Mange feil i kartene

Jeg har mange gode minner fra utallige seilturer, men også noen dårlige. Vi hadde seilt ut fra Nyksund i Vesterålen. Det blåste en frisk bris. Alle seil var satt på redningsskøyta R/S 10 «Christiania». Den gamle Colin Archeren på over 30 tonn knirket og koste seg i bølgene, og viste at hun kunne holde sine seks-syv knop med god bør tvers. Da åpenbarte det seg et grunnbrott mellom bølgene litt forenom tvers. Hard stein som tvang vann og skum i været. Det er alltid vemmelig å oppdage et skjær ved siden av båten, men det som gjorde denne opplevelsen så skremmende, var at skjæret ikke var avtegnet i kartet.

Navigatører blir paranoide. Som ung mann seilte jeg deckhand med «Berge Viking» med den dyktige ubåt-navigatøren Kai Hågensen som skipper. For meg var han den gangen en pyse som sto med nesa i kartet selv i Oslofjorden. Men et par Atlanterhav-kryssinger senere var jeg blitt som ham.

Alltid med kartet for hånden, alltid engstelig for å miste oversikten. Da jeg oppdaget at jeg ikke kunne stole på sjøkartene i havet vest for Vesterålen, ble jeg nesten kvalm. Hva skal man stole på i vind og vær mellom holmer og skjær om man ikke kan stole på kartet? Faktum er at kartet kun er et hjelpemiddel for navigasjonen. De senere årene har vi hatt en del diskusjoner om kartplottere og elektroniske kart. På disse kan feilene florere på grunn av gamle data. De som kjøper sånne systemer, er ofte mer opptatt av siste skjerm enn kvaliteten på dataene. Det er dumt, men sannheten er at ingen kart er perfekte. Ei heller ferske papirkart. Nylig var jeg på en konferanse hos Sjøfartsdirektoratet i Haugesund. Der kom direktør Evert Flier i Sjøkartverket med en tankevekkende opplysning: Sjøkartverket regner med at det ligger ca. 35 000 grunner ned til 20 meter langs norskekysten som ennå ikke er kartlagt.

Fortsatt er mange kartdata er gamle og gjort med gammeldags teknologi, men stadig mer av kysten kartlegges nå fra satellitter og elektronisk måleutstyr, slik at kartene kontinuerlig blir bedre. Enkelte forhandlere av elektroniske kart inviterer nå også brukerne til å avmerke grunner de oppdager, slik at Kartverket kan få innspill til oppdatering av kartene. Våre hjelpemidler blir heldigvis stadig bedre, men jeg blir ikke mindre paranoid. Nå står jeg enda tidligere opp for å studere kartene før jeg legger ut på tur. Jeg memorerer grunner og navigasjonsmerker og noterer meg kompasskurser. Og skulle noe uventet dukke opp, holder jeg øyne og ører åpne. Jeg er ikke blitt mindre glad i å seile med årene, men enda lykkeligere over å komme velberget i havn.