Tapt frihet

Jeg var på vei inn Drøbaksundet med vår reportasje-RIB etter å ha vært på oppdrag ute i fjorden. Det nærmet seg midnatt, men siden det var rett før St. Hans, var det ikke helt mørkt. Båten gikk i 20 knop, noe jeg følte var fort nok til å kunne ha god sikt fremover og gi meg tid til å reagere dersom noe skulle komme i veien. Vesten var på. Alene i båten i nattemørket var det helt naturlig å ta på den. Jeg hadde det helt strålende, nøt kvelden og sang for meg selv.

Så hører jeg et «svusj!» forbi meg, og idet jeg snur på hodet, ser jeg bare en akterlanterne og en hvit kjølvannsstripe etter en monster-RIB. Den må ha kommet i 50–60 knop. Kanskje enda mer. Det var ikke noen fare for at den hadde rent meg i senk, men langt unna var den heller ikke. Forhåpentlig hadde føreren sett akterlanternen min.

Lengre inne møtte jeg ikke bare én, men to mørklagte båter uten lanterner, og ved sjeteen lå det en fisker i en mikroskopisk gummibåt. Mørklagt den også. Godt ingen av dem var der da RIB-en fôr forbi.

Alle på fjorden hadde forhåpentlig på seg vest denne fine sommerkvelden. Men den eneste hjelpen vesten ville ha gitt noen av oss hvis RIB-en hadde truffet oss, var at liket ville ha vært lettere å finne for eventuelle redningsmannskaper.

Tanken fikk meg til å slutte å synge, og det jeg tenkte der og da, var at det er uvettet ute på sjøen som utgjør den store faren, og at det er de som er uvettige som bør få svi – ikke ofrene for uvettet. For det er det de føler at de får, alle de som nå roper høyt mot det påtenkte påbudet om å ha vest på seg – uansett hva slags båt man er i. At de som ofre for uvett skal måtte få direktiver om hva de skal ikle seg når de er ute på sjøen – under forhold som ethvert skipperskjønn vil vurdere som farefritt.

Det er ikke vesten båtfolket misliker; den tar de fleste mer enn gjerne på seg når forholdene tilsier det. Det er den tapte friheten til selv å kunne vurdere; det er den generelle undervurderingen av båtfolks eget skipperskjønn som er den store, sorte kluten. Ikke minst blir kluten stor og sort når de som forårsaker ulykker overhodet ikke får noen restriksjoner.

Vestbruk blir gjerne sammenlignet med det å ha på seg bilbelte. En helt irrelevant sammenligning i mine øyne, men for å forfølge resonnementet: På bilveien er det også fartsgrenser. Så, hvorfor i all verden skal det da være båter der ute på sjøen som skal ha lov til å gå i 50–60–70 knop? I mørket? De utgjør definitivt en fare!

Det er de store, raske, harde eller kraftfulle på sjøen som sammen med uvett utgjør den største trusselen overfor andre. Og så er det dumskapen til dem som ikke tar sikkerhet på alvor når forholdene tilsier det, som er en trussel mot seg selv.

Men så er det altså slik at det er alle andre som bedriver et helt normalt båtliv i 99,9 prosent av tiden de er på sjøen, som skal bli fratatt friheten til selv å kunne ta fornuftige valg. Det er å rette baker for smed.

Morten Jensen, redaktør