En seilas i oldtiden

Langs elvens bredder tårner faraoenes minnesmerker seg opp, byggverk av ufattelige dimensjoner, reist til ære for herskere som ved sin død ble opphøyet til guder med evig liv. Tro kan flytte fjell, heter det visst, men sannelig, tro kan også skape, for hvor finnes maken til ingeniørkunst, de gamle egypteres primitive redskaper tatt i betraktning? Pyramider, med stein lagt på stein, flere millioner i tallet, i perfekt geometrisk utførelse, hvordan var det mulig? Templer med murverk og søyleganger så imponerende store og vakre at de tar pusten fra en, dekorert med bilder av gudekongene og hieroglyfer som beskriver deres levnet. Og – for ikke å glemme – gravene der deres mumifiserte kropper ble stedt til hvile, som Tut-ankh-Amon og Ramses II i Kongenes dal. 

Fra pyramidene og sfinksen i Giza til templene i Luxor og Aswan, her slynger Nilen seg gjennom 5000 år gammel kultur. Sittende i min feluka ser jeg vannbøfler dovne seg i vannkanten, bønder som fortsatt skjærer sine avlinger for hånd, og en og annen sprettende fisk. Under latinerseilet sydd av bomull styrer rormannen kjekt, og han har elementene på sin side. Nilen er en av de få større elvene i verden som renner fra syd mot nord. Samtidig blåser vinden nesten alltid fra nord, slik at han under kryss har strømmen i ryggen, med den ekstra høyde det gir i slagene. Og strømmen er ikke sterkere enn at en feluka fint kommer seg tilbake på lensen. Det er dette samarbeidet mellom vind og strøm som har gjort Nilen så enkelt farbar, også lenge før motoren ble oppfunnet.