Under de brede, hvite seil

Vi er tre aktverdige herrer – Didrik, Paul og jeg – som stiger om bord i Christian Radich.

Fullriggeren.

Norges stolthet, dette klenodium, som konge, gud og fedreland hyller ved festlige anledninger, men som nær blir glemt når lysene slukkes, der de fortsatt lar henne ligge igjen med økonomisk tynnslitte trosser.

Vi skal ikke på fjordtur med reker og hvitvin, Didrik, Paul og jeg. Vi skal på seiltur. Over åpent hav. Fra Cartagena i Columbia til Havanna på Cuba.

Vi skal stå til rors, være utkikk og gå brannvakt. Vi skal brase og slå knop og knuter, kanskje også boltre oss i master og på rær?

Det begynte med en vill ide, skjønt var den egentlig så vill? «Alle kan seile med Christian Radich», lyder fyndordet skuta mynter på seg selv. Unge var vi jo ikke lenger, kanskje hadde vi til og med passert det som kalles å være i sin beste alder, men hvorfor ikke ta henne på fyndordet likevel, der vi en førjulsaften i desember satt og nøt lutefisk og akevitt? Alder til side, vi var jo seilere, ikke sant? Hadde vi ikke krysset opp det kulingherjede Rødehavet sammen, kanskje; hadde vi ikke seilt langs kalde kyster i Alaska og Sibir?

Rett over nyttår vinket vi den norske vinteren farvel. I Cartagena ventet sommer, og med mellomgulvet i spenn satte vi foten på Christian Radichs dekk. Over oss foldet riggen seg ut, som var den spunnet av en edderkopp, med sine rær og master, stag og vant og ikke minst – de mange tusen meter tau.

Var det rart vi følte historiens sus?

Neste morgen kastet vi loss og fri fra kai ble sjøvaktene satt. Vi skulle gå fire-åtte sammen. Fire timer på, åtte timer av, med grytidlig start i beksvart mørke klokka 0400 om morran. Den beste vakta, synes jeg, fordi den i tropene får med seg det fargesprakende skue rundt både soloppgang og solnedgang.

Klar av kysten satte vi stolt de første seil. Kapteinen beordret stans i maskinen, og langsomt ble verden en annen.

– Femtifire.

– Hoi.

– Femtiseks.

– Hoi.

– Femtisju.

– Hoi.

Det er lettmatros Even som roper og vi som svarer. Numrene vi fikk utdelt da vi kom om bord. Numrene som forteller oss hvor vi skal sove, når vi skal stå til rors eller holde utkikk, hvor vi skal ta oppstilling sammen med alle de andre på vakta når vi tørner til. Even Pettersen Kjeldås er 22 år og sammen med tømmermann Sverre Duesund har han ansvaret for oss på fire-åtte.

– Sovet godt?

Det mumles.

Jeg hadde seilt med Christian Radich en gang før, den gang jeg i 2013 krysset Atlanterhavet fra Karibien til Azorene. Målt mot Didrik og Paul var jeg sånn sett fullbefaren, og jeg hadde advart dem litt på forhånd: Livet på banjeren er som livet på en brakke. Det snorkes og prompes, og du settes på prøve når du mellom slingrende hengekøyer nattestid skal på do. Men, trøstet jeg, man venner seg til alt. Dessuten, trøstet jeg videre, som oldboys slipper dere å sove i hengekøye hvis dere ikke absolutt vil.

Det tok et par døgn før vi fant oss helt til rette på banjeren. Men, kjære – det var jo sånn livet var i seilskutetiden, og det var jo den atmosfæren vi søkte. Det var jo ellers på dekk det foregikk, og under Evens og det øvrige mannskapets kyndige ledelse steg vi i gradene.

Paul tok seg opp til øverste rå på stormasten, til røylen, og vant et adelsmerke på det. Alle som vil, kan gå til værs, men det er ingen plikt, så Didrik og jeg holdt oss mer beskjedent på dekk. Men uten rormann og folk som holder styr på de om lag 200 tampene som beveger rær og seil, vil selv den beste røylgast være fortapt. Eller – å stå til rors når vinden tar tak og krenger skuta, alt mens skipperen stirrer deg i nakken for å se om du holder kursen; det er ikke helt det samme som å stå til rors på sin egen lille seilbåt. Holde kursen? Her tåles ikke større avvik enn to-tre grader på kompasset, til nød fem eller seks, om sjøen blir grov og skuta begynner å hive.

– Vi sjømenn får ikke medaljer, sa Even på en vakt. Han hadde nettopp avsluttet en time med øyespleis. Det blåste bedagelig bris, seil og skute passet seg selv, vi satt på skolebenken.

– Men vi har tatoveringer, sa han stolt. Ingen var i tvil om at han snakket på standens vegne. Vi sjømenn får ikke medaljer. Jeg ble sittende og tenke.

Var det heller ukvemsord som ble dem til del? Vi kjenner alle uttrykket full som en sjømann. Jeg kjenner det velte seg i meg når jeg hører det, eller verre, når jeg ser det på trykk, som når lederskribenten i en såkalt profilert avis sammenlikner politikere som bruker for mange penger med fulle sjømenn. Hvorfor ikke som fulle direktører, som fulle journalister? Nei, det skulle tatt seg ut.

Vi har tatoveringer. Det begynte med kaptein James Cooks banebrytende seilaser på Stillehavet på 1770-tallet. Mannskapene ville ha med seg minner hjem og begynte å tatovere seg, slik de så de innfødte i sydhavsparadiser som Tahiti og Tonga gjøre. Langsomt var det tatoveringene som ble deres medaljer, de tjente som symboler på fellesskap, bragd og ære – de skulle sikre dem hell på herreløst hav.

– Et anker viser at du har krysset Atlanteren, en fullrigger betyr at du har rundet Kapp Horn, forteller Even.

Han viser oss de to tatoveringene han selv har, en gris på den ene foten og en hane på den andre. Som levende proviant ble slike dyr gjerne oppbevart i trekasser, og om skuta gikk ned i en storm, ville kassene flyte og dyrene nå land. Ved å symbolisere overlevelse skulle tatoveringene redde sjømannen fra å drukne.

Even gikk maritim linje på videregående, og etter et år som lærling på Christian Radich, mønstret han av med brev som utdannet matros. En drøm gikk i oppfyllelse da han siden fikk fast jobb på skuta, og han avsluttet vår skoletime slik:

– Jeg er sjømann, og det skal jeg være resten av livet.

Alle veier fører til Roma, heter det. Det finnes også noen veier som fører til havet. Christian Radich er en slik vei. Ikke bare fordi hun (det må hete hun, selv om hun bærer et mannsnavn) stadig introduserer nye medseilere til dyst, til et liv under seil slik det en gang var, og fortsatt kan være, men også fordi en slik sjøreise gjør noe med vår identitet om Norge som sjøfartsnasjon. Mye ble nok vunnet da seil til slutt måtte vike for damp, men noe gikk også tapt. Det er dette noe som fortsatt finnes i fullt monn på en fullrigger, enten de heter Christian Radich, Statsraad Lehmkuhl eller Sørlandet.

Dette noe, som fortsatt utgjør en så viktig del av vår sjel.

Vi var tre glade herrer som etter to uker til sjøs gikk fra borde i Havanna. Vi hadde sett, seilt og vunnet. Under det Bjørnstjerne Bjørnson kalte de brede, hvite seil hadde vi lagt nok noen kabellengder til våre liv som tidvis sjøfarende.

Og vi vendte alle hjem uten splitter i våre bramseil.