fordi det var noen feil med båten, men fordi du nå liksom tilhørte «familien». En båt som har tatt vare på deg i all slags vær, som med sitt varme interiør har vært et godt hjem i nære og fjerne farvann. Som er breddfull av minner.

Selv om Edvard Hambro trivdes med å pusse og fikse, så likte han bedre å seile enn å vedlikeholde. Og det er vel ikke akkurat et svik å lese båtbrosjyrer og magasiner, det gjør jo alle, og av og til tenke at det kunne vært fint å stå litt høyere på kryssen, i en båt som er litt mer letthåndterlig, mer moderne innredet…

Forelsket i hva de så

Da Edvard var en sånn åtte-ni år, fikk han bli med storebroren Nicholas ut i seilbåten til en venns familie. Og da var det gjort. Siden har han seilt – han og Nicholas – i mange år sammen. Når jeg spør om han kan huske akkurat hva det var som appellerte så umiddelbart, behøver han ikke tenke seg om før han sier: Frihetsfølelsen.

Med penger tjent som avisbud kjøpte guttungene seg først en A-jolle, som de også dro på tur med. Opp gjennom ungdomsårene ble båtene gradvis større og med bedre seilegenskaper. Men penger var det ikke så mye av, så båtene var som regel i dårlig stand. De ble gode til å pusse båt, og solgte ofte med en liten fortjeneste. Edvard har hele rekken av båter parat i minnet når jeg spør: A-jolle, OK-jolle, Grimstadjolle, Killing, to BB-11 etter hverandre, Kutter, Knarr, Vindö 32 – som de opplevde som både stor og luksuriøs, og som var partsrederiets første virkelige turbåt.

Og mange turer ble det. Blant annet til Smögen en sommer på begynnelsen av 1980-tallet, der de så en usedvanlig vakker båt med klassiske linjer og et akterspeil verdig en skute. Og den var stor, hele 37 fot. En sånn båt ville de ha. «Det var kjærlighet ved første blikk», forteller Edvard. Jeg spør hva det ellers var ved båten som interesserte, altså Vindöen var jo også langkjølt, som Knarr og Kutter – så hadde brødrene kommet til at de foretrakk langkjølt?

– Den kunne hatt hvilken kjøl som helst, smiler han, de var bare forelsket i det de så.

Ikke interessert i penger

Snart fant jo brødrene ut at det var mer kvalitet enn bare utseende med denne båten. Bröderna Jacobssons Båtbyggeri hadde bygd vakre og velseilende båter i over 40 år. Mange mente å kjenne igjen linjer fra Nordisk Folkebåt i Fantasi 37, og det er kanskje ikke så rart. Knut Jacobsson hadde bygd raske Folkebåter i tre på 1940- og 1950-tallet. Det kan vel også hende at brødrene Hambro, med bakgrunn i Knarr og Kutter, så noen linjer de kjente seg igjen i. Trebåthåndverket tok Jacobssons båtbyggeri med seg inn i plastalderen også, og med nærheten til Orust med Hallberg-Rassyer og Najader ble båtene deres gjerne omtalt i de samme vendingene – som solide kvalitetsbåter.

Alt dette skjerpet selvfølgelig lysten på å få seg en Fantasi 37. Brødrene begynte å sjekke bruktmarkedet – med nedslående resultat. De få brukte på markedet var gjerne dyrere enn en ny. Det skadet ikke å spørre, så brødrene lurte på om båtbygger Jacobsson måtte ha alle pengene med en gang?

– Betal det dere har, var svaret, – og resten etter hvert som dere kan.

– Han virket ikke interessert i penger i det hele tatt. Han ville bare bygge båter, husker Edvard.

Fantasi 37 ble tilbudt med mulighet for individuelle tilpasninger basert på tidens tradisjonelle innredningsløsning. Edvard og Nicholas var opptatt av stueplass og fikk for eksempel seks store, gode skuffer ved å ofre sitteplassen ved kartbordet. En annengenerasjons Fantasi-eier fortalte til bladet Praktiskt Båtägande i 2010 at faren som bestilte båten, var så høy at han fikk senket dørken åtte centimeter for å få ståhøyde. Med dypt kjølsvin var det rom for det.

Edvard, som selv rager mer en 190 cm over dørken, angrer på at han ikke kom på den løsningen. At de valgte det større motoralternativet på 44 hk, har han imidlertid vært glad for. Selv med rundt 10 tonns båtvekt, leverer den kraft nok til å slå seg frem mot bølger og strøm.

Navnet fikk båten etter familiens kjære hund og romertall X fordi den var den tiende båten.

Filmdokumentar fra Atlanterhavet

«Sasha X» viste seg fort å svare til forventningene, og allerede et par år etter levering fikk Edvard lyst til å sette båten og seg selv på en ordentlig prøve. Sammen med kollega Richard Blindheim fra Dagsrevyen, ville han delta i regattaen TwoStar over Atlanterhavet, en månedslang seilas fra England til USA.

Siden de begge jobbet for NRK, fikk de den geniale idéen å lage tv-dokumentar fra turen. Dermed kunne de dra avgårde på langtur med full lønn. Underveis i dårlig vær og med lange vakter, syntes de ikke lenger de var like smarte. Mens konkurrentene kunne sove når de gikk av vakt, måtte Edvard og Richard lage film.

Båten besto prøven med glans. Tung og langkjølt og med skarp baug skar den gjennom sjøene uten å stoppe opp, og den falt aldri ned med et brak som mer flatbunnede mer moderne båter. En natt, etter mange timers stormseilas på havet, var de likevel fullstendig utmattet. De kunne dreid bi. Edvard hadde testet det før og erfart at båten, som forventet, lå fjellstøtt opp mot vinden. Men de var jo med i regatta, og siden farten var god med tre rev i storseilet og stormfokk på det ekstra fokkestaget, og vindroret holdt kursen, gikk de rett og slett til køys. På salongdørken. Da de våknet langt på dag, hadde stormen gitt seg og båten seilte selv som om ingenting hadde hendt – bortsett fra at de var på vei tilbake mot Europa! Men det var nå bare vinden som hadde snudd.

Og film ble det: «To menn mot Nord-Atlanteren». Du finner den på NRKs nettsider. Siden har Edvard stått bak flere båtrelaterte dokumentarer, om blant annet redningskøyter og losvesenet.

Dette var for øvrig bare første gang «Sasha X» var med i en NRK-reportasje. I en serie radioreportasjer skildret Agnes Moxnes – kone, seilervenn og kulturjournalist i NRK – en seilas fra Tromsø til Oslo for noen år siden. For virkelig å kunne utforske verdens fineste seilfarvann, som han sier, hadde de båten i Nord-Norge i to sesonger. Av naturopplevelser er det ikke mye som kan måle seg med synet av Lofotveggen som vokste opp av havet foran dem. Han og Agnes seiler for øvrig helst vest av Lindesnes på sommerseilasene. Naturen er mer spektakulær og det er færre å dele den med enn på Sørlandet og svenskekysten. De kan også finne på bare å fortsette rett vestover i havet, til Skottland, Hebridene og Orknøyene. Det blir det også radio av.

EDVARD HAMBRO, OSLO

«SASHA X» – FANTASI 37

BYGGEÅR: 1983

KJØPT NY I 1984 FOR KR 550 000

Med hvite duker og porselen

Det fungerte bra å eie båt sammen med broren, ikke minst å kunne dele på vedlikehold og utgifter. Først da Nicholas døde for drøyt femten år siden og han måtte overta båten selv, merket Edvard hva det tross alt kostet i løpende utgifter. Hadde han egentlig råd? Et enkelt regnestykke viste at han brukte omtrent like mye på røyk som på båt. I valget mellom røyk og båt sluttet han på dagen. Å røyke. – Til glede for seg selv og omgivelsene, sier han.

Han synes han er heldig som har en kone som er like glad i sjølivet som han selv. Og det er jo bra, for båtlivet fyller mye av livet. Agnes’ kjærlighet til sjøen kommer fra oppvekst som «fjæresteinsbarn», i Sør-Trøndelag, forteller hun. Hun hadde noe, men ikke mye, seilerfaring da hun traff Edvard. Hun vil ikke bare å være med, sier Edvard, men deltar i alt og tar sine vakttørner på overfarter. Hun på sin side roser ham for å la henne holde på uten å legge seg opp i hva og hvordan hun gjør ting.

– Det er mye morsommere å være på tur hvis man deltar aktivt, mener hun, og det har gjort henne tryggere på hva hun kan.

Da Edvard vurderte å bytte ut den gamle båten med noe mer moderne, var det ikke mye støtte å få fra Agnes, som var blitt minst like glad i båten som ham. Hun synes det er en harmonisk båt, en båt som smyger seg stille gjennom vannet, uten å plaske som mer moderne båter. «Sasha X» er en båt hun føler seg hjemme i. Edvard har det egentlig på samme måten:

– Noe av det fine med båtlivet er at du på en måte reiser både med og i hjemmet ditt, sier han.

Omgivelsene skifter, men hjemmet er det samme. Og mer hjemlig, for ikke å si hjemmekoselig, enn i en Fantasi 37, kan det vel neppe bli. Men det krever sitt, ler Agnes, her holder det ikke med plast og papptallerkener. Her om bord dekkes med hvite duker og porselen!

Et regnestykke i pluss

Edvard sier han har stor glede av bare å være i båten. Han behøver ikke en gang å løsne fortøyningene. – Jeg er nok litt av en mekker, sier han, som elsker å skru i en skrue her og der, fikse ting, til og med nate og slipe dekk …

Men til slutt ble det for mye på den gamle båten. Skulle han beholde den, måtte han ha profesjonell hjelp. Verftet fantes heldigvis ennå, nå under navnet Fantasi Yachts. På slutten av 1990-tallet måtte de gi opp båtproduksjonen i et vanskelig marked, bortsett fra et og annet one off-smykke på bestilling. Det er vedlikehold og service de lever av nå.

De ville selvfølgelig gjerne ta jobben med å renovere skuta de en gang hadde bygd. Men, det ville koste. Selv om nytt teakdekk, nye massive kantlister på cockpitsargene, ny rekke, propellaksel, stående rigg og mye mer, ville bringe båten tilbake til fordums glans og vel så det, visste Edvard at han aldri ville kunne få disse utgiftene tilbake ved salg. Å ha båt kan koste mer eller mindre, men lønne seg gjør det bare i forhold til det som ikke er målbart: Opplevelsene, frihetsfølelsen ….

Og det regnestykket gikk i pluss for Edvard, selv om opprustingen kostet over halve summen han og Nicholas en gang betalte for den helt nye båten.

Det estetiske og genuine

Etter de mange oppgraderingene stusser jeg over at han ikke har trukket alle kontroll-liner til cockpiten. Han sier han fint håndterer båten alene, og det ser jeg jo der han går frem til masten mens autopiloten passer kursen. Han heiser storseilet og justerer uthal og kick.

– Men det ville da vært mye enklere om alt kunne foregå fra cockpiten, ikke minst reving, bemerker jeg.

– Masse liner over hyttedekket passer ikke på denne båten, sier han.

Seiler man en klassiker, må noen ganger det estetiske og genuine gå foran det praktiske, mener han. Man setter liksom ikke moderne vinsjer på en Colin Archer heller. Fantasi 37 er originalt utstyrt med en kraftig sikringsbøyle ved masten, så der jobber man trygt også i urolig sjø. Veien frem dit er også så sikker den kan bli, med god bredde, sklisikkert teakdekk og solide håndgrep på hyttedekket i passe høyde. Genuaen er naturligvis på rull – det er ingen ny oppfinnelse – og revbar fra cockpiten. Selv om rullegenua aldri kan reves optimalt, er det bra nok til at Edvard bare setter det ekstra kutterstaget på havseilas, når det kan bli behov for stormfokk.

Cockpiten har høye sarger og føles trygg på havet, sier han. Man sitter godt beskyttet, i motsetning til i mange moderne båter med åpen hekk. Det ville han ikke hatt. Et bredt brodekk i høyde med benkene gir ytterligere beskyttelse om sjøer likevel skulle komme om bord. Brodekket er resultat av nødvendig høyde under dekk i akterlugaren og stjeler sitteplass i cockpiten, noe som blir ytterligere avgrenset av en kraftig glassfiber-«bro» foran rattpidestallen, i høyde med sargene. «Broen» deler cockpiten i en styrebrønn for rormannen og en mannskapsdel. Oppå broen går løygangen til storseilskjøtet som der nås lett av rormannen. Men genuavinsjene står litt for langt frem, så Edvard, når han soloseiler, må sette et ben på utsiden av sargen for å komme tilstrekkelig over vinsjen til å få lagt nok kraft på.

Og det trengs litt kraft under prøveseilasen, med kast opp i en ni m/sek, selv om Edvard har skiftet ut den store 150 prosent genuaen med en mindre som er høyere skåret for bedre sikt. – Vinsjene kunne gjerne vært et nummer større, sier han, men en oppgradering vil kreve utskifting også av de spesiallagde stålplattformene utenfor sargene som bringer vinsjen i riktig arbeidshøyde. Selvhalende vinsjer tar vi nærmest som en selvfølge i dag, men var avansert standardutstyr da Fantasien ble levert.

Den eneste ulempen med broarrangementet, synes Edvard, er at det ikke blir plass til å ligge på benkene. Mens jeg ikke helt kan se hvorfor ikke en enkel løygang tvers over cockpiten ville gjort samme nytten, og samtidig cockpiten mer brukervennlig. Stueplassen er begrenset til en luke i rormannsbenken, på grunn av stikk-køyene i akterlugaren. For et par på tur er det imidlertid ikke noe stort problem, all den tid akterlugaren kan brukes som et stort stuerom. Litt knappere var det da barna var med.

Benkene har teaklister og man sitter brukbart, selv om sargene er litt rette mot ryggen. Det avrundede hjørnet mot hytta er en spesielt behagelig og beskyttet krok å krype opp i. Når ett brått vindkast krenger båten, får jeg fint spent føttene mot benken i le. Sargene avsluttes øverst vakkert avrundet med en lakkert teaklist, som er for smal til å sitte behagelig på ved lengre krysslegg. Edvard ser det, men viser at man sitter godt nok på sargen i de aktre hjørnene av cockpiten, lent mot pushpiten rett bak.

Seiler godt og stødig

Jeg får overta rattet og legger båten på en skarp krysskurs. I motsetning til hva jeg forventet, er høyden akseptabel. Men Edvard kunne nok ønsket seg noe bedre høyde under langvarig motvindsseilas, som de hadde både til og fra Nord-Norge. Med skjøtskinnene montert helt ute på rekka har nok den beskjedne skjøtvinkelen også en viss betydning for høyden. Det jeg ikke forventet, var at båten skulle gå såpass bra i de bare to-tre sekundmeterne vi har nå. Edvard smiler og minnes en og annen seiler i mer moderne båter som nok ikke hadde ventet å bli forbiseilt i lett vind.

Det er rare vinder i dag, og uten varsel raser vindstyrken fra 2 til nesten 10 m/sek. Instinktivt griper jeg hardere om rattet klar til å hindre båten i å gå opp i vinden. Men det skjer ingenting annet enn at båten krenger, og skyter fart. Rorfølelsen og rorpresset er overraskende nok omtrent det samme. Edvard hevder til og med at båten er lettere på roret med økende vindpress. Selv om vindkastet kom brått, var krengningen helt rolig og forutsigelig.

Båttester Curt Gelin i «500 segelbåtar i test», fant båten å være «initialvek», og det stemmer nok, men så ligger den der, stabilt.

– Med over 40 prosent av vekten i den lange kjølen skal det svært mye vind til å seile rekka under vann, sier Edvard. Det store roret er hengslet til den lange kjølen og det skal også mye til at det mister grepet i vannet.

Vindstyrken står seg en stund og jeg fortsetter på samme krysskurs. Båten oppleves usedvanlig retningsstabil og velbalansert. Når jeg slipper roret, viker båten bare svært langsomt fra kursen. At vindroret kunne passe styringen i full storm, høres ikke usannsynlig ut. Curt Gelin erfarte i sin test at «Fantasi 37 har bra fart, vender vel, er stabil og trygg på rodret. Båten är kurstabil … och går tungt i sjø». Det siste antar jeg betyr det samme som Praktiskt Båtägande uttrykte med at «den tappar liksom inte fart om det går lite sjø, utan då trycker hon igenom vågorna utan att stanna upp.»

Her i Indre Oslofjord har det ikke bygd seg opp noe særlig bølger å utfordre, selv om vi altså har mye vind innimellom. Men det er akkurat i den vindstyrken båten liker seg best, mente blant andre Praktiskt Båtägandet, som skrev at den «trivs … bra från fem sekundmeter och uppåt för att gå som allra bäst upp mot åtta-nio sekundmeter», mens et innlegg på et nettforum syntes ti sekundmeter og slør er det helt optimale for denne båten.

Mat har høy prioritet

Det passer bra å gå nedenunder og sjekke komforten mens vi krenger gjennom småbølgene. Leideren er lang og litt bratt med smale trinn, men utstyrt med integrerte håndgrep i hele lengden føles det trygt likevel.

Det første som slår meg nedenunder, er den lune atmosfæren med alt treverket. Den håndverksmessige arven fra verftets trebåtperiode er åpenbar. Curt Gelin synes rett og slett «utförandet er overdådig», og det er ikke vanskelig å være enig. Alt er uført i nøye utvalgt teakfinér og dreide kantlister, og kvaliteten vises tydelig i hvor lite spor 30 års aktiv bruk har satt. Det er fint å se en båt hvor også bokhyller hører til standardinnredningen. Antagelig et uttrykk for at båten er tenkt for lange turer. Stor dekksluke og store nok vinduer sørger for at det mørke treet ikke gjør det for dunkelt om bord.

Dørkplassen mellom kartbord og bysse er tilstrekkelig til å få av seg vått seiltøy, som kan henges i et lite våttøyskap aktenom kartbordet, tilkoblet dieselvarmeren. Byssa er stor, men likevel usedvanlig sjøvennlig U-formet med god støtte for kokken på alle kanter. Det er rikelig med skuffer og skap til alt som trengs for seriøs matlaging. Og maten er høyt prioritert på Edvards og Agnes’ turer. De roser begge hverandres kokekunster.

I tråd med datidens navigasjonsbehov er også kartbordet raust dimensjonert. Men også i dag, med all eletronikk, kan det være fint å ha plass til å planlegge på store papirkart som gir en helt annen oversikt enn små skjermer. Som for å markere tids-skillet dominerer en svær, klassisk, analog Sailor-VHF instrumentpanelet over kartbordet. Den har fått bli værende som det klenodium den er, da Edvard installerte den moderne varianten.

En lun og trivelig hule

Et vakkert, buet halvskott markerer overgangen til salongavdelingen som har U-sofa til babord. Med full liggelengde fungerer benkene også som sjøkøyer når det er behov for det. Men det er ikke så ofte, under de fleste forhold går det helt fint å ligge i akterlugarens stikk-køyer, sier Edvard. Man sitter bra rundt bordet, med høye ryggputer. Bordet er plassert til side for senterlinjen med ekstra stor plate til å slå opp mot styrbord benk. Løsningen gir uvanlig god passasje til forskipet med toalett og dobbeltlugar. Og med solide håndgrep under vinduene er det ikke noe problem å ta seg frem også på kryss og i sjøgang.

Toalettet har egen inngang med dør fra en korridor mellom salong og forlugar. Det gir ikke all verdens plass til badet, men det holder. Tverrskips toalett er ikke ideelt i en havseiler, men da kan det jo være en fordel at det er såpass trangt at du ikke faller av. På den andre siden av korridoren fins skap og «kommode». Forlugaren har båtens eneste dobbelkøye og fungerer som rederlugar. Ileggsplaten som må brukes tar imidlertid dørkplassen, så plass til å kle seg fins ikke der. Korridoren har ingen dør mot salongen og gir en fin romfølelse til interiøret. Men optimal utnyttelse av plassen er det jo ikke, men såpass mye areale brukt til ren passasje.

Akterlugaren er en mørk «hule», som entres aktenom kartbordet gjennom en uvanlig lav dør. Det brede brodekket gir litt høyde til en passasje mellom de to stikk-køyene. Helt klaustrofobisk er det riktignok ikke, siden all stueplass i cockpitbenkene er ofret til fordel for høyde også over køyene. Nå fungerer dette arealet mest som lagerplass, men med barn om bord var det en fin sove- og tumleplass. Og med alt det gedigent snekrede treverket er det faktisk en ganske lun og trivelig «hule».

Med vann- og dieseltankene innstøpt i kjølen er det mer plass i benker og køyer enn i mange moderne båter. Helt optimalt er det likevel ikke med integrerte tanker, det kan være vanskelig å komme til skrogskader. Edvard innser at han nok drar med seg for mye av alt mulig, reservedeler og verktøy, men synes generelt man aldri får nok stueplass.

De fleste av oss har vel erfart at man har mer stueplass enn man tror, hver gang man tar en ryddesjau. Og når Edvard og Agnes om ikke lenge er pensjonister begge to og legger ut på langseilas, er jeg sikker på at de finner plass til det meste, ikke minst råvarene til alle gode måltider. For et par må båten være helt ideell. Hvor de skal, vet de ikke helt ennå.

– Det viktigste er å ha all verdens tid og kunne ta det med ro, sier de.

Og har jeg forstått dem rett, har Fantasi 37 de nødvendige egenskapene som gir mannskapet ro i sjel og kropp, selv når havet i blant slår seg vrangt.