Noen som tenker på fenderne?

Jeg sier ikke at det er mentalt forsvarbart. Men man må kunne ofre litt tilregnelighet for noen som fortjener det. Det gjør fenderen. Faktisk!

Skott. Fra fenderens side av saken; Det er mørkt rundt han. Fukten er kvelende i sommervarm skottluft. Det er vanskelig å si hva det er som gjør duften av fordervet råte så sterk, men det kan være sjøstjernen som ligger bølgemost i restene etter forspilt motorolje og salte fendertårer. Han er sjøsyk. Magen skjelver og hodet er uklart.

Ah luft! En luke åpnes. Milde solstråler blender ham, mens skottet fylles opp med frisk sommerduft. Han puster inn, lener seg tilbake, myser lykkelig mot dette lyset i enden av tunnelen av bølgebank og fuktmørket. En skygge dekker utsynet. Han rekker ikke å reagere. Magen ligger igjen i skottet når han hurtighales etter hårfeste opp i lyset.

Betong! Sekunder senere daskes han helsides mot fribordet. Luggent forbindes han etter sveisen til rekka. Han åpner sakte gjenknepne øyne i skepsis. Sperrer de opp. Brått. Er dette meningen da? Har noen kontroll! Mot ham siger det en betongvegg prydet med traktorhjul. Latterlig pynt. Knusktørre dekk som var asfalt farere før asfaltens tid. Han prøver å snu seg, karre seg opp mot rekka, komme seg tilbake i skott og klebrig trygghet.

Presstress! For sent. Han klasker inn mot betongen. Fribordet følger etter med noen tonn seilbåt. Han klemmes på midten. Voldsomt trykk i hodet. Øynene buler og pannen vokser. Han er myk mann, gir etter for presset, men gir ikke opp. Lar seg ikke punktere. Blåse opp lungene. Luft ned i midtpartiet. Presse utover. Alle muskler er spendt. Blodet pumper. Noen blodårer i øynene takker for seg. Noen ler. Lukten av grillsmyger seg ned mellom bryggene. Der kjemper fenderen for livet.

Kvelden er så vidt i gang. Det blir en lang natt.