Et lydhørt Atlanterhav

I går opplevde vi en av de flotteste og samtidig sprøeste dagene på Atlanteren. Vi begynner å lure på om dette havet hører oss og til og med kan lese rapportene vi sender til dere! Vi skrev i går at vi ikke var særlig velkommen på bølgene hans, vi ble kastet hit og dit og følte oss litt maltraktert... At Atlanteren ikke eier morsfølelse.

I går tryllet han frem det beste han har å by på, bare for å vise oss at vi tar feil. Han vil bli savnet!

VUGGET OMSORGSFULLT. Etter den siste squallen (som for øvrig medførte bare vind i 18-20 knop maks., som de fleste andre, bare fint for oss) fikk vi bare knallsol hele dagen. Bygene streifet forbi oss og ga oss bare litt deilig vind, ikke noe regn. Vi seilte lenge med skyfjell på alle kanter, kun foran oss var det klar himmel. Havet ble etter hvert helt rolig; kun behagelig svell fra øst/nordøst som virkelig vugget oss omsorgsfult og ga oss et delikat puff vestover...

Vinden dreiet mer og mer fra sørøst, så da sa vi farvel til spribommen og seilte på slør en laang stund. Det fremkaller en dyp lykke- og takknemlighetsfølelse å kunne nyte danse-håndstyring med musikk... Vi var alle helt henrykt, tenkte at det jammen ikke er noe problem at vinden holder på å løye. Vi har det ikke så travelt når det er så herlig å være på sjøen.

HVILEPILS. Vi måtte feire den andre søndagen i advent med en tapas lunsj med «hvilepils» eller gin tonic. Da begynte vi å lure på om vi er blitt skrullete av for mye atlanterhavsplasking eller om det var gin tonicen som gjorde oss litt rare: Månen var plutselig opp ned! Og vinden begynte å blåse fra sydvest! Deilige 8–11 knop, 30-40 grader fra baugen.

Slik fortsatte det helt til kvelden, så vi spiste en middag på skrå og ruslet fremover i 5–6 knops fart. Etter hvert ble det slik at skyfjellene ble lengre og lengre bak oss, det virket som om vi seilte ut av en bukt til åpent hav og dypere og dypere natt. Vi forlot «fjorden» vi hadde seilt i flere dager i og endelig opplevde bare skyfri himmel foran oss, bare noen skystriper i vest som gjorde solnedgangen enda flottere. En fantastisk frihetsfølelse!

HJELPEAKSJON. Ved 2000-tiden UTC (cirka kl. 16 lokal tid) hørte vi noen kalle opp på VHF. Vi trodde det var en seilbåt vi hadde tatt igjen som lå på babord side. De trengte diesel. Vi fant etter hvert ut at det ikke var båten ved siden av oss, men SY MARIONETTE, en norsk langturbåt med nokså ungt mannskap som vi hadde hørt gutta på SJARMEN fortelle om. De lå 18 nautiske unna.

Vinden begynte da å blåse rett mot oss, fra 260-270 grader, og vår kurs ble 312. Da ga vi oss. Satte på jerngenuaen og satset på å hjelpe MARIONETTE. Kurs 264 mot St. Lucia og inn i den flotteste natten vi hittil har opplevd på Atlanteren. Månen snudde seg også og ble slik den pleier å være. Skipperen var oppe og holdt Martin og undertegnede med selskap under vår vakt.

MAGISK MØTE. Det ga en god følelse å hjelpe MARIONETTE, som er en hyggelig gjeng! Vi forberedte en kanne diesel og en pose med sjampis og M&M, så de kunne få en hyggestund ved ankomst. Møtet med dem i måneskinnet var magisk og spennende: Skipperen rakte dem kannen og posen, de mistet noe i vannet mens de prøvde å unngå å komme bort i skroget vårt, men klarte likevel å kaste noe som tok veien gjennom luken til akterlugaren: Deilig norsk sjokolade!!! Så hyggelig!

Så vi fikk også en koselig nattestund med noe søtt å spise, millioner av stjerner og måneskinn. Ingen ville legge seg!

KLUMP I HALSEN. Morgenvakten min er nå blitt til siste nattevakt. Martin fikk lov til å sove videre, jeg nøt «mitt Atlanterhav» i fortryllende ensomhet, med klump i halsen, tårer i øynene, liggende med Karlsvogna på styrbord og den vanlige stjernen eller planet som står opp i øst og lyser opp en lang stripe på havet. Som natten til 13. desember 2006 på QUEEN OF HEARTS opplevde jeg massevis av stjerneskudd, flere i minuttet. Mon tro om det er et vanlig fenomen hvert år, eller om atlanterhavstrollet også denne gangen har bestemt seg for å sende meg en siste hilsen av slaget man aldri glemmer.

Det er slik det er: Atlanteren vil bli savnet.

SNART I MÅL. Det er nå 133 nautiske mil igjen. Vinden er nede i 4 knop, dieselen begynner å ta slutt også for oss.... Vi kommer til å være leeeenge på denne vidunderlige sjøen.