En kamp mot overtro

NATTSEILAS. Den første natta. Det er da du begynner å bli ordentlig kjent med din makker - og med deg selv, ikke minst. Det er da du ser om folk duger. Etter den første natta går de andre nettene så mye bedre. Du opparbeider tillit til dine medseilere. Og etter hvert sover du bedre, du slapper av når du skal hvile, du gjør alt du kan for å sove når du ikke styrer. Og hele oppholdet på havet når den sterke vinden setter inn, går ut på å styre, spise, hvile. Du kommer inn i rytmen og med glede finner du ut at du ikke blir sjøsyk av de hissige Biscaya-bølgene. Du bygger opp selvtilliten og blir bedre rustet.

DIN LILLE VERDEN. Vaktskiftene blir et kort øyeblikk med samling og kos. Du forbereder kaffen til neste vakt, utveksler informasjon om vær-, kurs- og vindforhold, ser frem til å hvile... Og klarer faktisk å hvile! Du klarer til og med å spise med glede også. Magen er ikke lenger så stram etter flere hundre nautiske mil på sjøen. Den lille båten er hele din verden, og disse små ubetydelige hendelsene får en helt annen tyngde enn normalt.

DEG OG UNIVERSET. En bitte liten båt på det endeløse havet, med hele universet over seg. Hele galakser og stjerner som glitrer så mye at de til og med klarer å lyse opp natta på vannet... Månen holder deg med selskap, men plutselig stuper den i sjøen eller blant skyene, og kun stjernene, flere lysår unna, blir dine nærmeste venner. Eller skyene, som gjør natta helt mørk og ubeskuelig. Da føles det som om du skrider inn i intet, på et svart fløyelshav, med bare spruten av vannet langs skroget og seilenes blafring på platt lens som minner deg om at du faktisk er til.

TRAFIKK! Men helt alene er du jammen ikke på havet heller, selv om du vil tro det. En led med skip i retning nordøst/sydvest går på tvers av bukta og skaper enda en hindring. Vi befant oss plutselig midt i rotet og måtte i timevis holde samme kurs som skipene midt mellom de to separasjonssonene, sammen med andre seilbåter. AIS-et er et fantastisk instrument å ha da, det gjør nettene og dagene med dårlig sikt på havet mindre utfordrende og er livsviktig for sikkerheten om bord.

VÆRRUTING ER TINGEN. Skyene omringet oss i store deler av turen: grå-svarte og regntunge. Men lavtrykkene holdt seg faktisk så vidt unna oss denne gangen. Takk Mads for at du ga oss trygghet og håp gjennom hele reisen med dine presise og detaljerte værmeldinger. At en meteorolog er også seiler er alfa og omega. Hadde vi ikke visst at frontene ville spare oss, ville vi ventet i spenning på neste vindkast og regnskyll. En værruter er en venn som advarer deg og gir deg råd, han hjelper deg med riktig kurs så du på forhånd kan planlegge kurs og time når du skal være eller ikke skal være et sted. Hele seilasen får en helt annen dimensjon. Slik ble det med oss takket være Mads. Vi fikk vite at vi ville oppleve kastete vind og kuling de siste 50 nautiske mil i seilasen, etter et døgn med snill bris. Dermed fokuserte vi på å hvile, slakke farten for å nå det kritiske punktet ved dagslys og ruste oss opp til å styre i de store bølgene. Seilasen ble avsluttet i sol, koboltblått hav, hissige og store bølger i 12-13 sekundmeter og med en fantastisk mestringsfølelse. Vi gleder oss synnsykt til Atlanterhav-seilasen!

PS. For å være helt ærlig liker undertegnede ikke tirsdag den 17. Det er mye verre enn fredag den 13.! Jeg er glad for at jeg ligger trygt i havn i dag...

Men jeg er ikke overtroisk, nei!