Søk i arkivet

Langturseilere 2010-11En kamp mot overtro

Skulle Biscaya-krysset gå bra selv om vi startet turen på en "fredag den 13."?

EN KAMP MOT HEMNINGENE. Vi er ikke overtroiske, men det er en kjent sak i den vesteuropeiske tradisjonen: Det å starte et prosjekt på en fredag den 13. bringer ulykke. Ikke skal man gifte seg da, og heller ikke starte en utfordrende tur på havet.

Starte, starte ikke? Falmouth var et ufyselig sted å være fredag den 13. august 2010. Like grått og skittent som en falma klut. De koselige, små husene i pastellfarger druknet i et grått lys. Tungt skydekke, kuling og en følelse av at et nytt lavtrykk var på vei... Seiling i Den engelske kanalen har vært ensbetydende med motvind og grå dager. Falmouth, som egentlig er et flott sted, fikk dermed samme smak som resten av Albion-kysten. Vi tørstet etter sol og varme, blått hav uten grunner, delfiner, medvindseilas! Vi måtte bort!

Falmouth med sitt yrende liv på fjorden.

BISCAYA-RYKTE. Følelsene før en havoverfart er mange og motsetnignsfulle. Og Biscaya er beryktet for sine høststormer og røffe farvann. Har du ikke seilt på havet før, kribler magen ekstra sterkt. Man pakker grabbagen, og rev i seilene settes gjerne før man starter, spesielt når man vet at det blir kuling på vei.

Men så fisker man opp de gode minnene på dager med sterk vind på havet, også i hjemlige trakter. Trygge seilaser med riktig seilføring: koseturer på farvann som Skagerrak, som egentlig ikke er mindre utfordrende enn Biscaya.

FORNUFTEN VANT. Dermed ble det Biscaya-kryss på oss likevel. Det rasjonelle og eventyrlysten vant over hemningene, de dumme, intime og undertrykte følelsene som trekker mot land. Vi satte rev i storseilet og var kampklare. Kuling og kanskje tordenvær kunne vi møte, ifølge Mads Christensen (Frivind.no), men startet vi der og da, ville vi unngått det verste. Seilte vi fort, kunne vi også slippe en front som var på vei mot Kanalen og Brest. Vi skulle forte oss nedover også for ikke å møte en vegg utenfor Spanias kyst: et annet truende lavtrykk på vei til Galicia fra sydvest; og det ville være enda verre, det ville bety motvind i kulingstyrke. Ikke noe å se frem til, nei!

DE FØRSTE MINUTTENE. Det at autopiloten ikke ville samarbeide med fluxgate-kompasset fra begynnelsen av turen var heller ikke så lovende... Og i en vrimmel av små og store seilbåter ble vi nesten rent i senk av en gal katamaran rett utenfor Falmouth havn. Vi klarte å unngå kollisjonen i siste sekund ved å styre båten opp mot vinden og få mer trykk i seilene. Hjertebank! Enda et tegn på at fredag den trettende virkelig bør unngås som startdag? Vi fortsatte likevel...

ADJØ ENGLAND! En høytidelig farvel til England måtte til. Lizard Point, det kjente fyret som alle langturseilere på Atlanteren har et forhold til, ble passert i ekspressfart på slør. Båtens rekord så langt på 10,7 knop. Et begeistret mannskap begynte å glemme at dagen skulle bringe ulykke. Og kvelden og natten fortsatte på samme måte: usigelig deilig rom slør, med båten i balanse. Noen solglimt i ny og ne; helt fantastisk for oss som tørstet etter blå himmel.

Lizard Point, like sørvest for Falmouth.

NATTSEILAS. Den første natta. Det er da du begynner å bli ordentlig kjent med din makker - og med deg selv, ikke minst. Det er da du ser om folk duger. Etter den første natta går de andre nettene så mye bedre. Du opparbeider tillit til dine medseilere. Og etter hvert sover du bedre, du slapper av når du skal hvile, du gjør alt du kan for å sove når du ikke styrer. Og hele oppholdet på havet når den sterke vinden setter inn, går ut på å styre, spise, hvile. Du kommer inn i rytmen og med glede finner du ut at du ikke blir sjøsyk av de hissige Biscaya-bølgene. Du bygger opp selvtilliten og blir bedre rustet.

Martin likte godt å styre på Biscaya-bølgene.

GJENSYN MED HAVET! Plutselig, på andre seilasdagen mot kvelden, begynte havet å koke litt mer enn vanlig. Skipperen ville ikke overlate rattet til neste vakt (les: meg) før vi hadde passert dette området. Vi var på kanten mellom den grunne delen av Biscaya og avgrunnen. Fra 100-200 til 4000 meters dybde! Etter denne kritiske grensen ble alt så mye bedre: større, snillere bølger. En helt annen verden! Lettere å styre, behageligere vugging. Havet brakte frem gode minner fra Atlanterhavseilasen i 2006: Romantiske stjernenetter med vindexen og masta som svever mot himmelbakgrunnen, opplyst av tricoloren på toppen av masta. Delfinene som leker med din båt...

Hvalen som spruter vann opp av sjøen, som en geysir midt på vannet et hundre meter unna båten, ble turens største inntrykk denne gangen. Et nytt minne å ta vare på. Slike øyeblikk bidrar til å få den gode stemningen til å etablere seg i båten. 

Hvalpust skaper sprut. Atlanterhavet er fullt av fisk og liv!

DIN LILLE VERDEN. Vaktskiftene blir et kort øyeblikk med samling og kos. Du forbereder kaffen til neste vakt, utveksler informasjon om vær-, kurs- og vindforhold, ser frem til å hvile... Og klarer faktisk å hvile! Du klarer til og med å spise med glede også. Magen er ikke lenger så stram etter flere hundre nautiske mil på sjøen. Den lille båten er hele din verden, og disse små ubetydelige hendelsene får en helt annen tyngde enn normalt.

DEG OG UNIVERSET. En bitte liten båt på det endeløse havet, med hele universet over seg. Hele galakser og stjerner som glitrer så mye at de til og med klarer å lyse opp natta på vannet... Månen holder deg med selskap, men plutselig stuper den i sjøen eller blant skyene, og kun stjernene, flere lysår unna, blir dine nærmeste venner. Eller skyene, som gjør natta helt mørk og ubeskuelig. Da føles det som om du skrider inn i intet, på et svart fløyelshav, med bare spruten av vannet langs skroget og seilenes blafring på platt lens som minner deg om at du faktisk er til.

TRAFIKK! Men helt alene er du jammen ikke på havet heller, selv om du vil tro det. En led med skip i retning nordøst/sydvest går på tvers av bukta og skaper enda en hindring. Vi befant oss plutselig midt i rotet og måtte i timevis holde samme kurs som skipene midt mellom de to separasjonssonene, sammen med andre seilbåter. AIS-et er et fantastisk instrument å ha da, det gjør nettene og dagene med dårlig sikt på havet mindre utfordrende og er livsviktig for sikkerheten om bord.

VÆRRUTING ER TINGEN. Skyene omringet oss i store deler av turen: grå-svarte og regntunge. Men lavtrykkene holdt seg faktisk så vidt unna oss denne gangen. Takk Mads for at du ga oss trygghet og håp gjennom hele reisen med dine presise og detaljerte værmeldinger. At en meteorolog er også seiler er alfa og omega. Hadde vi ikke visst at frontene ville spare oss, ville vi ventet i spenning på neste vindkast og regnskyll. En værruter er en venn som advarer deg og gir deg råd, han hjelper deg med riktig kurs så du på forhånd kan planlegge kurs og time når du skal være eller ikke skal være et sted. Hele seilasen får en helt annen dimensjon. Slik ble det med oss takket være Mads. Vi fikk vite at vi ville oppleve kastete vind og kuling de siste 50 nautiske mil i seilasen, etter et døgn med snill bris. Dermed fokuserte vi på å hvile, slakke farten for å nå det kritiske punktet ved dagslys og ruste oss opp til å styre i de store bølgene. Seilasen ble avsluttet i sol, koboltblått hav, hissige og store bølger i 12-13 sekundmeter og med en fantastisk mestringsfølelse. Vi gleder oss synnsykt til Atlanterhav-seilasen!

PS. For å være helt ærlig liker undertegnede ikke tirsdag den 17. Det er mye verre enn fredag den 13.! Jeg er glad for at jeg ligger trygt i havn i dag...
Men jeg er ikke overtroisk, nei!

La Coruña og varmen venter.
 Kommentarer

Nyhetsbrev

Få oppdaterte nyheter om seiling helt gratis på mail to ganger i uka.

KOMMENTARER

Har du en mening om denne saken – del den med oss! Vi ber om saklighet, respekt for andres meninger og at man holder seg til emnet. Les våre retningslinjer her.  Vi modererer diskusjonen om nødvendig. Vennlig hilsen redaktør Axel Nissen-Lie.

Gå til toppen