Seilernes verden

Flest mulig, ikke best mulig

Publisert Sist oppdatert

Vi var mange, men hvor mange, husker jeg ikke.  Men at vi var minst like mange i A-jolle-mesterskapet på 1960-tallet som i årets norgescuper i Optimist, er jeg sikker på. Holtekilen i Bærum var hvert år fylt av hvite og noen fargete, firkantete seil. Mitt var rødt.

Vi hadde ankommet mesterskapet i et langt slep fra Blakstadtangen i Asker. Vi hadde sittet i hver vår A-jolle med kjølen så vidt stukket ned i kjølkassen, slik at den skulle demme opp for vannsøylen som ellers hadde sprutet opp av den. Riggen var tatt ned og surret fast til båten, og turen bak den lakkerte snekka var lang og farvannet vi ble slept igjennom, nytt.

For mange av oss var bare vant med å seile i Blakstadbukta. Der fant vi oss ledige fortøyningsbøyer og staker som vi rundet. Å runde bøya til familien Odden i sundet ved broen over til Børsholmen var alltid spennende, for der var vinden sterkest. Deretter gjaldt det å runde Lilleflu og takle vindstilla bak Børsholmen, før vi kunne legge ut i sønnavindsbølgene til det ytterste punktet vi hadde fått lov av Mattis (Jan Mathiesen) å seile til; jernstaken på Kattegrunn.

I A-jollemesterskapet seilte vi rundt utlagte merker og staker. De var avmerket i et lite kart vi hadde med oss ut i båten, og en tavle på land, der starterne stod og heiste flagg, fortalte oss i hvilken rekkefølge merkene skulle rundes og hvordan de skulle rundes. Olympisk bane hadde ingen av oss hørt om og begrepet pølsebane eksisterte ikke.

På den tiden kom de første Optimistjollene, og de danket ganske fort ut de huntonitt-bygde A-jollene med bomullsseil. Og siden har Optimisten vært Norges viktigste rekrutteringsbåt, og den jollen så godt som alle seilforeninger i hele landet presenterer for barn som vil lære å seile.

Jeg har ofte tenkt på hvilket enormt privilegium, men også ansvar, Optimistjolleklubben har som skal forvalte oppgaven med å tilrettelegge for rekrutteringen til norsk seilsport. Like ofte er jeg blitt forundret over hvordan dette blir gjort og hvilket fokus klubben har. At det er 100 joller i norgescuper er flott, men er det ikke noe galt fatt når det knapt finnes deltagere i lokale regattaer i det som skal være Norges viktigste rekrutteringsklasse?

Jeg tror dagens fokus på å få best mulig norske Optimist-seilere må endres til å få flest mulig Optimistjolle-seilere til å bli glade i å seile. Debatten i dette SEILmagasinet, er betimelig.

Jeg husker langt bedre alle de nye vennene jeg fikk da jeg seilte A-jolle, enn resultatene jeg oppnådde, og selv om vi ikke var så gode til å seile den gangen, ble noen gode etterpå – og mange av oss seiler ennå. Og da ble jo noe oppnådd?