Gjennom ild og vann

– Oslo Brannvesen!

– Det er Knut von Trepka, vi har brann om bord i «Colin Archer»!

– OK, hvor befinner du deg?

– Båten ligger ved broa ut til Ormøya. Hør her: «Colin» er et nasjonalt klenodium, dette er som å få brann i en av stavkjerkene våre!

Knut von Trepka har langt liv og sjel i redningsskøite nr 1 «Colin Archer» gjennom de siste 44 årene. Han har vært skipper og primus motor for et kontinuerlig restaureringsprosjekt siden han fikk ansvaret for fartøyet i 1973. Å se røyken velte ut av åpningen i vinterpresenningen er et mareritt som ikke lar seg beskrive. Hva skal man si til den stoisk rolige operatøren hos Brann- og redningsetaten for å sikre at de skjønner alvoret?

– Nå må dere få fart på dere! Ta med røykdykkere og skum! Dere må ikke finne på å fylle båten med vann, da søkker’n. Masse skum!

Brannvesenet er på plass i løpet av 12 minutter. Brannen har pågått i flere timer, men lite luft under dekk har hindret full overtenning. Brannfolkene jobber effektivt og får etter hvert kontroll over varmen. Båtens tre skippere står og tripper utålmodige på brygga. Når etterslokkingen er ferdig, får de endelig komme om bord. Et hav av skum og kull møter dem i bunnen av leideren.

Nedgangspartiet har fått hard medfart og mye av akterskipet er utbrent. Sikringsskap, batterier og annen elektrisk utstyr er totalskadd. Absolutt alt om bord er sotet fullstendig ned, men mye av båten er intakt. Selv om skadene er omfattende, kunne dette gått mye verre.

Brannen ble oppdaget av en servicemann fra LA-SA båt og motor AS som skulle om bord for å gjøre vedlikehold på maskinen. Han oppdaget røyk da han kom på brygga og varslet Knut som ringte brannvesenet umiddelbart.

Selv om det ser forferdelig ut har de hatt hell i uhellet, og konkluderer raskt at dette skal de klare, båten skal under seil igjen så raskt som mulig.

Redningsskøite nr 1

RS1 var Redningsselskapets prototype på den første generasjonen redningsskøyter. Hun ble bygd av restmaterialene fra polarskipet «Fram» i 1893 og fikk navn etter sin konstruktør Colin Archer. I løpet av 40 år i tjeneste berget skøyta og mannskapet hennes 67 skip, slepte i havn eller assisterte 1522 båter med rundt 4500 mann og berget 236 mennesker fra «den visse død».

Datidens fiskebåter krysset dårlig og fullt lastet med dagens fangst fikk de ofte problemer med å komme seg i havn når det røk opp til uvær. Redningsskøytene tok opptil seks–syv fullastede båter på slep og krysset i havn, alt fra små åpne båter til røslige fembøringer. På spørsmål om dette virkelig var mulig, redningsskøyta hadde jo ikke engang motor om bord, svarer Knut von Trepka:

– Riggen til «Colin» yter 300 hestekrefter i full storm; det er klart båten kan slepe!

Redningsdåden i Havningberg

Allerede da RS1 «Colin Archer» ble satt i tjeneste, var det skepsis til hvorvidt den lille seilskøyta kunne duge som redningsbåt. Dampskip var blitt et vanlig syn langs kysten og måtte da være en langt mer fremtidsrettet båttype?

Natt til 20. mai 1894 rammet en forrykende storm Havningberg i Finnmark. Fiskeværet ligger utsatt og åpent til og var full av fiskebåter og oppkjøpsfartøyer. Voldsom sjø inne i havnen gjorde at den ene båten etter den andre mistet ankerfestet og ble skyllet på land og knust. Vinden økte til orkan og nødmelding ble telegrafert til Vardø 15 nautiske mil unna:

«Send assistanse omgående!»

Dampskipet «Heimdal» lå i Vardø og la ut for å hjelpe, men kom ingen vei i uværet og gjorde vendereis. RS1 «Colin Archer» hadde ankommet sin første stasjon i Vardø kvelden før og var klar til innsats. I loggboken skriver fører Nicolai Anthonisen:

«Vi gikk seil med skøyten så hastig som mulig under et press av seil, styrende for Havningberg. Snetykken var så slem at vi hadde stort besvær med å finne frem da landet ikke kunne sees mer enn på cirka en halv kvartmils avstand og undertiden kun noen skipslengder.»

Vel fremme konstaterte de at hele bukta stod i kok, og med klossrevet storseil og to rev i fokka falt de ned mot brenningene og seilte inn i havna.

«Forholdene var spesielt vanskelige, da det var liten plass og det grunnbrekte på 10 á 12 favner vann. Vi seilte rundt fartøyene, dempet sjøen med olje og manøvrerte slik at vi fikk båtene opp i oljefeltet som dempet sjøene meget godt. Slik holdt vi det gående - bakket, fylte, stagvendte, lenset rundt etter beste skjønn og med godt held, slik at vi i løpet av tre kvarter hadde tatt opp 22 mennesker, deriblandt en dame.»

Anthonisen og mannskapene kunne ikke se flere folk i snøføyka og satte kursen tilbake til Vardø. Vel fremme fikk de beskjed om å returnere så raskt som mulig, det var flere folk i båtene i Havningberg.

«Vi gikk straks ut på nytt, været var da avtagende men sjøen var meget svær. Kl 03.20 var vi atter ved Havningberg og tok opp, under samme manøvrering som forrige gang, 14 mennesker. Deretter sattes kursen for Vardø. Vinden løyet og gikk vestlig. Omtrent kl 10 ankom vi Vardø og fikk mannskapene på land. Derpå ble skøyta fortøyd, og vi gikk alle tilkøys, da ingen båter var på sjøen.»

85 båter ble knust på stranden i løpet av natten, men ingen menneskeliv gikk tapt. Telegrafene gikk varme nedover kysten med bud om bragden folkene på redningsskøyta hadde utført. Skepsisen til de seilende redningskøytene var borte som dugg for sola, og det nystiftede Norsk Selskab til Skibbrudnes Redning (NSSR) seilte i sårt tiltrengt medvind.

Den optimale redningsskøyta

– Redningskøytene ble konstruert med slepekraft og sjødyktighet som viktigste prioritet, forteller Knut von Trepka.

Stabiliteten er enorm, farten var ikke viktig. Redningsskøytene hadde ingen radio om bord, de lå som oftest ute på feltet sammen med fiskeflåten og kunne bare redde folk de så med det blotte øye.

Gaffelriggen var høyteknologi i 1893 og et enormt fremskritt fra råseilene den erstattet. Riggen er fortsatt uovertruffen når det kommer til manøvreringsevne under seil, mener Trepka.

– Fem relativt små seil gjør at man kan variere kraften raskt og enkelt, og i tillegg kan man skandalisere storseilet på et blunk.

Skandalisering er en todelt manøver hvor man kan ta mye av kraften ut av storseilet ved å koble fra halsbarmen og heise den til værs, det reduserer arealet med en tredel. Trenger man redusere kraften ytterligere, slipper man ned gaffelpiggen (ytterste del). Da er storseilet så å si nøytralisert. Trepka mener at båtkonstruksjonen og riggen i kombinasjon gir den perfekte seilende redningsbåten:

–Jeg tror ikke vi kunne konstruert en bedre seilbåt den dag i dag til akkurat dette formålet, gitt at den skulle være uten maskin og radio. Det sier noe om Colin Archers evner som konstruktør og båtbygger.

Seiling, forlis og forfall i Amerika

Etter å ha blitt utrangert som redningsskøyte i 1933, ble RS1 «Colin Archer» etter hvert solgt til en driftig dame som trengte transport over Atlanterhavet. Frøken Anna Foyn Bjønness ville seile til Amerika for å gifte seg med mannen i sitt liv og utstyrte båten for havseilas. Birger Bryhn hadde akkurat kommet hjem som Norges første jordomseiler med losskøyta «Ho-Ho» og ble hyret inn som skipper på seilasen til New York.

Hør intervju med Birger Bryhn før avreise til USA. Han forteller litt om ferden med «Ho-Ho» og omom utrusting og forberedelser til ferden over Atlanterhavet

«Colin Archer» var allerede da et nasjonalt ikon, og det var skepsis til å ta båten ut av landet. Annas far formante henne at «dette er Redningsselskapets første skøyte, den har utført mange ærefulle bragder og det er synd og skam å bringe henne ut av Norge». Men Anna stod på sitt, hun ville til Amerika og gifte seg med sin utkårede og så ta RS1 «Colin Archer» på jordomseiling.

– Jeg forestilte meg at vi skulle gjøre en æresrunde med «Colin Archer» og så seile henne hjem igjen, fortalte hun i et intervju mange år senere.

Ferden over Atlanterhavet var vellykket og Anna ble gift med sin Charles A. Crownshield, men å komme av gårde på jordomseiling, var lettere sagt enn gjort. Høsten 1939 satte de seil sydover med Stillehavet som mål. Ferden endte allerede ved Cape May, New Jersey hvor de mistet ankerfestet i en sterk storm og endte i fjæresteinene. Skøyta fikk slått hull i siden og sank.

VIDEO: «Colin Archer» ankommer New York med Anna Foyn Bjønness om bord:

Skadene ble reparert hos en lokal båtbygger men så brøt krigen ut og langturplanene ble lagt på is. Paret ble boende om bord, og i 1948 gjorde de et nytt forsøk på å komme seg avsted. Crownshield fikk hjerteinfarkt underveis og seilasen endte i North Carolina denne gangen.

RS1 «Colin Archer» var utover på 1950-tallet forfulgt av uhell. Orkanen «Hazel» blåste henne på land og knuste to bordganger så hun sank i 1954. Hærverk på bunnventiler gjorde at hun gikk til bunns igjen senere samme år, og hevingen forårsaket enda flere skader. Eksplosjon på en bensinlekter hun lå fortøyet til mens hun ventet på reparasjoner, bidro ytterligere til at skøyta var mer eller mindre for et vrak å regne.

Anna Foyn Bjønness var blitt enke og hadde ikke midlene som skulle til for å sette båten i stand. I 1961 hadde Olaf Bjørnstad, generalsekretær i Redningsselskapet, sporet opp båten og ønsket å bringe henne tilbake til gamlelandet. Den historiske betydningen til båten sammen med farens formaninger om at skøyta hørte hjemme i Norge, gjorde avgjørelsen enkel for Anna. Den gamle sliteren ble overdratt Redningsselskapet for 1000 dollar.

Driftes av Seilskøyteklubben Colin Archer

Bjørnstad pusset opp den gamle damen og brukte henne som representasjonsfartøy for Redningsselskapet i en periode. Det var planer om å sette skøyta på land, inn i hus og lage museum rundt henne. Bygdøynes, Sandefjord, Ålesund og Larvik var alle interesserte i å stille henne ut høyt og tørt, men ingen klarte å skaffe pengene som skulle til. En speidergruppe på Snarøya overtok driften av båten, men konstaterte at båten trengte omfattende utbedringer og hadde behov for langt større ressurser enn de kunne stille med. I 1972 ga Redningsselskapet skøyta til Norsk Sjøfartsmuseum.

RS1 «Colin Archer» eies fortsatt av det som i dag heter Norsk Maritimt Museum. Museet har ikke kapasitet til drift og vedlikehold av fartøyet, og delegerte i 1972 oppgaven til nystiftede Seilskøyteklubben Colin Archer. Klubben utpekte Knut von Trepka til skipper og ansvarshavende, en rolle han fortsatt fyller.

Det viste seg snart at båten var i enda dårligere stand enn man trodde. Siden den gangen har båten gjennomgått en rekke restaureringer. I 2011 ble Knuts sønn, Christian von Trepka, samt mangeårig mannskap og bestmann, Tor Erling Gransæther, også utnevnt til «førere», så de er nå tre mann som deler på ansvaret.

– De ble litt forskrekket, sier Knut, om telefonsamtalen til museet for å informere om brannen om bord.

Men museet kunne bekrefte at forsikringen var i orden og forhåpentlig god nok til å dekke hele skaden. Det var bare å komme i gang med arbeidet.

VIDEO: Slik settes seilene om bord i «Colon Archer»:

Gjenoppbygging

Maritime Center på Isegran i Fredrikstad er blant få verft i landet som er kompetente på antikvariske arbeidsmetoder og som ligger innenfor rimelig avstand. De fikk jobben med å sette båten i stand og Redningsselskapet satte opp en redningsskøyte-stafett. Redningsskøyte 139 «Uni Oslofjord» tok sin mer enn 100 år eldre forgjenger under slep fra Malmøya og ut Oslofjorden. Ved Drøbak overtok RS120 «Sundt» før RS142 «Horn Flyer» bukserte den gamle legenden fra Moss, rundt Strømtangen og opp elva til Isegran. Det var slutten av mars, ville de å få båten klar til kommende sesong i det hele tatt?

En trebåt er en kompleks konstruksjon og mye måtte vekk for å komme til og skifte det som var brannskadet. Brannen hadde blant annet skadet fire dekksbjelker, og for å skifte ut disse måtte dekket av i hele båtens bredde. Nedgangsluken akter var ødelagt, i tillegg til mye innredning. Tekniske installasjoner som sikringsskap, tanker og alt elektrisk var ubrukelig. Motoren var under reparasjon da brannen startet, dysene var tatt ut og sylindrene ble fylt med vann under rengjøringen etter brannen. Motoren måtte dermed overhales totalt.

Vaskesjauen var formidabel. Hele båten måtte skrubbes innvendig; skott, dekk, dørk, inne i alle skap og bak garneringen. Det er når alt du har om bord av dekketøy, navigasjonsutstyr, verktøy, reservedeler, puter og løsøre skal ut og vaskes, at du forstår hvor mye en skøyte på 47 fot rommer. Brannlukten ble fjernet ved å varmebehandle med ozongass og all innredning ble malt på nytt.

Halve dekket ble til slutt skiftet, pent skjøtet med det gamle dekket som var lagt i 1977. Nedgangskappen akter er ny, styrebrønnen, leider ned i båten, skottet mellom verksted og toalettrom akter er nytt. Og når det meste av rekka allikevel måtte av, så feinsmeckeren von Trepka muligheten til å bygge ny rekke i eksakt original utførelse med støtte fra Riksantikvaren.

– Nå er rekka slik den var originalt, litt lavere ved endene enn på midten. Det demper springet i båten litt, forklarer Trepka.

Gransking av gamle bilder avdekket også at slepepullerne på akterdekket opprinnelig var runde, ikke rektangulære slik man hadde trodd. Denne «feilen» har Knut fått rettet opp, og de fungerer også som lavetter til redningskanonen når den blir brukt til å skyte redningsline.

Omfanget av et prosjekt som dette, er det vanskelig å se for seg på forhånd, og like før jul 2013 var forsikringspengene brukt opp:

– Arbeidet stoppet opp. Vi satte i gang med å skrive søknader til private, stiftelser, fond og til Riksantikvaren. Da forstod vi hvor godt renommé den lille skøyta har. På tre–fire uker fikk vi inn ca. en million kroner og arbeidet kunne fortsette. Vi retter en stor takk til alle for denne støtten, smiler Knut von Trepka.

Alt i alt er båten blitt bedre enn noen gang etter et drøyt års arbeid på Isegran, forteller Knut:

– Maritime Center har gjort pent arbeid og ikke minst har det vært en fantastisk hyggelig gjeng å samarbeide med. Båtbyggerne på Isegran er selv aktive skøyteseilere og veldig entusiastiske i det de gjør.

VIDEO: Hjemseilasen etter restaureringen:

Moderne metoder

Original utførelse og funksjonalitet har alltid hatt fokus i driften av båten. Særlig riggen har ingeniør Trepka pønsket og studert mye på. Ingen grunn til å finne opp gaffelriggen på nytt, den var fullt utviklet høyteknologi i sin tid, så Knut har hele tiden forsøkt å finne ut hvordan skøyta opprinnelig var rigget og ble seilt. Seilas langs hele norskekysten flere ganger med besøk om bord av gamle mannskaper fra de seilende redningsskøytene, har vært en viktig kilde til kunnskap. Studier av gamle bilder har gitt verdifull informasjon, sammen med uendelig mye prøving og feiling.

Men når det kommer til overflatebehandling, tenkes det nytt og moderne; dekk og master er satt inn med Extreme Coat, også kjent som Coelan.

– Vi må se litt praktisk på det. Disse båtene ble ikke bygd for å vare i flere hundre år. Ved å bruke noen moderne metoder kan man bevare fartøyet vesentlig lengre med vesentlig mindre vedlikehold. Extreme Coat er ikke noe annet enn en hvilken som helst lakk, men man smører så tjukt på at den varer i mange år. Så helt original er ikke «Colin», det originale var å bore hull i bunnen når båten var utslitt og senke den på dypt vann. Jeg synes ikke det er noe godt alternativ, avslutter Knut von Trepka.

Tall Ships Races 2014

RS1 Colin Archer er en merittert deltager i skoleskipsregattaen Tall Ships Races. Båten har deltatt 11 ganger og gjorde rent bord med både klasseseier og seier over all første gang i 1983, foran 74 deltagende skip. Siden gjentok Knut von Trepka og hans mannskap bedriften ved neste anledning i 1987 og nok en gang ved båtens 100-års jubileum i 1993.

VIDEO: «Colin Archer» deltar i Tall Ships Races i 1993:

Når skøyta stiller til start igjen utenfor Harlingen i juli 2014, kommer den så å si rett fra verftet på Isegran. Mye av seilasen til Nederland har vært brukt til montering og tilpasninger for å bli helt klare til havseilas. I dagene før regattaen jobbes det forsatt på spreng, da kommer det godt med at to av offiserene om bord er rekruttert blant de ansatte ved Maritime Center Fredrikstad.

– Klara og Bjørnar er trebåtbyggere begge to og har vært med på gjenoppbyggingen av båten. De er rett og slett de beste mannskapene man kan ønske seg, sier skipper Tor Erling Gransæther.

Mannskapene deler seg i et guttelag og et jentelag, mens skipperen er fristilt og trår til der det trenges, i alt fra navigasjon og matlaging til vask av do. Starten går i Nordsjøen 70 nautiske mil utenfor Harlingen og målgang er utenfor Fredrikstad. Det er vindstille til å begynne med, men etter hvert øker vinden jevnt til de har nordøst stiv kuling. Det er slike forhold de gamle redningsskøytene er konstruert for, drømmeføre! Mannskapene berger toppseilet, men lar klyver, fokk, storseil og mesan stå fullt og dundrer avsted som et lokomotiv på kryssen. De gir et lite stikk i skjøtene, damen er tross alt 121 år gammel. Rekka er i vannet, 9,5 knop i snitt de neste 6 timene med toppnotering på 11,2 knop.

VIDEO: «Colin Archer» i Tall Ships Races i 2014:

Det er meldt løyende vind og dreining mot øst, derfor settes kurs kursen inn mot kysten av Danmark for å posisjonere seg best mulig.

– Da dreiningen kom, skled vi oppover langs Danmark i null sjø i fralandsvind. Der parkerte vi mange av konkurrentene, sier en fornøyd Tor Erling.

«Colin Archer» er en liten båt i denne regattaen og blir innhentet av «Statsraad Lehmkuhl» når det løyer helt. Mens seilene om bord i RS1 knapt fyller sklir «statsråden» forbi nede i le, toppseilene 48 meter over vannet fanger vind som ikke finnes nede hos de mindre båtene. Når radioen spraker til og formidler beskjed om at regattaen skal avkortes kl 15:30 samme ettermiddag, mobiliseres krefter og konsentrasjon for å posisjonere seg nærmest mulig mållinjen. De sikter på et punkt de mener skal være gunstig utenfor Kristiansand.

– Vi hadde en god følelse hele veien. Båt og mannskap hadde fungert optimalt hele seilasen. Fantastisk gøy å se ungdommen finne seg til rette og komme inn i vaktrutinene. De aner jo ikke hva som venter når de mønstrer på en sånn seilas, og så får de regn og stiv kuling midt i trynet. Det tok de med et stort smil og viste enorm glede over seilingen. Jentelaget seilte fortest vakt etter vakt, forteller Tor Erling.

– Jeg tenkte at vi hadde gjort det bra, men Tall Ships seiles på handicap, så man vet ikke noe sikkert før man står der på premieutdelingen.

Vel i havn i Fredrikstad er det folkefest og mannskapsparader i byens gater. Skipperen har tro på pallplass, men tør ikke si det høyt. Jubelen står i taket da mannskapene til RS1 «Colin Archer» blir ropt opp på scenen med seier i Tall Ships Races Klasse B. Minutter senere reiser hårene seg på hele kroppen da de må opp igjen for å ta imot premien for 1. plass over all på denne etappen.

– Det var en fullstendig ute av deg sjæl-opplevelse å ta imot hyllesten fra tusenvis av mennesker på torget i Fredrikstad for 1. plass over all. 16 måneder tidligere gikk vi og vasset i skum og kull om bord i samme båt; dette var sinnsykt svært, konstaterer en beveget Tor Erling Gransæther.

VIDEO: «Colin Archer» under Risør Trebåtfestival i 2010:

Sprek 125-åring

I juli 2018 er det 125 år siden RS1 «Colin Archer» ble sjøsatt. Ryktet som raske og solide havseilere har bidratt sterkt til at «Colin» og mange av hennes søsterskip er bevart for ettertiden. Både losskøytene og redningsskøytene til Colin Archer var populære i bruktmarkedet etter endt tjeneste, særlig blant seilere som hadde langfart i tankene. Det sies at vakre, velseilende båter får lange liv. Det er RS1 «Colin Archer» et førsteklasses eksempel på.

De norske redningsskøytene er berømte blant båtfolk over hele verden og hyppig kopiert.

– Under seilaser i internasjonale farvann har vi et renn av folk som vil om bord. «Is it a Colin Archer or is it really THE COLIN ARCHER», spør folk. Tyskere legger seg på kne og kysser dørken når de skjønner at de virkelig er om bord i den første, originale redningsskøyta fra Colin Archers hånd, forteller Knut von Trepka.

Den legendariske skøyta går inn i jubileumsåret sterkere og sprekere enn på lenge og skal feires stort.

– Det er veldig hyggelig å kunne vise frem båten slik den er nå; den har neppe vært i bedre stand enn da den var i aktiv tjeneste. Det ligger mye tid og arbeid bak, men vi er veldig stolte av å få seile henne, avslutter Tor Erling Gransæther.

RS 1 COLIN ARCHER

RS 1 «Colin Archer» ble bygd av Colin Archer i 1893. Prisen var kr 10 900,43.  Båten var i Redningsselskapets tjeneste til 1933. Båten berget 67 fartøy og berget 274 menneskeliv. I 1933 ble båten solgt til Anna Foyn Bjønness. I 1961 ble båten solgt tilbake til Redningsselskapet for 1000 dollar, som igjen ga «Colin Archer» til Norsk Sjøfartsmuseum i 1972. De delegerte oppgaven å ta vare på båten til Seilskøyteklubben Colin Archer.

Lengde: 13,95 m
Bredde: 4,65 m
Dybde: 2,25 m
Seilareale: 111 kvm

Hjemmeside: www.colinarcher.no
Facebook: www.facebook.com/rs1colinarcher