Bestikket:

tegn
tegn

En seilas i oldtiden

Jeg har vært på en annerledes seiltur. Jeg har seilt på Nilen. Jeg har seilt på vannveien som la grunnlaget for en av verdens eldste sivilisasjoner, kjennetegnet ved faraoenes pyramider, tem- pler og hieroglyfer. Jeg har – for å bruke en klisjé – foretatt meg noe som hører til de hundre ting du bør gjøre før du dør. Å seile med en feluka på Nilen er som å ferdes i en tidsmaskin, tilbake til klassisk oldtid.

Publisert   Sist oppdatert

Langs elvens bredder tårner faraoenes minnesmerker seg opp, byggverk av ufattelige dimensjoner, reist til ære for herskere som ved sin død ble opphøyet til guder med evig liv. Tro kan flytte fjell, heter det visst, men sannelig, tro kan også skape, for hvor finnes maken til ingeniørkunst, de gamle egypteres primitive redskaper tatt i betraktning? Pyramider, med stein lagt på stein, flere millioner i tallet, i perfekt geometrisk utførelse, hvordan var det mulig? Templer med murverk og søyleganger så imponerende store og vakre at de tar pusten fra en, dekorert med bilder av gudekongene og hieroglyfer som beskriver deres levnet. Og – for ikke å glemme – gravene der deres mumifiserte kropper ble stedt til hvile, som Tut-ankh-Amon og Ramses II i Kongenes dal. 

Fra pyramidene og sfinksen i Giza til templene i Luxor og Aswan, her slynger Nilen seg gjennom 5000 år gammel kultur. Sittende i min feluka ser jeg vannbøfler dovne seg i vannkanten, bønder som fortsatt skjærer sine avlinger for hånd, og en og annen sprettende fisk. Under latinerseilet sydd av bomull styrer rormannen kjekt, og han har elementene på sin side. Nilen er en av de få større elvene i verden som renner fra syd mot nord. Samtidig blåser vinden nesten alltid fra nord, slik at han under kryss har strømmen i ryggen, med den ekstra høyde det gir i slagene. Og strømmen er ikke sterkere enn at en feluka fint kommer seg tilbake på lensen. Det er dette samarbeidet mellom vind og strøm som har gjort Nilen så enkelt farbar, også lenge før motoren ble oppfunnet.

For her er vi ved noe vesentlig – i en ekte feluka er det ingen motor, her er det bare seil og en sjelden gang årer som gjelder. Båttypen ble tradisjonelt bygget i tre, men i nyere tid har stålet overtatt mer og mer. Forholdet mellom lengde og bredde er ekstremt; båten jeg seilte med, målte drøyt åtte meter overalt, med  en bredde på nesten fire meter.  Men så var det ikke for skarpseilas egypterne konstruerte sine feluka’er, det var for frakt. Av mennesker og ikke minst av stein, begge råvarer i oldtidens monumentale bygningsindustri.  Og det er en frakt som fortsatt gjelder: Jeg så flere store feluka’er som fullastet med stein tok seg motorløst nedover Nilen.

For å lese denne saken må du være abonnent

Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud

Digitalt abonnement - 49 kroner per måned, første måned gratis

Bestill her

Digitalt abonnement - 495 kroner per år

Bestill her

Total abonnement - 795 kroner per år

Bestill her