Bli abonnent Nyhetsbrev Annonser hos oss

Kommentar

Jubileumsbok som ikke forteller alt

Norges seilforbunds 50-års historie fortjener langt mer enn det boken "Seiling i Norge" gir.

Publisert Sist oppdatert

80-Tallet: Leif W. Erichsen var med å arrangere MILK-festival som samlet brettseilere fra hele Norge.
80-Tallet: Leif W. Erichsen var med å arrangere MILK-festival som samlet brettseilere fra hele Norge.

Boken ført i pennen av Mikkel Thommesen til NSF 50-års jubileum 2020 har med en lang rekke av de viktigste hendelser, men store deler av den "moderne tids" seiling- og forbunds historie er uforståelig utelatt, eller endog virker som hastverksarbeid med trykkleifer og faktafeil.

Er det slik Seilforbundet ønsker å få frem historien til den organiserte delen av vår idrett?

Boken burde vel startet fra sent på 60-tallet og de hendelsene på fjorden og i korridorene på Rud, som lå til grunn for etableringen av NSF, politikken og NIFs strategi rundt organiseringen av norsk idrett.

Hvorfor er trendene, arrangementene og båtklassene som satte preg på Norsk seilsport på 70- og 80-tallet nærmest utelatt?

Kunne man brukt noen sider å skrevet om utviklingen fra «solide båtklasser i mange seilforeninger» til "hver seilforening sin båtklasse?

Hvor er historien om 2-mannsjollene, de små kjølbåtene og de første initiativer for seiling med funksjonshemmede? At utviklingen av "prammene" har overlevd fra mellomkrigstiden (Oselvar-Kragerø-Oslojollene) og funnet sine "nye tilholdssteder, kunne vært et kapittel. (Det er jo ironisk nok blant de største klasser i dag)

De store utenlandsregattaer hvor store grupper innpå 100 seilere deltok uten økonomisk forbundsstøtte? (Palma/Anfi del Mar, Lanzarote/Brett mesterskapene)

Hvorfor/hvordan skjedde dette, og hvorfor er boken så fokusert på de siste 10-årenes ganske smale internasjonale regatta-deltagelse ?

Utvikling og trender i 50 år -hvor er det kapitlet?

Leif W. Erichsen

Lyst- regatta- og gledes-seiler siden før NSF ble grunnlagt - joller, brett, kjølbåt og havseilaser

Tillitsvalgt i 45 år, klasseklubber, seilforeninger, Seilkrets, Idrettskrets, andre fler-idrett-foreninger

Fagredaktør 5 år i Seilsport (NSF offisielle organ)

Transformasjonene og utviklingen av båtklasser skapte Norsk seilsport på godt og vondt; Jeg skulle gjerne se tallene på aktive/registrerte båter – ikke bare merittene og Norgesmesteroversikt.! Transaksjonene A-Jolle til Optimist, Gazelle og Trapez til Flipper/Fireball og 470. Killing/Kutter til Yngling/F8/H-båt/Drake.

Norge vs våre naboland som delvis satset stort i andre klasser (505/420/606/Drake)

Seilmiljøet rundt Sunnås /Steilene som ga startskuddet for seiling med funksjonshemmede, og hver vinter med Ernst Torp og Steff Herbern som dro 50 seilere til Grand Canaria uten å belaste forbundets slunkne kasse mye for å seile 2,4mR regattaer.

Vi vet at alle bølger som går opp, kommer ned, og hver syvende bølge er større enn gjennomsnittet.

Men i en historisk bok så er det båtklassene og regattaer både i lokale seilforeninger og nasjonale som ga tyngdepunkt. Onsdagsseilaser i lokale seilforening med mer enn 40 Flippere på startstreken - høstregattaer med innpå 100 joller i samme klasse. 700 brettseilere på sommerseilas-uke langs hele kysten. SOSS, Krystallregattaen, Oslo Race Week, Asker Grand Prix, Gullflipper'n, Nordenfjeldske, og MILK Festival / MILK Cup i 30 seilforeninger langs kysten, i innlandssjøene og helt opp til Svalbard.

Norsk seilsport historie er mer enn HRW og har mange gode saltvannsminner, men initiativ og entusiasme har vel fått varierende grobunn i forbundskontorene som alltid har ligget langt fra sjøkanten.

Det burde faktisk vært mange hundre Norske internasjonale toppseilere som kom ut fra all seilsporten de første 10-år av NSF sitt virke. Og ikke tusenvis av utslitte frivillige! Hvor sterk er rekrutteringen idag utover barna til de "kjente" seilerne fra 60- og 70-tallet? Jeg opplever gode resultater mange steder, men hvor måles effekten av innsatsen?

Leif W. Erichsen

Det burde faktisk vært mange hundre Norske internasjonale toppseilere som kom ut fra all seilsporten de første 10-år av NSF sitt virke. Og ikke tusenvis av utslitte frivillige! Hvor sterk er rekrutteringen idag utover barna til de "kjente" seilerne fra 60- og 70-tallet? Jeg opplever gode resultater mange steder, men hvor måles effekten av innsatsen?

Bredde skaper topp. La oss håpe at den gode bredde på nye steder som Ulabrand kan legge grunnlaget for fremtidig topp. Men for 50 år siden var det jo slike store jolle-miljøer 5-6 steder bare i indre Oslofjord.

Hvor er historien om seilforeningenes kamp for å ha et sted å drive sin idrett på? Hvor noen få aktive roere tildeles 90% av arealene til 300 aktive seilere. Er noen klar over den forsvinnende lille prosent andelen av offentlige anleggsmidler vår idrett har klart å sikre de siste 50 årene? Hvem kjempet for at Hella- og Oslobanen skulle få "plass fjorden" i skips-anløpenes kjølvann? Hvorfor har ikke seilsporten venner i idrett-, kommune- og statlige fora? Er det blazer-syndromet som henger igjen fortsatt i 2000 tallet?

Hvorfor er innsatsen til de 40 talls klasseklubber utelatt i boken?

Det er en kjensgjerning at klasseklubber etter Kjerulf/Sundheim epoken mistet all organisatorisk status og økonomiske-grunnlag tidlig på 80-tallet. Og når seilforeninger (og kretser) er eneste akseptable organisasjonsledd, ja så blir det "hver by" sin avdankede seilbåtklasse" -syndromet..

Det har neppe styrket bredden eller bredde i toppen av idretten vår. Dessuten ser vi idag regatta-aktiviteter utenfor den organiserte delen av idretten vokse.

Drivkrefter og frivilligheten

Alle store arrangementer har enkeltpersoner som er drivkraften : noen ganger er det av ren frivillighet, andre er det i egeninteresse;

- Mange er nevnt i miljøet rundt seiling med funksjonshemmede : men hvorfor er en entusiast som Steff Herbern utelatt? Som i 20-25 år stilte sin Marina midt i oslo havn til rådighet for 10 dagers arrangement og sosial samlende seilglede? Oslo Race Week samlet vel flere deltagere her enn i alle høst- og vår regattaene i fjorden tilsammen.

– De 60-70 frivillige som jobbet med MILK Festival på 80 tallet- som trakk 4-800 brettseilere til ukes-landsregatta gjennom et ti-år, og sikret seilforeninger langs kysten gode inntekter .

Leif W. Erichsen

– De 60-70 frivillige som jobbet med MILK Festival på 80 tallet- som trakk 4-800 brettseilere til ukes-landsregatta gjennom et ti-år, og sikret seilforeninger langs kysten gode inntekter .

Det er ikke få mennesker som har trukket bøyer, startet regattaer eller brukt kvelder på organisasjonsarbeidet. Tenk hvordan denne perioden kunne vært forvaltet!

Og det er en lang rekke flere tradisjonsrike regattaer rundt kysten som burde være nevnt i en jubileumsbok..

Norsk seilsports historie fortjener altså langt mer enn denne boken gir.

Fra å være fokusert på både bredde og topp og variasjonen av store og gode arrangementer/regattaer, så er NSF blitt en landsorganisasjon for idrettsforeninger som driver med havnedrift og brygge-utleie. Og litt regatta-aktivitet for noen få «interne» i seilsportfamilien.

Men; Seiling er en av de ytterst få idrettsgrener hvor man har et livslangt forhold til sin passion, og den livsgleden kan ikke noen organisasjon eller forpatter ta fra oss seilere.

Motvind er til for å seile i, men medvind er fortsatt undervurdert moro! Det er ikke alt som flyr over vannet som har foiler!

JUBILEUMSBOK: Boka til NSF ble lansert på nyåret, skrevet av Mikkel Thommessen.
JUBILEUMSBOK: Boka til NSF ble lansert på nyåret, skrevet av Mikkel Thommessen.