Fra Arktis til Antarktis

Med sine 30 år er sjefsgeologen og sivilingeniøren fra NTNU yngstemann om bord, men som aktør i polare strøk er han kanskje ekspedisjonens mest erfarne. 10 år tilsammen har han bodd på Svalbard, og han kommer rett derifra når kursen i dag settes for Antarktis.

Seiler gjør han også, for sammen med sin samboer har han en Hallberg-Rassy 37. Den ble innkjøpt for to år siden, men de har allerede klart å seile langs norskekysten «fra A til Å», som han sier det.

HARDVÆRSSEILER. - Jeg liker meg godt når været drar seg til, sier Jørgen Magnus Stenvold, som tror han kommer til å bli en ivrig, om kanskje også over-ivrig, matros og styrmann når været over til Antarktis står på som verst. Men det kan nok kanskje mange komme til å eventuelt takke ham for...?

Ber vi han trekke frem noen gode sider ved seg selv, sier Jørgen Magnus:

– Jeg er en pålitelig og hjelpsom turkamerat som er tålmodig og aktiv.

«Mitt Afrika» - filmen om Karen Blixen - står øverst på listen over favorittfilmer, og fremst i bokhylla står Knut Hamsuns «Pan». Aner vi at det ligger en liten drømmer i sivilingeniøren?

EN BJØRNEHISTORIE. Som bosatt på Svalbard opplever Stenvold nærkontakt med bjørner av og til, og i den forbindelse har han en bjørnehistorie å fortelle:

– Etter å ha bodd til sammen snart 10 år på Svalbard, har jeg fartet mye rundt på øygruppa. Av og til har jeg vært så heldig å treffe på isbjørn, som regel på behørig avstand. Ved noen anledninger har imidlertid avstanden blitt mindre enn ønskelig, blant annet under middagshvilen på en av fangsthyttene på nordsiden av Spitsbergen. Jeg lå på benken under vinduet, som var åpnet, da en svart og hvit snute presset seg inn vindussprekken noen 10 talls centimeter over meg, forteller Jørgen Magnus

Han brukte ikke mange sekundene på å resonnere seg frem til hvem som hadde latt seg friste av steikelukten. Det gjaldt å handle raskt.

– Jeg lurte hånden opp til vinduslåsen og dro til. Heldigvis ble den hvite middagsgjesten såpass forfjamset at han tok et skritt tilbake, og vinduet lot seg lukke. Like etter ville han atter inn vinduet og presset labben mot glassruten, mens sikkelet rant fra begge kjakene. Han ville ha mat! Etter at vinduet var lukket, kom steikelukta nå fra ventilen hvor han atter presset snuten inn i hytta. Etter noen minutters sniffing ble isbjørnen såpass snurt over ikke å bli invitert inn, at han bestemte seg for å forsyne seg av kokkens scooter isteden. Et solid jafs av scootersalen var det han rakk før jeg mistet besinnelsen, sprang ut med rifla på skuldra og fyrte av et skudd over bjørnen. Det var riktig medisin, for pøbelen sprang av gårde med halen mellom beina og snudde seg tilbake først flere hundre meter utpå fjordisen.

– Resten av hvilen ble foretatt under lukket vindu, forteller Jørgen Magnus Stenvold.