Volumiøs volum-selger

Vi tar frem tester fra arkivet og gjør dem tilgjengelig på SEILmagasinet.no. Vi har gått 16 år tilbake og funnet en test av Bavaria 32 AC. Testen var publisert i nummer 1-2002, og ble skrevet og utført av Morten Jensen.

Vi har ambisjoner om å hente frem en ny test hver uke, som vil ligge åpent for alle i syv dager. Videre vil den havne i vårt enorme digitale testarkiv.   

Vi satt og så på hverandre, Andreas Holo og jeg, nikket og sa nærmest i kor: Dette var egentlig en veldig all right seilbåt! Bavaria 32 viste seg frem som en retningsstabil og ytterst vennligsinnet båt. Den gjorde hva vi ville den skulle gjøre. Den manøvrerte lett, holdt kursen sin, krenget harmonisk og viste få – om noen – tegn til å ville kaste styringen i de 6–7 m/sek med vind vi hadde. Det siste var en svakhet og rykte forgjengeren; Bavaria 31, led under.

Den nye Bavaria-modellen virket også svært tørr – noe som ikke minst skyldes det volumiøse skroget. Det var ikke mange vanndråpene som fant veien opp på fordekket på bidevind. Her var det ikke snakk om å stikke baugen dypt inni sjøene; den ville over. Farten var grei, men ikke imponerende; litt avhengig av hvor høyt vi styrte, varierte den mellom 4,9 og 5,4 knop. At båten trivdes best når vi slapp den litt til og ikke pinte  maks-imal høyde ut av den, var tydelig. Da løp den lettere. Den trivdes atskillig bedre med en kryssvinkel på mellom 95 og 100 grader enn om vi seilte den 45 grader mot vinden (kryssvinkel 90 grader).

Lang vannlinjelengde (faktisk  5 cm lengre enn Bavaria 34) og en relativt smal bredde i vannlinjen, bidrar til å gjøre skroget lettdrevent. Seilarealet er ikke overdimensjonert, men det synes å være godt balansert til båten.

Standardseilene vi benyttet sto brukbart. Best likte vi storseilet, som var moderne flatt, mens genuaen derimot var litt i rundeste laget. Seilene var sydd i dacron med vanlige, liggende paneler. Forsterkningene ved revmaljer, uthal etc. var brukbart dimensjonert. Disse seilene burde holde en stund ved normal bruk.

Retningsstabiliteten var veldig bra. Det var god balanse i båten, men den hadde likevel den lille logirigheten som skal til for at den skal føles god å seile. Følelsen forsvant imidlertid litt i friksjonen i styresystemet, for prøvebåten var litt treg på rattet.

Rormannens dilemma

Rormannen har et dilemma i Bavaria 32. Han kan velge å stå bak rattet, men da ser han ikke forseilet. Eller han kan velge å sitte på cockpitbenken, men da ser han ikke lusene i seilet. Eller han kan sitte på cockpitkarmen – og se lusene, men da må han sitte krokbøyd for å rekke ned til rattet, pluss at genuavinsjen er i veien. Eller han kan sitte på cockpitbenken i le, men da vil han ikke se noe av hva som foregår forut til lo. Og det bør man – i det minste når man seiler for babords halser.

Rormannen har med andre ord ingen ordentlig god plass i Bavaria 32. Til tross for at pidestallen er solid, funksjonell til sitt bruk og gir feste for cockpitbordet, pluss at den har en fin bøyle på toppen, hadde jeg personlig foretrukket en løsning med rorkult og rorkultforlenger. Da ville man kunne sitte på cockpitkarmen på et sted hvor avstanden til rekkevaieren er stor nok til å gi en god, tilbakelent styrestilling. Det er ikke mulig helt akter ved rattet. Men når rattet først står der, skal det nevnes at motorkontrollen står lett tilgjengelig.

Genuavinsjene er plassert helt akter hos rormannen. Det er bra, men det er egentlig storseilskjøtet han burde kunne ha kontroll med. For å regulere dette må han imidlertid helt frem til vinsjene på hyttedekket. Storseilløygangen er «moderne» plassert foran sprayhooden og er velsignet ute av veien for alt sosialt liv i cockpiten, men det er og blir en ufullstendig løsning om rormannen, i en båt som normalt seiles av en eller to personer, ikke har storseilskjøtet innen rekkevidde. At storseilet skal kunne frigjøres i en håndvending er blant annet en sikkerhetsfaktor, ikke minst i forbindelse med unnamanøvre hvor man må falle brått av. Med stramt storseilskjøt klarer man ikke alltid det.

Mannskapet sitter godt på cockpitbenkene med fint spenntak mot le benk. Cockpiten er plassert høyt, hvilket bidrar til å gi god plass under dekk. Det bidrar også til å gi god oversikt i cockpiten, og med sprayhooden oppe får man stort sett den beskyttelse man trenger. Eneste aber er litt lave cockpitkarmer, særlig i aktre del av cockpiten. At sprayhooden er festet med plastbeslag er heller ikke noe å rope hurra for.

Man kommer til badeleideren i akterspeilet ved å fjerne setet bak pidestallen og fjerne vaierne mellom pushpitene. Der akter finner man dusj og kraner elegant innfelt i akterspeilet. Litt mindre elegant er lokket og landstrømskontakten, som er plassert ved siden av. Kontakten er plassert lavt, og lokket henger og slenger og representerer ingen beskyttelse for sjøer aktenifra.

Cockpiten byr på to stuerom i cockpitbenkene. Det ene er grunt, men stort, det andre er dypt og enormt. I dette stuerommet har nødrorkulten sin faste og lett tilgjengelige plass; en svært ryddig løsning. Det store stuerommet gir også mulighet for montasje av ekstrautstyr; så som varmeapparat og septiktank. Her ligger også dieseltanken.

Vi savnet stuerom til småsaker i cockpiten.

Rent dekk

Dekket er rent og lett å ta seg frem på. Sklisikringen er tilfredstillende. Ankerbrønnen helt forut er rommelig,  baugbeslaget solid og pulpiten funksjonelt utformet med et lavt trinn helt forut. En fin detalj er plastforingen mellom pulpitbena og aluminium-fotlisten som skal hindre galvanisk tæring mellom aluminium og rustfritt stål. Lanternen sitter imidlertid utsatt til og festebeslaget var allerede bøyd på prøvebåten. Ledningen fra pulpiten og inn i lanternen var også ført slik at vannet vil følge ledningen rett inn i lanternen. 

Enormt under dekk

Takket være god bredde, høyt fribord og markant overbygg er salongen i Bavaria 32 svært rommelig. Høyden under dekk er 184 cm, og det er det ikke noe å utsette på i en 9,90 m lang båt. Det gedigne salongbordet (1,07 m bredt og 1,15 m langt) er båtens sosiale midtpunkt. Man sitter godt i benkene, og mahogni-interiøret gir en lun atmosfære. Finishen er mer en god nok, men elskere av Orust-båter vil sikkert ha en del å sette fingeren på; for eksempel at skruehoder er synlige enkelte steder og at strukturen i treet varierer fra skapdør til skapdør.

Helt fra forpiggen og inn i akterlugaren løper det en flott skap-rekke ut mot skrogsiden. Dette er en elegant løsning – både linjemessig og praktisk, men den lider under av at skapdørene er hengslet i overkant og hyllene er uten slingrekant. Skapene funksjonerer godt når båten ligger stille, men åpnes et skap til lovart når båten krenger, risikerer man å få deler av innholdet i fanget. Et minus setter vi også ved låsene og hengslene; de er av jern og ikke rustfritt stål. Tilsvarende åpning har alle ventilene i hyttesiden; de er hengslet i overkant og åpnes innover. Regner det ute, er det ikke smart å ha dem åpne. Dette er ikke noen enestående Bavaria-mangel, men gjennomgående på mange nye båter.  

Køyene i salongen er 182 cm lange og 58 cm brede, og det er her man betaler kompromissets pris ved både å ha en stor bysse, et stort toalett og et rommelig kartbord. Men hvor ofte er man mer enn fire om bord som overnatter, slik at køyene i salongen må tas i bruk? På den annen side; seiler man langt, er det utvilsomt køyene i salongen som egner seg best til å sove i. Men frivakt-mannskapet er muligens ikke over 1,82 m lang?

SALONG: Salongen er rommelig og man sitter godt rundt det store salongbordet som er båtens sosiale midtpunkt.

Grov stueplass

Godt med armslag er det også i forpiggen. I enden av køya er det 40 cm bredt og med en lengde på 198 cm og aktre bredde på 196 cm, behøver ikke to voksne å benflørte hele natten. Køyebunnen er solide 16 mm tjukk, og under den skjuler seg to gedigne stuerom av den litt grove sorten. De egner seg best til seil, bager og desslike. Giverne til logg og ekkolodd er lett-tilgjengelig plassert i det aktre rommet, og de er godt beskyttet av en liten dørk.

Lukene til rommene er løse; det beste hadde vært om de var hengslet. Vi savnet en horisontal inngang til det aktre rommet; da ville man nå det man skal ha fatt i uten å måtte fjerne laken og senge-tøy i en oppredd køye.

Det er godt med plass til småsaker og lettere tøy i skapene ut mot skrogsiden, mens det øvrige tøyet får plass i to hengeskap på hver side akter i forpiggen. I stedet for to hengeskap, hadde vi foretrukket at det ene var utstyrt med hyller. Plassen oppå hengeskapene er uten slingrekant og uegnet som stueplass.

Akterlugaren byr på en dobbelkøye (200 cm lang, 100 cm i fotenden og 168 cm i hodeenden), de samme skapene ute i borde og ett hengeskap. Enkelt og sånn passe funksjonelt. To spotlys oppunder dekk gir lys når mørket faller på; skal man lese på køya må man ha godt syn. Og er man bredere enn 48 cm over hoftene, så støter den som ligger innerst oppi cockpitdørken når hun snur seg. Skryter vi av plassen når det gjelder øvrige funksjoner om bord, kan vi ikke være like panegyriske om akterlugaren.

Grand galla toalett

Toalettet byr på grand galla-plass; det må være det største i noen båt under 10 meters lengde. Det er 120 cm langt og 104 cm bredt (1, 25 m2), mens høyden oppunder dekk er 184 cm. Det gir armslag så det holder i omgivelser av glatt plast som er lett å holde ren.

Wcen er av typen Jabsco i utmerket kvalitet. Den er skråstilt i forhold til lengderetningen, og som sådan ikke mest velegnet under krengning. Et praktisk sete kan vippes ned over WCen. Helt akter er det et fint våttøyskap, og servanten er elegant utført i det utsøkte kompositt-materialet Corian.

Det er godt med skapplass både over og under servanten. Skapdøren til rommet under servanten er en skikkelig, vanntett utedør. Der inne har man tilgang til alle kraner og skrog-gjennomføringer som hører toalettet til. – Genialt, tenkte vi og hadde skapdøren i tankene: Skulle en av skroggjennomføringene ryke og vannet fosse inn, ville man kunne isolere lekkasjen til skapet under servanten. Men inne i skapet var det dessverre ikke gjort noe forsøk på å hindre eventuelle lekkasjer i å spre seg rundt i båten. Det eneste man egentlig oppnår med den vanntette døren er å hindre dorullen i å bli våt om man bruker hånddusjen der inne…

Bysse med arbeidsplass

Man skal lete lenge etter større bysse enn den man får servert i Bavaria 32. Både vasken og komfyren kan dekkes til av lokk, og dette gir en formidabel arbeidsbenk. Uttrykt i tall er arbeidsflaten hele 1,04 m2 og arbeidshøyden 90 cm. Ta mål hjemme, så får du et inntrykk av hvor bra dette er. Man kan tilberede et sofistikert herremåltid på denne plassen! Vi savner imidlertid litt bedre belysning, kun en lusen spotlampe har Bavaria påspandert båtens kokk.

Kokemulighetene begrenser seg til to bluss. Varme rundstykker og søndagsteken kan man tilberede i ovnen under. Ovnen er slingreopphengt, men det er ytterst begrenset hvor mye den kan slingre til hver side. Den butter i skrogsiden. Dette begrenser mulighetene til å bruke blussene når båten krenger. Noe skikkelig håndtak foran ovnen er det ikke. Gassopplegget ser tillitvekkende ut, med gasskran i det aktre skapet. Gassbeholderen står i eget, drenert rom ute i cockpiten.

Skapene i byssa lider under samme svakhet som de øvrige skapene i Bavaria 32; de er uten slingrekant og døren er hengslet i overkant.

Kjøleboksen er stor, men er ikke drenert. Vi stiller også et spørsmålstegn ved om rommet skal kunne kalles «kjøleboks»; det synes å være mangelfullt isolert rund baut.

Oppvasken tas i en rommelig stålvask med rette sider, og man har kaldt og varmt trykkvann til rådighet. Vi tviler imidlertid på om det lar seg gjøre å tømme vasken når båten ligger for babords halser; da blir det ikke fall til avløpet, som ligger over vannlinjen.

Stort motorrom

Motoren er luftig plassert i motorrommet, og adkomsten er ytterst elegant. Når leideren løftes opp, blir den stående i øvre stilling ved hjelp av støtdempere. Alt man trenger å komme til er lett tilgjengelig i et motorrom som er sjeldent rommelig til 32-foter å være. Her vil utvilsomt en servicemann trives! Motorrommet er også godt isolert.

Tekniske plusser og minuser

Støpearbeide og plastfinish er det lite å sette fingeren på. Ei heller innredningsarbeidet. Det er både solid og velgjort i 12 og 16 mm finérplater. Røstjernene er solide og godt forankret i skroget. Det samme gjelder kjølfestet og bunnstokkene.

Vi synes dog rorstammens gjennomføring i skroget kunne ha vært bedre avstivet. Nå er det bare en del ekstra lag glassfibre rundt rorstammen som utgjør styrken, det burde vært bunnstokker som opptar belastningene. Her er det store krefter ute og går, og om denne konstruksjonen får lov å bevege seg, kan det etter hvert oppstå lekkasjer.

Skrog og dekk er skrudd og plastet sammen, men i denne konstruksjonen inngår også en trelist i hele båtens lengde som på utsatte steder (som for eksempel i ankerbrønnen hvor det er mye fuktighet) vil måtte komme til å gå i oppløsning over tid. Listen har neppe noen styrkemessig betydning, men mon tro om den ikke vil forårsake lekkasjer der hvor den eventuelt måtte gå i oppløsning?

Seldén-riggen er robust og stagene er godt dimensjonert med 6 mm tjukke vant. Båten har brøkdelsrigg med to sett salinger som er godt vinklet akterover. Akter-staget lar seg vanskelig trimme i en fei.

El-opplegget må også få god karakter. Det er godt merket og skikkelig utført. Et startbatteri på 60Ah og et forbruksbatteri på 140 Ah blir ladet via godt dimensjonerte kabler fra dynamoen.

Bavaria er flinke til å lage det pent der øyet normalt ser; bak kulissene er ikke alltid glassfiberen dekket av topcoat, og man risikerer å stikke seg på glassfibertuster om man romsterer med hånden inne i et stuerom. En fin detalj er det imidlertid at garneringen oppunder dekk i skapene kan skrus løs, slik at man kommer til bolter til rekkestøtte, fotlist etc.

Småting som vil bidra til irritasjon på sikt er for eksempel at alle slangeklemmer (de er doble på alle slanger, bra!) er av jern og vil komme til å ruste. Av mer alvorlige ting er at både vann- og dieseltanken, som er av plast, er støpt inn, at de er uten mannhull og at de er så å si umulige å rengjøre uten spesialutstyr. Hva om du får dieseldyr og må rengjøre tanken?

At ventilatoren på dekk har deksel av plast og ikke rustfritt, er en annen detalj. Trår man i filler den, renner vannet rett ned i salongen.

Dekksutstyret gjør jobben, men er ytterst nøkternt. Kulelagerblokker er fraværende, og singelspeeds Harken 16-vinsjer til fall, trimliner og storseilskjøt er i snaueste laget. Den selvhalende 32-vinsjen til genuaen er imidlertid god nok.