Den flygende hollender

De som ser ham, må regne med å gå en ublid skjebne i møte. Kanskje er det derfor sagnet om Den flygende hollender fortsatt lever, etter at det oppstod en gang på 1600tallet. Skjønt sagn? Det finnes dem som mener Den flygende hollender er ekte, ja, det skal til og med finnes dem som med krav på å bli trodd har støtt på ham der ute på havet et sted.

Hvem er han, så, denne flygende hollender, som alle seilere har hørt om? Eller kanskje det er riktigere å spørre om det snarere er et skip enn et menneske vi her står overfor? Kanskje er det begge deler?

Sagnet, eller historien, om man vil, finnes i mange versjoner. I mer enn 300 år har beretningen om Den flygende hollender vandret fra munn til munn, eller fra penn til penn, siden den har vært et yndet tema også blant forfattere, komponister og kunstnere. Den er bærer av en fascinasjon som setter fantasien i sving, og som tar opp i seg de elementer som skal til for å skape den store dramatikk: Havet, stormen, den gale skipperen. For ikke å snakke om gud og djevel.

Den vanligste versjonen lyder omtrent slik:

Omkring 1680 seilte et skip fra Amsterdam med kurs for Batavia, hovedstaden for de nederlandske koloniene i Ostindia, dagens Jakarta. Skipper om bord var Hendrick van der Decken, en både stri og nådeløs mann. Da skipet skulle runde Kapp det gode håp, ble de overrasket av en storm. Mannskapet mente stormen, full av lyn og torden, var en advarsel fra Gud og bønnfalt skipperen om å snu. Men van der Decken var ikke en mann som lot seg kue, og foran djevelen sverget han at han ville seile inn i stormen, om han så skulle holde på til dommedag før han kom rundt Afrikas sydspiss. Vårherre forbannet van der Decken, og dømte ham til evig motvindsseilas i de stormutsatte farvannene utenfor Sør-Afrikas kyst. Der skal han fremdeles seile på sitt spøkelsesskip. Eller er det så at han flyr, for de som har sett skuta, forteller om en båt som svever over bølgene, der den skyter frem for fulle, om enn nokså forrevne seil.

Og øyenvitner skal det ikke være mangel på, selv inn i det 20. århundre, skal en tro dem som opp gjennom årene med hånden på bibelen har fortalt om sine møter med Den flygende hollender. Noen eksempler:

Et britisk seilskip skal ha sett hollenderen i 1835, og i stormen som raste, kom skutene hverandre så nær at de fryktet kollisjon. Men så, i siste øyeblikk, forsvant spøkelsskipet og ble søkk borte.

I 1881 rapporteres det at to matroser på H.M.S «Bacchante», som var på vei fra Australia til England, så Den flygende hollender utenfor Sør-Afrika. Neste dag falt en av matrosene ned fra riggen og døde.

I 1939 rapporterte sør-afrikanske aviser at en flokk badere hadde sett hollenderen fra stranden, og at de ga en detaljert beskrivelse av skipet, selv om de færreste hadde kunnskaper om hvordan en 1600talls ostindiafarer så ut.

Nå er det visst ikke bare utenfor Sør-Afrika det foregår. Det finnes også en nordisk versjon av denne legenden, levendegjort i operaen Den flygende hollender av Richard Wagner. Det sies at den tyske komponisten ble inspiret til å skrive operaen under en sjøreise til Norge. Skipet han var på, kom ut for uvær og måtte søke ly ved Borøy utenfor Tvedestrand.

I operaen fortelles det at det eneste som kan løse kapteinen på Den flygende hollender fra forbannelsen, er en kvinne som sverger ham evig troskap. For om mulig å finne henne, har en engel fortalt ham at han får gå på land hvert syvende år. Handlingen foregår et sted på norskekysten, der han møter datteren av en lokal skipper. I sluttscenen løses hollenderen fra sin skjebne, i det han stiger mot himmelen med sin utkårede.

Selv om noen mener å ha sett Den flygende hollender seile omkring på havet, har ingen kunnet bevise at skipet virkelig finnes. Men som sagn har fortellingen stadig livskraft, og hvorfor det? Kanskje fordi det lever en slags flygende hollender i de fleste av oss, for har vi ikke selv stått opp og følt rettferdig harme over motgang som er blitt oss til del, enten den skyldes lunefullt spill fra djevelen eller andre?

Like siden Homers tid har vi vært opptatt av den omflakkende seiler, av Odyssevs som brukte ti år på ferden fra Troja til Ithaka, og som måtte overvinne de verste prøvelser før han igjen kunne forenes med sin trofaste kone Penelope. Beretningene om historiens største sjøfarere holder oss i jerngrep, og er det merkelig, med de særlige vilkår havet har å by på? Hva tenkte de, de store oppdagere som Columbus, Vasco da Gama og Magellan, der de seilte ut mot det ukjente, og det i en tid da kirkens lære gikk ut på at jorden var flat? Hva drev James Cook, som gang på gang vendte tilbake til Stillehavet og dets nesten uendelige flate? Enn Kaptein Bligh, som kastet på havet av «Bounty»s mytterister, i en lettbåt fant veien til Timor mer enn 3000 nautiske mil unna? Eller den britiske polfareren Ernest Shackleton, som reddet sine menn etter utrolig seilas gjennom et brølende og iskaldt sydhav, fra Elephant Island til Syd-Georgia?

Kanskje burde vi også føye Den flygende hollender til denne listen. Hvorfor ikke gjøre ham virkelig, om ikke annet for en stakket stund? For er det ikke jernkraft han viser når han med sin forbannelse hengende over hodet styrer inn i rokket uten å vike en tomme, den jernkraft alle havets farende av og til må hente frem, skal de klare å stå han av?

Selv vet jeg ikke hvor mange ganger jeg tenkte på hollenderen, der jeg satt på havet. For bannet ikke også jeg? Påkalte ikke også jeg djevelen når en orkan nærmet seg og det så som verst ut? For hvem skulle jeg ellers rope på? Gud? Jo, forsynet, som Shackleton kalte det, var vel i mine tanker i blant, men mest etterpå, i det jeg i et ønske om forsoning kalte eder og bannord tilbake. Til syvende og siste ønsket jeg ikke å ha noe usagt med djevelen.

Men klart jeg synes synd på Den flygende hollender. Om vi ser bort fra løslatelsen Wagner innvilget ham, må han i motsetning til alle andre på havet trosse elementene til evig tid. Gud har sendt ham i eksil, uten det håp andre sjøfarere har om en dag å kunne vende hjem, selv om reisen de er på, er aldri så farlig.

Og da er det som Asbjørnsen og Moe pleide å si: Har han ikke sluttet å seile, så seiler han vel ennå.