Seiling - en ren glede...

Seiling, en ren glede, lyder slagordet til KNS. Så fyndig og presist kan det sies.

Publisert

Som årene går, må jeg vel omsider innrømme det: Jeg har etter hvert funnet større glede i å seile romt enn spisst. Før var det jo omvendt, for hva kunne hamle opp med en frisk bidevind, hva kunne måle seg mot kryss i sjø som gikk hvit, som flekket den tenner? Ikke noe, ville jeg ha svart. Men ikke nå, for motvinden er ikke lenger min beste venn, det er medvinden som er kompis.

Jeg merker det når jeg med en frisk vind i hekken møter seilbåter som skal motsatt vei. Jeg kjenner hvor glad jeg er for at det ikke er jeg som må bakse i lo, med den ene rasmus etter den andre sprutende inn over dekk og cockpit, og med kropp og hode pakket inn i ull og oljehyre for å unngå å bli våt og kald. Nei, bedre da, å seile nedover, med samme fart som vinden, en vind som ikke herjer, men tvert om kjæler. En vind som stryker meg med hårene, en vind som gleder.

Jeg er vel blitt en gammal gubbe, en forvitret sjøulk som oftere enn før søker det behagelige når jeg er på vannet. At sånt går på bekostning av spenningen, den fortettede spenningen som tar tak når seilene settes til bidevind og båten dundrer inn i byggende bølger, får stå sin prøve. Jeg har hatt spenning nok, tenker jeg. Jeg har krysset nok. Jeg har slåss mot havets luner lenge nok til å si meg tilfreds, til å la kampen stilne. Til å gi meg i tide, mens det ennå finnes spor av sevje i sjel og kropp.

For å lese denne saken må du være abonnent

Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud

Digitalt abonnement - 49 kroner per måned, første måned gratis

Bestill her

Digitalt abonnement - 495 kroner per år

Bestill her

Total abonnement - 795 kroner per år

Bestill her