Champagne, latter og gråt

Hva slags følelse får man når man skimter land etter nesten tre uker med vann og himmel? Det lurte vi alle på mens vi seilte på dønningene lengre og lengre mot sørvest, mot seilasens slutt.

De siste timene på Atlanteren ble en blanding av seiersjubel - vi hadde greid å krysse Atlanteren - og usigelig glede. Vel å merke: gleden som får deg til å le, ikke til å gråte, rart nok.

LAND I SIKTE. Landkjenning ble først kl. 09.30 i går. Vi så Martinique først. Og så, ca. klokka elleve på babord side, vårt mål, St. Lucia. Da begynte vi å hyle og hoppe! Der lå fjellene vi ønsket å se - mellom skyene som passaten blåser mot Karibien.

Et frodig landskap med brune klipper og uvanlig lysegrønn vegetasjon, blågrønt vann, knallblå himmel og gode skyer, de som i ukevis har gitt oss selskap på havet.

Det største øyeblikket var da elleville delfiner plutselig hoppet foran baugene og danset rundt oss. Da vi fikk dekning på mobilen igjen og fikk endelig snakket med våre kjære hjemme. Vi var på gråten!

Igjen, som vanlig under hele seilasen, måtte vi gjøre et forsøk på å fokusere på ytelsen, ikke forhåndsnyte seieren. Elisabeth og Jane ble plassert på baugene for å holde utkikk. Vi passerte flere garn på vei til St. Lucia fra Martinique. Vi ville ikke ødelegge alt på grunn av sløvhet de siste nautiske milene.

FULL OPPMERKSOMHET. Men det var ikke mulig å være sentimental de siste to timene på havet. ARCen krever at man skal gi signal på VHF om at man nærmer seg mål. 5 nautiske mil utenfor Cape Marquis, 2 nautiske mil før ankomst og så kaller de opp selv når båtene passerer Pigeon Island. Slik ble vi opptatt med å nå waypoints vi hadde satt på rapporteringspunktene. Alt gikk som smurt. Nå kunne vi endelig begynne å smake på følelsen av å ha kommet i mål. Etter det siste kappet og inn mot Rodney Bay ble det litt usikkerhet om hvor mållinjen skulle være. Der, endelig, skimtet vi seilbåten til ARC-en, med en mann i gul skjorte som registrerte vårt båtnummer.

Igjen er man i en situasjon hvor jubelen ønsker å bli sluppet løs, men mange praktiske ting må takles. For eksempel det å fire et slitent storseil på en bom uten bomløfter. Vi måtte feste gennakerfallet på enden av bommen, og tre av oss ved siden av den for å hjelpe den store duken, som hadde jobbet i nesten 3 uker, inn i lazybaggen.

I HAVN. Lykken var å bli tatt imot så varmt av hele havna. Først av våre svenske venner og Janes kjæreste i en jolle. De kom oss i møte med norsk og dansk flagg og ledet oss inn til havna som en los. Vi hoppet og reiste armene i seiersjubel. Det var umulig å stå stille.

De lokale med rastafletter hilste oss velkommen. Gjestene sittende på barene langs havneinnløpet klappet ved vår ankomst. De andre deltakerbåtene i marinaen stelte i stand en lang konsert av horn, båt etter båt, brygge etter brygge. Den lyden kommer til å sitte fast i minnet enda sterkere enn de visuelle inntrykkene, palmene og de hundre mastene med flagg.

Så var det fortøyningsøyeblikket, som gikk utrolig lett. Våre svenske venner fra Bluesette og de danske fra trimaranen Skagerrak, ARCen og andre fra kaia var der og hjalp oss. Ikke bare det! De hadde tatt med seg champagne for å feire og ARCen kom med den berømte oransje rumpunsjen og med en nydelig fruktkurv.

LYKKE. Champagne, latter - og endelig gråt, en lettelse av tårer og sterke seilerarmer som tok omkring og gratulerte hverandre. Vi har greid det! Vi har kommet frem!

Lykken var også å dele øyeblikket med familiene hjemme, med mannen som er stolt av sin kone, med lillegutten som savner sin mamma og synes det er deilig å høre hennes stemme igjen.

Lykken ble også å ta imot våre hjerterprinser fra MEADOW, som kom i havn om kvelden. Vi hadde lovet å ta imot hverandre med sjampis - og det gjorde vi.

Sang, hornkonsert, omfavnelser og gjensynsglede etter flere uker på havet.