Luft i bevegelse

Det har vært voldsomt mye bevegelse rundt oss den siste tiden. Ved siden av landnærhet som har satt et mangfold av hjelpsomme never i bevegelse har naturen bestemt seg for å gi oss en balanseuvennlig start. En liten ilddåp. Havflaten flotter seg. Bresker seg og viser mest mulig overflate. Bygger seg opp og løfter oss opp i utsiktshøyde. Dytter oss lekent fra alle kanter i et uforutsigbart mønster. Alltid litt på kanten mot voldelig. Som et barn som blir litt for ivrig. Drøvlen vår blir fånyttes gyrostabilisator i denne sammenheng. Svimmel og hjelpesløs.

Også har vi vinden. Den har voldsomt hastverk. Ikke tid til å stoppe opp, slå av en prat. Stryke mildt over ansiktene på oss sjøsvimle. Vi kan tilgi den det. Den har dårlig tid. Den er ute i viktige ærend. Redde liv skal den. Fylle på med luft der solen har varmet opp og flyttet oppover den luften som allerede var der. Som en solens slave. Den har ikke tid til trivialiteter som dytte spinnaker og tørke klær. Ikke hele tiden ihverfall. Ikke så mye hittil på planetomseilingen. Den vil så gjerne forbi seilene våre i nødhjelpens fremme at den forsøker å legge dem ned horisontalt. Lure seg forbi. Vi må tilgi den det. Luft er eksistensialitet.

Vi sier ikke at vi kunne gjort det bedre. Bare at det virker som en litt tungvint løsning. En ond sirkel om du vil. Veldig slitsomt for luften. Alltid på jobb. Om ikke annet er det en gave til oss. Seilere som vi har blitt. Som daglig baserer oss på den knotete luftflytningen. Vi sier takk til luft med dårlig tid, og lover å stort sett stå i veien.

Tekst; Elise