Seilglede, hva er det?

En av de store gledene jeg hadde et år, var da jeg første gang seilte spinnaker i frisk bris, nesten kuling, med 9,5 knops fart uten at vi surfet på en bølge. Hele båten sto i spenn og det kjentes merkelig nok ut som jeg kjørte på skinner; så stødig gikk båten.

En annen gang: Vi lå ganske stille. Plutselig kom det vind og jeg kjente meg opprømt og glad over å få fart i båten igjen. Da kom det nokså rolig fra sønnen i 13–14-års alderen: «Pappa, du kan gå fortere på beina».

Det var likevel seilglede! Fart er relativt. Ingen fart jeg kan få på båten er imponerende. Kanskje handler det mer om følelsen av å beherske båten, å vite at jeg virkelig kan utnytte og bruke den. Det vil si at vind, seil og båt virker sammen og får oss fremover.

Ekstra moro er det når det skjer i konkurranse med andre, når en får akkurat det lille ekstra som gjør at en haler innpå eller seiler fra en annen båt. Det er seilerglede.

For en ukes tid siden var jeg ut med båten, alene. Det var det vi kaller damblega på sørlandsk. Men det var likevel en trekk i luften som ga litt bevegelse i båten. Jeg stilte inn seilene og autopiloten og la meg på framdekket og lyttet til klukkingen fra baugen. Kan en ha det bedre tenkte jeg: Seilglede!

Og av og til er det seilglede bare å være om bord å pjuske med båten eller som Senja-dikteren Arvid Hansen skriver:

Båt og kjerring

Å tjærrabre båten, det er førr oss værringa

Mest som å sette å kjæle med kjerringa!

Å seggle med båten, det er for oss værringa —

Best æ hoill kjæften! Ka trur dokker kjerringa!

Nyt Seilgleden, god sommer!