
På tur i jolle
Tett på elementene
Turseiling med jolle gir enorm seilglede! Denne gangen ville min kjære Mette være med og prøve, og vi fikk låne en First 14. Her får du en kombinert båt-test og turberetning.
First 14 er en av få joller som faktisk er designet for turseiling. Det tydeligste grepet i den retningen er et genialt system for medbragt tralle. Båten er laget med små beslag med hjul som skrus fast til hver side av skroget. Når man seiler festes de på hekken. Dette fungerte perfekt. I tillegg er båten lett – det er en klar fordel, både med tanke på seilegenskaper, og når den skal på land.

First 14 er tegnet av Sam Manuard. Disse båtene er mest kjent i Norge under navnet Seascape, men ble kjøpt opp av Beneteau og selges med nytt navn. First 14 er en bred båt med gode sløreegenskaper, akkurat som de andre i serien. Båtene er inspirert av Mini-Transat og lignende konstruksjoner. Det er en kompromissløs prioritering, som bærer med seg noen ulemper. På slør når båten planer – noe den gjør allerede rundt fire meter per sekund – er båten en drøm! På kryss i lite vind kjennes den ganske tung og død.
Båten har en enkel staget rigg med karbonmast. Det moderne fathead-storseilet er enkelt å trimme og fungerer utmerket. Fokka er selvslående. Gennakeren er moderat stor, heises til like over forstaget og til det drøyt meter-lange baugsprydet som skyves frem. Seilet heises fra en pose som ligger i baugen av båten. Dette er et greit system som mange kjenner fra RS Feva, F18 og andre båter. Storseilskjøtet justeres fra bommen som på 29er og 49er – festet flyttes med borrelås langs bommen, og dette systemet var ikke godt nok utprøvd. På nye båter kommer det ifølge den norske importøren en bedre løsning.
At båten er bred gjør at mannskapets rettende moment blir effektivt selv uten trapes. Man har heller ikke følelsen av å måtte henge veldig hardt. Det er dessuten kun ett sett ristropper midt i båten. Det gjør at man ikke rekker særlig langt ut for å henge. Jeg kunne nok ønsket å komme lenger ut – til gjengjeld sliter man seg ikke helt ut, og kan seile langt og lenge i stedet.
For å kunne seile båten effektivt både med én og to seilere er det to kjølkasser i båten. Med kjølen i den bakerste kjølkassen balanserer båten greit med bare storseil. Med fokk oppe setter man kjølen i den fremre. På vår båt var det ingen måte å stenge den åpne kjølkassen på, og her kom det inn mye vann. Det rant greit ut igjen, men gjorde båten unødvendig våt å seile. Det finnes en kloss som ville løst dette.
Tjøme om babord – nei, styrbord ble det
Våren 2018 seilte jeg «Norge om babord». Denne gangen ville vi aller helst ha seilt fra A til B (en strekning) langs sørlandskysten. Av praktiske grunner ble det en rundtur i Tønsberg-skjærgården i stedet. Vi hadde fire dager til rådighet. I løpet av de dagene fikk vi det meste av sommervær – fra perfekt vind med euforisk seiling til så mye vind at vi holdt oss på land, og i tillegg noen frustrerende perioder med vindstille.
Værmeldingen antydet perioder med litt mer vind enn vi ønsket oss, så vi la opp turen deretter. Dag 1 seilte vi gjennom Vrengensundet til kjente og kjære steder. Vi har vært mange ganger i Paradisbukta på Ildverket, men så dukket det opp en annen holme som viste seg å være tigjengelig med vår lille farkost – Roppestadholmen. Her er det en liten strand som er helt åpen mot sør. En dårlig havn for vanlige turbåter, men et glimrende sted å dra i land en jolle. For Mette og meg, som har seilt på kryss og tvers til de fineste naturhavnene langs skagerrakkysten i 30 år, åpnet jolleseilingen for helt nye steder og opplevelser. Akkurat det hadde vi gledet oss til.

På tur med det aller nødvendigste
Vinden kom og gikk innover Tønsbergfjorden. Vi rakk å savne et godt opplegg for å ro. Jeg tenker at den perfekte turjolle burde ha rullesete og årer. Da kan man komme trygt og behagelig frem når vinden uteblir. En padleåre er en halvdårlig erstatning, og vi valgte å ikke ta det med. I stedet prøvde vi å utnytte den lille vinden som var, og ellers vente tålmodig. Gjennom Vrengensundet kom nordavinden piskende på, og det ble ustabil vind over land. Men båtens bredde gjør at den er ganske stabil, og vi var aldri i fare for å kullseile.
Med lett bagasje og enkle midler må mye av komforten vi tar for gitt i en vanlig turbåt vike. Vi setter vanligvis stor pris på kald drikke når vi er på seiltur. Vi har bare kjøleboks i «Balluba», vår Ballad, som vi har seilt med de siste 15 årene. Og de gangene vi går tomme for is, er det litt krisestemning om bord. Nå hadde vi med en 1,5 liters flaske med is. Heretter skulle det bli bare vann.
Her satt vi på en nydelig strand midt i juli i den mest befolkede delen av norskekysten og så ikke et menneske. Ut bukta så vi Sandøya utenfor Hvasser, Store Færder, og noen små holmer. Ellers var horisonten åpen mot Skagerrak. Færder fyr lå bak Store Færder et sted.

Mot Færder i økende vind
Dag 2 bød på nordvestlig vind igjen, med varierende styrke. Meldingene var fine, så vi tenkte oss rundt Færder fyr og inn Tønsbergfjorden igjen. Neste dag var det meldt kuling, og vi måtte ha kort vei tilbake med båten hvis vi skulle bli liggende værfast.
Nordavinden er ofte ustabil i Oslofjorden. Vi heiste vellystig gennakeren på vei sørover mot Hvasser. Det ble en hissig opplevelse da et vindkast fra vest kom piskende. Vi skjøt fart og krenget faretruende. Her måtte gennakeren ned igjen. Det ble en litt hektisk opplevelse. Vi var jo uvante med håndteringen, så det satte en liten brems for frisk gennakerseiling videre.

Ut mot Færder dreide vinden sørvestlig. Det var ikke meldt. Samtidig kom det skyer i stor fart fra nordvest. Vi fant ut at været var for ustabilt og snudde halvveis. Utenfor Verdens ende stilnet vinden helt, samtidig som bølgene fra den friske sydvesten stod på. Strømmen i dette området er beryktet, og det var ikke lett å få driv i båten. Her fikk vi for alvor føle savnet etter gode seilegenskaper i lett vind. Båten har rett og slett så stor våt flate at den kjennes som en flåte i slike forhold. Det hjalp litt å krenge båten, men Mette likte seg ikke så godt som ballast i le med 15 grader krenging.
Vi kom oss inn til en fin liten strand i Huibukta, faktisk en liten odde av Hudøy der det ikke er ferdselsforbud. Størstedelen av øya er jo forbeholdt feriekoloni.
Det er en fin opplevelse å komme seilende inn i en havn i lett vind. Ingen hører at man kommer, og det er anerkjennende nikk man møter.
Vi fikk opp teltet, og varmet vann til middagen med Real Turmat. Én pose på deling som forrett, og hver vår pose storfegryte til hovedrett. Nydelig! Nå skulle vi kjenne om vi savnet kald drikke, og noe annet enn vann. Vi fyrte bål, og så ut over skjærgården. Vi savnet ingen ting. Jeg plukket noen av stillehavsøstersene som har etablert seg i området, men de smakte ikke særlig bra. Mette spiser uansett ikke østers.
Eventyrlig seiling
Dag 3 kom kulingen som meldt. Det regnet litt på teltet, og vi drøyde med å stå opp. Vi liker å dra videre når vi er på seiltur. Ikke nødvendigvis langt, men bare bryte opp og oppdage et nytt sted. Nå måtte vi vente. Vi trengte påfyll av vann, så vi seilte en liten tur inn fjorden for å finne en vannkran, deretter ut til Vakersholmen. Det ble en feiende tur i opp mot frisk bris og skarp slør. Nå viste båten seg fra sin beste side. Vi så 14 knop på GPS’en uten gennaker. Erfaringene fra dagen før gjorde at vi lot gennakeren ligge.
Med fulle vannposer fant vi nok en fin liten strand og en grønn flekk å sette teltet på. Vi gikk en runde på øya og lot bålet være denne gangen. Leirplassen lå litt inne mellom trærne, og gav assosiasjoner til Nordmarka og innlandet.
Returen ble en fin tur i mellomvind, unnagjort på en time. Det var litt vemodig å avslutte, men samtidig fint å komme til dusj og sivilisasjonens bekvemmeligheter. Dette var en kort tur i nære omgivelser. Kanskje får vi en litt lengre jolletur i mer eksotisk farvann senere. Det er mange steder som lokker, både i Nord-Noge og på Vestlandet.
Å seile på tur med jolle gir følelsen av å være veldig nær naturen, sjøen og vinden. Man er sårbar, og når man håndterer situasjonene, gir det en veldig god mestringsfølelse. Man skal selvsagt være forberedt på å ikke alltid mestre alt, og vite når man skal bli på land eller søke havn. Sånn er det jo med større båt også, selv om grensen kanskje ligger et annet sted. Jeg sier ja takk, begge deler, og gleder meg til neste seiltur, enten båten er stor eller liten.
