Leserinnlegg:
Våt, kald og helt perfekt: Slik seilte «gubbene» inn til Express-seier i Færderen
Tre gamle gubber i sin 27. sesong, én ung friskus og en svensk 26-foter fra 70-tallet. Legg til silid med sjøprøyt før øsregn, bitende kulde og en bunnsolid plan, så har du oppskriften på 30 minutters margin i mål i Moss.
Her kommer en Færder-rapport fra Team Hvergang, NOR 1150:
Når kontorstolen byttes ut med en Albin Express, er det bare å vinke farvel til alt som heter komfort. Med en snittalder på rundt 50 år for de tre veteranene og en ungdom om bord, visste vi utmerket godt at tre kvart døgn på ripa ville merkes i hofteleddsbøyerne. Men da den nye banen med målgang i Moss ble lansert, var vi aldri i tvil: Dette ville gi mye god seiling, tøff taktikk og strategiske valg. Dette liker vi.
Vi stilte med topp båt, topp seil og kropper som var klare for juling. Og for å si det først som sist: Det ble en fantastisk seilas. Både for oss, for seilmakere og ikke minst for klesleverandører. Min trofaste HL-jubileumsdress fra Oslo Seilforening, anno 2011, holdt meg tørr i baken nøyaktig til Nesodden. Derfra og ut var jeg oppriktig misunnelig på de to om bord som hadde investert i nytt tøy.
Men våt bak til tross – det er regattaen det handler om.
Suksessoppskriften: Konsensus og en klar plan
Vi har nå opplevd å vinne Færderseilasen fire ganger tidligere i Express, og fellesnevneren for hver eneste seier er den samme: Vi legger en plan på forhånd, oppnår full konsensus på briefen før vi kaster loss fra Lille Herbern, og så følger vi den planen.
Det startet riktignok med hektisk mekanisk feilsøking på skjøteklitten for å få storseilet til å fungere optimalt på vei ut mot start. Men med god lagånd løste vi floken, og nøyaktig 15 minutter før startskuddet gikk, var vi 100 prosent klare.
1. Indre Oslofjord: Fri vind og fartsoverskudd
Sporet ut
Vi la oss midt i sundet mellom Lille Herbern og Nakholmen. Vi holdt god avstand til Nakholmen for å unngå vindskygge, tvang ut maks kryssfart og rundet bøyen utenfor Nesodden med hårfin margin.
Fokus på fart
Da vi så at vi hadde et tydelig fartsoverskudd på de andre Expressene ut mot bøya, tok vi en sjefsavgjørelse: Hold fokus på egen båtfart, unngå å bli overseilt av større båter, og hold oss unna unødige vikesituasjoner.
Vestsiden neste
Vi holdt oss øst og tett i Gåsungene, fordi vi forventet at det ville bli tøft å stå opp bøyen på Slemmestad. Slik ble det også. Deretter slo vi inn mot Slemmestad for å plukke opp en forventet landlift på styrbord halser. Det slo til, og vi fortsatte å kontrollere vestsiden i fri vind.
Sjakkspillet i Drøbaksundet
Inn mot Drøbak begynte feltet å tette seg til, og de store båtene kom dundrende bakfra i stor fart. Her gjaldt det å holde hodet kaldt. Vårt absolutte hovedmål var å seile i «motsync» med de store båtene for å beholde fri vind, og posisjonere oss slik at vi aldri måtte gå bak en styrbordsbåt. Strategien lyktes 100 prosent.
Gjennom Drøbaksundet sjekket vi strømmen (som det ikke var mye av denne gangen) og valgte østsiden der det var minst trafikk. Mot slutten dro vi over mot Filtvedt-siden da det løyet litt, og plukket opp noen nydelige landlift.
Det avgjørende rykket ved Filtvedt
Vi holdt hele tiden et våkent øye med båtene foran oss, spesielt de på østsiden. Når ville det meldte omslaget til en mer østlig vind komme?
Rett før Filtvedt så vi de første tegnene. Vi reagerte momentant, dro sporenstreks østover på styrbord halser, traff dreiningen perfekt og sto rett ut mot Gullholmen på babord halser. Her ble det aktiv kjøring i high- og low-mode for å hindre at de store båtene bakfra stjal vinden vår. Det fungerte prikkfritt.
Det modige valget mot Hollenderen
Etter Gullholmen var vi overbevist om at vi før eller siden ville få en dreining mot høyre. Den tradisjonelle seilerlogikken tilsa at vi burde gå vest, men etter en rask vurdering om bord valgte vi å gå mot strømmen: Vi satset på at vi kunne strekke helt til Hollenderen på babord halser, og at dreiningen kom sent. Vi la en solid overbue mot Østfold-siden.
Vi gikk all-in. Her var vi mutters alene, mens resten av feltet lå presset lenger vest. Spillet lønte seg maksimalt. Vi sto helt til Fuglehuk på babord, tok ett kontrollert slag og var rundt Hollenderen.
De andre søkte vest. Vi fikk seile fritt og hadde super vinkel mot Hollenderen.
Hjemreisens surf i mørket
Runding av Hollenderbåen markerte et synkront og etterlengtet vendepunkt om bord. Akkurat idet vi rundet, skjedde det nemlig to fantastiske ting samtidig: Det sluttet å regne, og det sluttet offisielt å piple mer kaldt vann inn i buksebaken min. Det var ubeskrivelig deilig å endelig kunne ta beina inn i båten igjen – noe stive hofteleddsbøyere satte umåtelig stor pris på.
Derfra og inn handlet alt om å hente ut maks fart og nyte tilværelsen. Vi heiste spinnakeren i mørket og la oss på en flott skjæring (ca. 35 grader) på styrbord halser. Båten lystret umiddelbart og skjøt god fart i nattemørket.
Da vi etter 12 minutters seiling møtte den første Expressen som fremdeles var på vei ut på kryssen, sank skuldrene mange hakk. Da skjønte vi hvor enorm ledelsen faktisk var. Derfra og inn handlet det bare om ren konsentrasjon: Holde fokus på båtfart, pleie den frie vinden og nyte at gradestokken omsider krøp opp mot nesten 10 varmegrader. Det føltes som ren luksus.
I mål som ett lag
Da vi krysset mållinjen i Moss, stoppet klokken på en seiersmargin på solide 30 minutter.
Løpsopplegget satt som støpt, båtfarten var super i både sterk og middels vind, og samarbeidet mellom tre gamle gubber og en ung friskus fungerte fantastisk.
Kroppen verker litt ekstra i dagene derpå, men når kabalen går opp på denne måten, er det verdt hver eneste kalde time på ripa. Tusen takk til arrangøren for et topp arrangement og en glimrende ny bane.
Det kan saktens hende at disse gubbene orker en Færderseilas i Express neste år også.
