Thor Heyerdahl:

Hold fast, var den siste ordren Thor ga sitt mannskap før det smalt.
Hold fast, var den siste ordren Thor ga sitt mannskap før det smalt.

Ikke kunne han svømme, og ikke kunne han seile

Thor Heyerdahl likte seg ikke på havet. Likevel var det havet som skapte ham – et underlig paradoks det er verdt å minne om nå ved hundreårsjubileet for hans fødsel.

Publisert

Uten ferden med «Kon-Tiki» ville Heyerdahl for alt vi vet vært en ukjent mann. Men med den halsbrekkende seilasen på en flåte av balsastokker skrev han sitt navn inn i historien. Det skyldtes ikke bare at han og mannskapet kom levende fra en ekspedisjon ekspertene i utgangspunktet mente var jevngodt med selvmord. Det skyldtes også at ferden langsomt åpnet for ny erkjennelse av den rolle havet har spilt i menneskets historie, en erkjennelse Heyerdahl senere utdypet gjennom sine ferder med sivbåtene «Ra», «Ra II» og «Tigris». På vitenskapelig hold har det stått stor strid om Heyerdahls innsats, men på ett område har forskerne langsomt måttet bøye seg. Heyerdahl viste dem at havet var en forutsetning for menneskets utfoldelse, og ikke en hindring, slik det hadde vært vanlig å tro.

I denne sammenhengen er det fristende å sitere åpningslinjene i «Early Man and the Ocean» fra 1978, en lite påaktet bok her i Norge siden den aldri ble oversatt til norsk. Der skriver Thor Heyerdahl:

«Menneskene satte seil før de sadlet en hest. De staket og padlet seg frem langs elvene og navigerte over åpent hav før de reiste med hjul langs en vei. Farkosten var menneskenes første fremkomstmiddel... deres første virkelige redskap i erobringen av verden.»

Men tilbake til «Kon-Tiki». En aprildag i 1947 gikk seks mann om bord på en flåte de hadde bygd av balsastokker. De skulle seile fra Peru til Fransk Polynesia, en distanse på rundt 4000 n mil. De seks mennene hadde en ting til felles. 

Ingen av dem kunne seile. 

Det stod heller ikke så bra til med kunnskapene i navigasjon. Bare en av dem, som hadde seilt i den norske handelsflåten, hadde lært seg å bruke sekstant.

Ekspedisjonens leder, Thor Heyerdahl, kunne dessuten ikke svømme. Han kunne saktens bakse noen meter, men en svømmeknapp ville han ikke klart, om han forsøkte. 

Bare på ett viktig felt var ekspedisjonen forsynt med tung ekspertise. To av mennene var radiooffiserer med høye utmerkelser for innsats under krigen. Det skulle altså ikke skorte på samband mellom flåte og land. Men særlig betydning for sikkerheten om bord hadde slik ekspertise ikke. Om de havnet i havsnød, ville de likevel bare ha seg selv å stole på. Den gangen krysset hverken skip eller fly det enorme havområdet de skulle over, og om noen i det hele tatt oppfattet nødsignal fra flåten, var det små sjanser for at de ville rekke frem i tide.

 Når ekspertene snakket om selvmord, var det fordi de mente at balsaflåten ville trekke vann og synke før den nådde sitt mål. Det var en bekymring Thor ikke delte. Han var fast overbevist om at de første polynesiere var kommet drivende på flåter fra Sør-Amerika, og kunne de, så kunne han. 

Som barn holdt Thor på å drukne to ganger. Det førte til at han led av vannskrekk, og derfor lærte han ikke å svømme eller seile til tross for oppveksten ved Larviksfjorden. En slik vannskrekk ville holdt de fleste borte fra tanker om flåteferd på Stillehavet, men entusiasmen Thor følte for prosjektet, fikk ham til å overvinne vannskrekken, og således ble entusiasmen viktigere enn å kunne svømme, eller seile, for den saks skyld. For det var ikke på eventyr han skulle da han la ut i Stillehavet, det var på jobb. Han skulle finne svar på hvor polynesierne kom fra, spørsmålet han balet med resten av livet, i evig kamp med den etablerte vitenskapen. Sjømannskap fikk komme i annen rekke, det var sikkert noe han og mannskapet kunne lære underveis. 

Noe lærte de, men ikke så mye. De første ukene sloss de med det store, tunge råseilet som stadig vrengte seg. De slet med å holde flåten på rett kurs, og de drev like mye som de seilte. Langsomt gikk det bedre. Fullt herredømme over flåten fikk de likevel aldri. Det erfarte de bitterlig da de etter tre måneder i sjøen fikk øye på en øy nede i horisonten. Ivrige etter å komme på land forsøkte de å styre mot øya, men med magert resultat. De klarte ikke å endre flåtens kurs mer enn femten grader, og det var ikke nok.

Noen dager senere fikk de en ny øy i kikkerten, tettere på kurslinjen denne gangen. Da de nærmet seg, kom kanoer ut fra land med menn som ville vise dem vei inn i lagunen. Men da det så som best ut, ble de offer for et vindskift som tok dem til havs igjen. 

Etter nok noen døgn dukket den tredje øya opp, midt i fleisen. Vinden sendte dem mot et brølende rev, og de hadde ikke annet valg enn å forsøke å styre unna. Men alt de prøvde, revet rykket nærmere, og de kom seg ikke unna. 

– Hold fast, var det den siste ordren Thor ga sitt mannskap før det smalt.

De holdt fast, og de kunne krabbe uskadet opp på en liten øy som lå på revet. 

I 101 døgn hadde de vært underveis. I 101 døgn hadde de utfordret havet på en farkost så primitiv at samtiden ikke trodde det var mulig, ja, som vi knapt hadde trodd var mulig om det var i dag Thor Heyerdahl hadde lagt ut. Men så viste landkrabben fra Larvik verden at balsaflåten var alt annet enn primitiv. Med «Kon-Tiki» beseiret Heyerdahl et verdenshav. Det gjorde ham verdensberømt, men mer enn det. Ferden åpnet feltet der han fant sitt oppdrag som forsker, og som han mot slutten av sitt liv beskrev som jakten på sjøfartens opprinnelse. Da hadde han i tillegg til «Kon-Tiki» lagt Ra-ferdene og «Tigris» til sin vekst. Han kunne konkludere med at mennesket hadde tatt havet i bruk for sin kulturelle utvikling på et langt tidligere tidspunkt enn vitenskapen hadde forestilt seg.

Vikingene øvde landnåm i vest på 1000-tallet, Columbus nådde Amerika på slutten av 1400-tallet. Men alt et par-tre tusen år før Kristus tok Tigris og Eufrats sumerere og Nilens egyptere havgående fartøyer i bruk, siden fulgte de som befolket de mest avsidesliggende øyene i Stillehavet etter. Det var vannet som bandt menneskene sammen, mente Heyerdahl, ikke fjellene, ørknene eller sumpene.

Thor Heyerdahl var et universelt menneske. Han favnet vidt i sin gjerning, han var en pioner i miljøarbeidet, og etter hvert i brobyggingsarbeidet mellom nasjonene under den kalde krigen. Det stod strid om hans forskning, han tapte flere vitenskapelig kamper enn han vant, og kanskje var han flinkere til å stille spørsmål enn til å finne svar. Men for at vitenskapen skal komme videre, er det spørsmålene som gjelder, for uten dem, vet ikke forskerne hva de skal lete etter. Og om ikke Heyerdahl skapte hevd for sine konklusjoner om hvor polynesierne kom fra, lever selve spørsmålet fortsatt. Som ingen annen satte han Stillehavet på kartet, og der står Stillehavet fortsatt.

I oktober er det hundre år siden Thor Heyerdahl ble født. Det skal vi minnes, vi som har valgt havet til en del av vår livsstil. 

Vi er stolte over å kunne seile i hans kjølvann.

Powered by Labrador CMS