Et ikke-innlegg i Andhøy-debatten

Jarle Andhøy og Sydishavet. Jeg lovte meg selv å ikke gå inn i debatten. Det faller på min egen urimelighet at jeg skal uttale meg om noe så underfundig som havrett. Jeg vet jo ikke hvem som eier havene, hvorfor de gjør det og hva det berettiger dem til å bruke det eide havet til.

Komplisert ting å eie i grunnen. Vannet bare svinser rundt helt grenseubundet og retningsustabilt. Fisk nærer null respekt for kartlinjer og krysser grenser i flokk. Isen i nord glemmer å sjekke kartets nordisomriss før det legger vinterens iskant mot havkanten og uforskammet krymper omkretsen år for år. Det jeg mener er at her har vi systematisert, eie-inndelt og kart-detaljert i flere tiår og så overser naturen totalt våre gjennomtenkte retningslinjer. Frekt.

Man kan si hva man vil om den rufseluggen fra Larvik. Men han har nok havvannets holdning. Og sterk havsdragning. Og en vond klump i magen som ikke ville bort. Ikke før han hadde gjort det han kunne. Og han kunne ikke gjøre så mye. Men han måtte kanskje gjøre det lille han kunne. Noen ganger kan man ikke gjøre mer enn det man kan. Lete etter svar. Sørge i sitt hjemme. Og så gikk det på tynn is og dypt vann med hele papirforarbeidet. For en ting kan man trygt si om larviksluggen og det er at det er mye rabalder og lite politisk korrekthet.

Noe nautiske mil fra New Zealand avslørte norske aviser at de godt kunne like litt ukorrekt underholdningsverdi midt i all den politiske evinneligheten av korreksjon, og lot Jarle fylle avissidene. Det kunne norske lesere like. Vi liker godt når andre gir oss salattråkking på forsider og vi kan riste oppgitt på hodet og smile anerkjennende i skjegget.

Jarle tilførte liksom et snev av gammeldags galskap. Som da Amundsen snudde Frams kurs  fra nord- til sydpol, fordi førstemannssjansen på Nordpolen var tapt. Nasjonalarv skapt av fraværende runder i byråkratiet. En slags unorsk holdning til regulert planet. At selv utposten og mennesketomme Antarktis er pakket inn i byråkratiets bobleplast.

Jeg lovte meg selv å ikke gå inn i debatten. Så da gjør jeg jo ikke det.