ARC + 2013

Kjærligheten blomstrer

Sterke følelser blir avslørt mens man roper "land i sikte" på Amalie II. Les den siste, morsomme rapporten fra ARC+ signert Rolf Ole Tomter.

Publisert

HOVEDBILDE: Synet av St.Lucia i det man nærmer seg øya fra Atlanterhavet (Foto: Stefania R. Nilsen)

Kjærligheten til Amalie II

- Romansene har ikke florert på Amalie II på ARC+ 2013. Til det voktet vi gutta for mye på hverandre med hensyn til hva vi foretok oss overfor den eneste kvinnen om bord, vår alles kjære Anna!

Misforstå meg rett: ikke SÅNN alles da vet du!!

Men derimot har vi alle seks, uavhengig av kjønn, latt kjærligheten blomstre i forhold til den største kvinnen på denne seilasen, nemlig båten vår: Amalie II! Hun har skapt slik trygghet og komfort for oss i alskens situasjoner; som en kvinne i førjulsstria på et smekkfullt kjøpesenter, har hun ålet seg fram og svingt seg unna bølger og bråttsjøer og dempet og jevnet ut bølgedaler og bølger store som hus. Etterhvert ble vi alle seks ett med hennes bevegelser - nesten som en intim tango, hvor hun var den som førte an i dansen! Vi alle elsket å bli bydd opp til dans av denne "kvinnen", linjelekker og formfull, både feminin og maskulin, både solid og smekker, med pirrende detaljer både her og der. Vi både hyller deg og elsker deg, Amalie II!

En lettelse på flere måter

Et atlanterhavskryss blir faktisk å oppleve som en lettelse på flere måter - både rent fysisk og mentalt. For å ta det siste først, så er det nå tydelig å merke at hele det fantastiske crewet ombord er synlig lettet over å se at vi ankommer St.Lucia trygt og godt i løpet av fem-seks timer. Det er 35 nautiske igjen i skrivende stund, og vi har alt begynt å speide etter fjelltoppene på St Lucia.

Men skydekket gjør nok at vi må vente litt til.

Videre er ikke minst skipperen om bord lettet over å konstatere at uker og måneder med nøye forberedelser, samt tydelige beslutninger tatt underveis, har båret frukter, og at alle kritiske detaljer om bord har fungert hundre prosent, både sosialt og praktisk!

Den fysiske lettelsen går også på at Amalie II nå er nok godt og vel to tonn lettere enn da vi forlot Mindelo på Kapp Verde.

Vi er lettet for 700 liter ferskvann og 700 liter diesel. Vi er lettet for fire flasker med gass til kjøkkenet. Vi er også lettet for cirka 250 liter med drikkevann på flasker samt vel 100 kilo matvarer som vi har fortært disse snart 14 døgnene om bord.

Likeså er det hele 20 toalettruller færre ombord nå enn da vi dro. Dette til tross for min nitidige og detaljerte instruksjon på velkomstmøtet om bord om bruken av så lite toalettpapir som mulig uten at det går hull i papiret og hva som umiddelbart måtte gjøres dersom det skulle gå nettopp hull i det papiret akkurat i det det dras over det andre hullet. Denne instruksjonen gjorde nok inntrykk - for vi har ikke hatt trøbbel med tette elekstriske toaletter ombord på noe tidspunkt under seilasen. Trolig på grunn av toalettpapirforbruket er det også en allmen oppfatning at vi alle i snitt har gått ned i vekt. Det anslås mellom tre og fire kilo i snitt per mann og dame. Så redusert mannskap på cirka 20 til 25 kilo er også med på å forklare en cirka to tonn lettere båt. Et par av oss har faktisk gått såpass ned i vekt, at de kvalifiserer til yrkestittelen "lettmatros". Mens skipperen ikke lenger er så fristende å kalle "kaptein Vom". Og takk for det!

Kilt i øret av både Edvard Grieg og Bob Marley

De virkelige euforiske øyeblikkene på denne seilasen er nok da vi lot deilig og variert musikk kile oss i ørene mens Amalie II suste for fulle seil gjennom bølgene. Grieg skulle bare ha visst hvordan hans musikk passet til denne situasjoen.  Secret Garden med Barbra Streisand, som fikk de mest nyforelskede om bord til å felle både én og to tårer, og så Bob Marley da, for å venne oss til det  vi snart kommer til, liksom. Og ikke glem Odd Børresen,  "som hater måker" og "seiler så sakte han kan" - for når han når land er jo turen over. Ja, så sant som det er sagt...Musikken gjorde susen og de euforiske stundene mange og sterke.

I skrivende stund ropes "Land i sikte!!"

Og da kan jeg jo ikke sitte her nede å skrive min siste rapport fra Amalie II sitt atlanterhavskryss for denne gang.

Følelsene nå da, kaptein? Tja.... Lettelsen har jeg jo beskrevet. Men jeg må også nevne vemodet, varmen ved å tenke på det vidunderlige teamet som har dannet seg her om bord i løpet av reisen. 

Og jeg må sende et tenkt og ømt liksomkyss til Amalie II. :-)

Rolf Ole & crew