En seilbåt født ved et veiskille
Mine første seilminner er fra halvtonneren «Skawbelle». Båten er nå under oppussing og i høst fikk jeg se igjen båten for første gang på nesten 50 år.
Det var min far, Henrich Nissen-Lie, som bestilte «Skawbelle», en regattabåt bygget for halvtonn-VM i Sandhamn 1969. Far var da tidlig i 30-årene og fikk hjelp av sin far, både for å finansiere prosjektet og som erfarent mannskap. Dette var en drøm også for farfar. Tyskerne tok hans IOD under krigen, og på 1950-tallet fikk han nøye seg med en drake, en båt jeg fikk mine første seilturer i, men det var så tidlig at det ikke ligger i minnet.
Far og farfar fikk seile mannskap på en engelsk havseiler på 1950-tallet, en båt som deltok i regattaer både i England og i Frankrike, og som også gjestet Skandinavia.
På 1960-tallet vokste interessen for havseilas. Historien om «Skawbelle» er starten på en ny type seiling, en ny båtindustri, og starten på slutten av norsk seilbåtproduksjon.
– «Skawbelle» er en spesiell båt, den er fra tiden mellom trebåter og plastbåter, og er helt unik. Den er lett å seile og oppfører seg eksemplarisk, men ble litt trang som turbåt for meg, forteller Einar Husby på Stathelle. Han eide båten på 1990-tallet og kjøpte tilbake «Skawbelle» da båten dukket opp på markedet igjen, selv om han også eier en langt større, moderne plastbåt. Etter at SEILmagasinet besøkte Husby er «Skawbelle» solgt til Simon Laursen i Kristiansand.
Bedre enn original
Jeg fikk bare oppleve noen få år i «Skawbelle» og det meste er positive minner. Jeg hadde egen loskøye i salongen hvor jeg sovnet mens de voksne snakket og koste seg. Det var et lite akterdekk hvor jeg elsket å sitte og høre vinden pipe i ørene. Jeg elsket også å sitte i baugen og kjenne det kile i magen når vi seilte gjennom bølgene.
Jeg husker også at jeg ble bryskt beordret i cockpiten en sen kveld. Vi lå på svai i Lyngør da det oppstod brann. Jeg husker ikke om det var bensinmotoren eller i byssa. Det var i hvert fall ikke alt som var på stell om bord, for eksempel var ofte soveposen klissvåt. Etter noen år ble vakre «Skawbelle» byttet ut med en Fjord MS 33, en motorseiler i glassfiber.
Tross flere mindre heldige opplevelser forble «Skawbelle» min mors drømmebåt. Ingen båter var like vakre, men familien var enig om at det ikke var noen perfekt familieturseiler. En Mistress 32 fra Hallberg ble da drømmebåten. Den hadde både linjene og var mer praktisk.
Einar Husby har også sterke følelser for «Skawbelle». Han kjøpte halvtonneren i 1994, og fikk satt den i stand. Faktisk så bra at han fikk pris for restaureringen under Risør Trebåtfestival. Men en større båt fristet, og «Skawbelle» ble solgt. 20 år senere dukket båten opp igjen, og nå delvis restaurert.
– Den tidligere eieren har nedlagt svært mye innsats i båten, den er nå finere i skrog og dekk enn da jeg pusset den opp, finere enn noen gang, mener Husby.
Nå hadde også overbygget fått teakdekk. Originalt var det hvitmalt.
– Min plan med Skawbelle er å fullføre prosjektet som Einar Husby har begynt på. Både for respekt av Einars forarbeide og båtens historie er mitt mål å føre den tilbake til den opprinnelig fullrestaurert stand, forteller Simon Laursen.
Gammel pokal
«Skawbelle» ble konstruert som regattabåt i halvtonnklassen, en klasse som i dag har fått renessanse i en mer ekstrem form. Halvtonnklassen oppstod i 1966, i kjølvannet av One Ton, eller entonn på norsk. Pokalen var opprinnelig fransk og ble satt opp alt i 1899. Fra 1906 ble det seilt med 6-meter i klassen, og før krigen vant Magnus Konow pokalen tre ganger på rad. I 1965 ble pokalen flyttet over til havseiling, og satt opp til båter som målte under 22’ under målereglen RORC, en måleregel utviklet av Royal Ocean Racing Club i London. Disse båtene var typisk rundt 37 fot.
One Ton-båter var store og dyre, og for å skape et billigere alternativ ble en halvtonn-cup etablert. Første mesterskap var i 1966, og under verdensmesterskapet i La Rochelle i 1967 deltok det 29 båter. Klassen var blitt internasjonal. En svensk båt ble nummer to, en Sparkman & Stephens-konstruksjon, forløperen til IW 31. Grensen for halvtonn var 18’ under RORC. Prototypen til Dufour Arpége vant, en båt som ble bygget i 1500 eksemplarer helt frem til 1975.
Halvton-klassen nådde sitt høyepunkt i 1983 med VM på Hankø. Da var båttypen utviklet seg til ekstreme regattamaskiner. Til sommeren blir det nytt verdensmesterskap på Hankø, 40 år etter, med mange av de samme båtene.
Enorm utvikling
«Diana III» fra Danmark vant første One Ton Cup i en havseiler. Dette var en Sparkman & Stephens-konstruksjon med klassisk hekk og roret hengende bak kjølen. På den tiden mente Sparkman & Stephens at det å skille roret fra kjølen kunne ha fordeler, men dette hadde ingen ting på en havseiler å gjøre. Delt lateralplan, å ha kortere kjøl og roret lengre bak, ble sett som svært radikalt.
En som hadde troen på delt lateralplan var den norske konstruktøren Sigurd Herbern. Allerede på starten av 1950-tallet tegnet han Killing, en fem meter lang ungdomsbåt som var svært sjøsterk. Modellen hadde skilt ror og kjøl, og var derfor «ekstrem», men Killing beviste at konseptet fungerte. Sigurd Herbern var på begynnelsen av 1960-tallet forut for sin tid.
I Aftenposten kunne min far lese om Belle Ocean Racings satsing. Bak stod Arne Brun Lie, som var i ferd med å utvikle en serie på tre modeller, alle konstruert av Sigurd Herbern. Første båt som ble bygget var «Tresbelle» en entonner på 37 fot, levert til Brun Lie selv. Tegningene til en halvtonner på 31 fot, og en kvartonner på 26 fot lå klare.
Min far kastet seg over prosjektet, det gjorde også Bærum-seileren Erik Wiik-Hansen.
Båten ble bygget av Aanon Kittelsen i Risør, som opp gjennom tiden hadde bygget mange av Herberns konstruksjoner. Forretningsplanen var at skrogene etter hvert skulle bygges i glassfiber, mens Kittelsen skulle stå for innredningen.
Tur og regattabåt
De to halvtonnerne ble bygd i oregon pine hos Kittelsen, og de to eierne slo kron og mynt om båtene etter at de var klare for siste finpuss. Valget stod mellom klar lakk eller maling av skroget.
– Erik valgte det fineste skroget, som skulle lakkeres, jeg fikk båten som skulle hvitmales. Det ble også min båt, som skulle være med i VM i Sverige. Båten skulle være sjøklar 1. april og vi måtte love Brun Lie en intensiv treningsvirksomhet i april–juli den sommeren. For riktig å understreke alvoret og ambisjonene, ble det bestemt at Peder Lunde jr. skulle være med på cup-seilasene, skrev min far i Seilas.
– At «Skawbelle» ble malt kan jeg ikke forstå, mente Einar Husby på sin side. Trebåtentusiasten fra Telemark påpekte at treverket i skroget var helt strøkent.
Men selv falt han ned fra en stige for en tid siden. Da jeg besøkte ham i fjor høst var han på beina igjen etter lengre opphold på Sunnaas, men helt bra i kroppen var han ikke, og det gjensto en del arbeid med båten.
«Skawbelle» var da trukket opp i Husbys private verksted, og sto med umontert kjøl. Volvo Penta 2003-motoren var ikke er helt frisk og innredningen var demontert. Disse oppgavene var ikke forenlige med eierens ryggproblemer.
– Jeg håper en entusiast kan overta båten og fullføre prosjektet. Dette er en historisk båt som fortjener å leve, mente eieren i fjor. I ettertid er båten solgt til Simon Lynge Lausen i Kristiansand.
Starten på noe nytt
«Skawbelle» rakk VM i halvtonn i Sverige, men uten trim og trening. Båten ble grundig slått av nye, mer moderne båter. Glassfiberbåtene dominerte pallplassene. Verdensmesterskapet ble gjennombruddet for Peter Norlin, med sin «Scampi». Båten vant også i 1970 og 1971. Forgjengeren til Ballad og Comfort 30, Joker, ble nummer tre.
«Skawbelle» var en ny konstruksjon, men bygget alt for tradisjonelt. Peter Norlin var en ung konstruktør som tenkte nytt. Han var den første til å utfordre de etablerte båtkonstruktørene. Noen år senere kom Doug Petterson fra USA og Bruce Farr fra New Zealand.
1969 var altså en brytningstid mellom det tradisjonelle og hva som var på vei. Belle Ocean racing stod bak «Skawbelle», og var klar for å sette båten i glassfiberproduksjon. Hadde «Skawbelle» lykkes i VM kunne dette reddet norsk seilbåtproduksjon. Vi klarte overgangen til glassfiber med motorbåt, men det var svenskene med Albin og Maxi, samt finnene med Swan som lykkes på starten av 1970-tallet.
– «Scampi» hadde et skarpere forskip som taklet de krappe bølgene bedre enn «Skawbelle» i Østersjøen. «Skawbelle» klarte seg bedre i Skagerak, mimrer far Henrich Nissen-Lie.
«Skawbelle» gjorde det bra i lokale regattaer, og vant Skagerak-seilasen tre år på rad, og tok regattaens vandrepokal til odel og eie.
Birger Kullmanns familie ble eier nummer to av «Skawbelle», og båten ble værende på Nesøya i Asker. Kullmann slipte vekk hvitmalingen på hekken for å vise frem det vakre trearbeidet.
Belle Ocean Racing fikk satt sine tre modeller i produksjon. Skrogene til entonneren, halvtonneren og kvarttonneren ble bygget i glassfiber i Flekkefjord, men produksjonen ble aldri noen økonomisk suksess.
Arne Brun Lie erstattet sin «Tresbelle» i tre med en søsterbåt bygget i glassfiber. «Tresbelle» i glassfiber deltok to ganger i shorthanded-regatten TwoStar over Atlanterhavet, første gang i 1981 med eierens sønn Gustave Brun-Lie og Thorleif Thorleifsson som mannskap.
Den originale «Tresbelle» var eid av Johan Christian Falkenberg på 1990-tallet, men fikk da hverken bruke navnet eller seilnummeret. Dette hadde Brun Lie overført til sin plastversjon. Falkenberg solgte «Tresbelle» da han kjøpte 10-meteren «Rollo4», og har ingen ide om hvor båten er i dag.
Skal seile i 2024
– Da jeg først tok kontakt med Einar via finn.no var det for å skryte av hans båt og ønsket han lykke til å finne en kjøper som kunne fullføre hans fine forarbeide. Jeg kunne jo ikke for det var for lagt tid til jeg ville bli pensjonist. Einar svarte med at det allerede hadde vært tre kjøpere på døren som han ikke ville selge til. Han mente at mine referanser gode, - og han hadde god tid. Båten lå der hvor den lå! Det var bare å komme å se, forteller «Skawbelle»s nye eier.
Det var et svar han hadde ikke hadde ventet. Nå jobbes det med å få båten til Kristiansand i en tilegnet plass som siste stopp før den kommer på vannet våren 2024. Og forhåpentlig vis godkjent av Einar Husby.
– Jeg føler mer i ettertid på ansvaret jeg har overtatt og håper jeg kan stille opp til forventningene, forteller Simon Laursen. •
