Reine – verdt hvert klyv

Det var dagen jeg skulle lære at «det å gå en tur» ikke nødvendigvis betyr det samme på alle språk. Jeg hadde med meg et britisk ektepar og mannens mor på seiltur i Lofoten. Turen var en gave til den 70 år gamle kvinnen fra sønnen; hun hadde alltid ønsket å se Lofoten. Han hadde alltid hatt lyst til å seile. Kona var bare med.

70 år er ingen alder lenger, og hun virket rask til bens og kvikk i hodet. Dessuten fortalte både hun og sønnen at hun elsket «hikes». En tur opp Reinebringens 482 meter over havet måtte være ideell, tenkte jeg.

Midtveis opp til toppen satte hun seg ned, kort i pusten, men like smilende. Hun ble sittende med et pledd over bena. Hun ville heller nyte utsikten. Sørover i havet og østover mot fastlandet. Vi andre gikk videre. Vi ville se ned på herlige Reine, oppover langs den takkede lofotveggen og innover Kjerkefjorden.

Reinebringen er tross alt ganske bratt, og jeg lærte at engelsk terminologi for hiking er flatt landskap. Det vi drev med var strengt tatt «climbing» etter deres definisjon.

Vel, vel. Det var fortsatt liv i moren da vi kom ned. Hun hadde hatt en «marvellous trip». Det hadde vi også. Kanskje mest jeg.