Fest for krabbene- lærepenge for seilerne

Fest for krabbene- lærepenge for seilerne

Når den verste sjøsyken hadde lagt seg i Skagen var det tid for oppsummering og ettertanke i forhold til hva som kunne vært gjort anderledes da stormen slo til på siste legget fra Brofjorden til Skagen.

Publisert Sist oppdatert

Rev i tide og rev nok -Været får ta sin del av skylden. At kun en firedel av båtene gikk i mål er likevel oppsiktsvekkende når man tenker på alle som seiler ARC og kommer seg velberget over Atlanterhavet hver høst.

Det skal også sies at marginene mellom de som klarte seg og ikke klarte seg var små, og i mange tilfeller var de nok også tilfeldige.

At båten undertegnende deltok på klarte seg godt skyldes blant annet at skipper Stein Ødegård var nøye på at vi skulle reve i tide, mens det ennå var greie arbeidsforhold på dekket. Det vi tapte på å reve før en del av konkurrentene ble vunnet igjen da det viste seg at vinden ble langt sterkere enn de varslede 14 sekundmeterne. Da over halve mannskapet lå på strødd på dørken, utmattet av sjøsyke var det kun to igjen til å styre skuta. At båten, som vanligvis kun setter ett rev, allerede hadde satt inn det andre og siste revet, var i stor grad medvirkende til at Jørgen Fjærvoll og Henning Føsker var i stand til å fortsette å seile da mørket falt på. Likevel burde vi ha revet enda mer.

Å bryte regattaen ble likevel vurdert ved flere tilfeller. Ironisk nok hadde Jørgen og  Henning diskutert hvorvidt de var i stand til å fortsette, og kommet frem til at det var lettere å fortsette seilingen enn å begynne å berge storseil og fokk alene.

Enkelte av  klassevinnerne seilte kun med stormfok på slutten.

– Vi hadde kun stormfokk de siste timene, sier klassevinner Even Larsen om bord i «Teknova». Larsen og Falkenberg sikret seg også god høyde for å kompensere for strømmen og avdriften utenfor Skagen.

De små, men viktige tingene- Å seile i storm med halvparten av mannskapet ute av stand til å gjøre nytte for seg, legger ikke bare større byrde de de gjenværende. I verste fall utgjør de sjøsyke en fare både for egen og andres sikkerhet.

Å unngå eller redusere antallet syke om bord bør derfor prioriteres høyt i den grad det er mulig. Sjøsykepiller, ingefær, plaster hjelper noen, men ikke alle.

Men ofte kan andre, og ytterst enkle forholdsregler gjør like mye nytte.

Er man sulten, kald, vår og trøtt, øker som kjent sjangsen for å bli syk. Sørg derfor for å være god og mett, ha klær som holder deg tørr så lenge som mulig (noe de fleste vi snakket med imidlertid mente var umulig i denne sammenhengen), og å få mest mulig hvile før det blåser opp.  

I dette tilfellet var vi også maks uheldige med timingen av den sterke vinden. Det blåste opp på slutten, etter an lang og stille natt. Men været var i høyeste grad varslet, så det lot seg dermed godt gjøre å la dem med mest erfaring og størst ansvar få hvile iløpet av den stille natten.

Viktigheten av å begrense tiden under dekk kan neppe gjentas for mange ganger. For undertegnende var mye av grunnen til tre timers sjøsyke uten mulighet til å hjelpe til en konsekvens av en liten filleting som at jeg ikke hadde sørget for å kneppe hetta på jakken ordentlig på.

Etter dobesøk rett før det blåset opp som verst falt den ene knappen av, og med allerede litt kalde fingre tenkte jeg at jeg kunne vente med å sette på hetta til det ble «verre», ettersom det var trøblete å få den på med hansker på.

Resultatet ble en brå og uventet dusj nedover nakken, og dermed var frysingen i gang på ripa. Etter et par timers hutring bestemte jeg meg for å trosse den moderate, men helt levelige sjøsyken, og gå ned for å bytte til en jakke med større krage og beskyttelse. De tre minuttene under dekk viste seg å være nok til at jeg aldri kom lengre opp enn cockpiten  da jeg skulle opp på ripa igjen. Etter å matet krabbene i le var det bare å innse egne begrensinger og krabbe tilbake mellom de to fokkene på salongbenken. Og det ble jeg til det gjenstod to timer av seilasen og endelig var var frisk nok til å gå opp og hjelpe til med fokka. Dette kun mest sannsynlig vært unngått hvis jeg hadde tatt bryderiet med å få på en ordentlig hette i tide...

Vedlikehold og sjekk-ifølge Christen With er mange altfor dårlige til å sjekke at båt og utstyr er på stell før de legger av gårde til Danmark. Man regner med at det skal gå bra. Det er jo ikke så langt til Danmark... Skulle de samme seilt over Atlanterhavet ville nok forberedelsene vært ganske anderledes. Men ifølge With er det nettopp på Skagennatten når det plutselig blåser opp til storm at det går galt.

55 knop?- Hvor mye det blåste var naturlig nok en av snakkisen blant seileren i Skagen. De fleste hadde instrumentene stabilt på litt over 40 knop, med enkelte vindkast opp mot 50 knop.

Johan Føyen og Bjørn Lindgren i Archambault  31 «333 Half Evil» så 55-tallet i noen sekunder.

– Jeg trodde først at jeg så feil, at det var 45. Men da jeg gikk for å se litt nærmere på skjermen så jeg at det lyste 55 mot meg, sier Føyen, som fortsatt har problemer med å tro på disse tallene.

Også Føyen og Lindgren måtte melde pass da både først ener-genuaen, så stormfokka blåste ut. I ettertid mener gutta at de burde hatt tre rev og vil revurderer dette

ved neste seilkjøp.

Regattasjef Christian Gundersen i Bærum seiforening har seilt Skagen Race mange ganger, men aldri sett slike tall på loggen. – Det håper jeg at jeg slipper å gjøre igjen, sier Gundersen.