Høy kjøpesum gir kjøper rett

Det begynner å gå mot vår og båtmarkedet har begynt å røre på seg. Når man skal selge en båt er det ofte spørsmål om en selger kan bli ansvarlig for mangler som selger ikke hadde kjennskap til, som viser seg først etter båten er overtatt av kjøper (skjulte mangler).

I en rettssak fra Sandefjord tingrett hadde selger overlevert en båt til kjøper uten mistanke om at det var noe feil med båten. I den første tiden fungerte båten fint og kjøper var fornøyd. Etter en stund oppdaget imidlertid kjøper at motoren var blitt overopphetet som følge av mangler ved kjøleanlegget. Etter demontering av motoren viste det seg blant annet at manifoldene er rustne, noe som hindret kjølevannet å sirkulere fritt inne i motoren. I tillegg var det feil ved vannpumpen.

Den manglende kjølingen medførte at flere av sylinderne i motoren skar seg. Selger selv hadde ingen kjennskap til feilene ved kjølesystemet, og spørsmålet blir om selger likevel kan bli ansvarlig for følgeskadene i motoren?

Når en selger en båt har kjøpsloven et to-sporet system. Enten er båtsalget underlagt de generelle kravene som stilles til båtens tilstand etter avtalen og kravene i kjøpsloven. Eller – som er tilfelle for de fleste båtsalg – selges båten «som den er», etter kjøpsloven § 19. Det som egentlig var ment som en unntaksregel hvor man kan overføre risikoen for skjulte feil og mangler til kjøper, har blitt den praktiske hovedregelen i de fleste markeder ved salg av bruke båter. Kjøper kan derfor som utgangspunkt ikke fremme krav mot selger som springer ut av en skjult feil ved båten.

Imidlertid oppstiller kjøpsloven § 19 første ledd bokstav c) et viktig unntak. Kjøper av en båt kan likevel fremme krav dersom den skjulte feilen/mangelen er av et slikt omfang at båten er i «vesentlig dårligere stand», enn det kjøperen hadde grunn til å regne med. Her er det viktig å huske på at vi ikke snakker om opplysninger som er tilbakeholdt eller feil som kjøper kjente til. Varianten av feil vi her omtaler er de hvor selger ikke kjente til feilene overhodet. Det blir dermed et «rent» spørsmål om hvem som har ansvaret for den vesentlige mangelen som foreligger og som verken kjøper eller selger kjente til. Kjøpsloven har svaret, og peker ut selger som ansvarlig for mangelen.

Dette kan uten tvil være en meget tung byrde å bære. Spørsmålet i disse tilfellene blir da når vesentlighetskravet er oppfylt. Den aktuelle bestemmelsen i § 19 lyder som slik:

«Selv om tingen er solgt «som den er» eller med liknende forbehold, foreligger en mangel når, (bokstav c) tingen er i vesentlig dårligere stand enn kjøperen hadde grunn til å regne med etter kjøpesummens størrelse og forholdene ellers.»

Som ordlyden i bestemmelsen viser er det vanskelig å si noe generelt om når en mangel foreligger. I saken fra Sandefjord tingrett var båten solgt for kr 260 000. Feilen som motoren hadde gjorde at båten var ca kr 100 000 mindre verd enn det kjøper hadde grunn til å regne med. I saken nærmest bare konstaterer tingretten at det foreligger et vesentlig avvik etter kjøpsloven § 19 c), og at det dermed også foreligger en mangel. I juridisk litteratur er bestemmelsen blant annet beskrevet slik: «Bokstav c) er ment å fange opp tilfeller hvor kjøperen nærmest har kjøpt «katta i sekken». Selgeren skal ikke ved å ta et generelt forbehold kunne fraskrive seg at tingen holder et visst minstemål.» «Bestemmelsen er objektiv i den forstand at kjøperens subjektive forventning ikke er avgjørende. Det er viktig å merke seg at bestemmelsen ikke forutsetter noe klanderverdig forhold fra selgerens side, men misforholdet mellom tingens stand og det kjøperen kunne regne med må være klart.»

Hva kan man som selger så gjøre for å unngå ansvar. Som nevnt, man kan ikke avtale seg bort fra det. «Løsningen», eller i alle fall en mulig løsning er selvsagt å minimere det man ikke vet noe om, f.eks ved å engasjere en takstmann, og deretter fremlegge vedkommendes rapport til potensielle kjøpere.