Norges Seilforbund 50 år

Kronprins Harald, NSFs første formann
Kronprins Harald, NSFs første formann

I dag er det 50 år siden NSF ble stiftet

Overgangen fra KNS som landsforening til Norges Seilforbund var ikke smertefri

Publisert Sist oppdatert

Ikke alle var like glade for at KNS skule gi fra seg rollen som landforening, en posisjon foreningen hadde hatt siden stiftelsen i 1883. Kong Olav var en av dem som var svært skeptiske til endringen, mens kronprins Harald så hvilken vei det blåste og spilte en viktig, om ikke avgjørende rolle i en smidig overgang.

I NSFs Jubileumsbok, Seiling i Norge som publiseres i mars, står dette om etaberingen av Norges Seilforbund:

- Som landsforening hadde KNS styrt norsk seilsport i alle år, til tross for at alle våre naboland hadde etablert sine egne seilforbud og underlagt seg den nasjonale idrettsbevegelsen. Slik var det altså ikke i Norge, og selv om vi klarte å styre unna administrasjon ovenfra, var det klart at uten tilslutning til Norges Idrettsforbund gikk seilsporten også glipp av statlige overføringer, selv om disse i første omgang ville være ubetydelige.

Seilforeningene fra hele landet var tilsluttet KNS gjennom et representantskap som var en del av KNS´ styringsform. Fra tid til annen kom det klager over at KNS ikke skjøtte sin rolle godt nok og ikke hadde tilstrekkelig kontakt i distriktene. Det var innspill fra representantene med synspunkter på norsk seilsports styreform som førte til at KNS styre allerede høsten 1964 nedsatte et utvalg skulle analysere KNS´ fremtidige utfordringer som landsforening. Utvalget ble spesielt bedt om å vurdere om den daværende organisasjonsform var den mest hensiktsmessige sett på bakgrunn av foreningens dobbeltrolle som landsforening og lokalforening for Oslo. Spørsmålet var særlig aktuelt fordi de øvrige nordiske lands seilsport ble styrt gjennom egne forbund og fordi seiling i Norge var alene blant OL-idrettene om ikke å være administrert av et særforbund tilknyttet Norges Idrettsforbund På denne bakgrunn besluttet KNS´ styre som da var ledet av Egil S. Røed allerede 24. november 1964 å nedsette et utvalg bestående av Lars Walløe, formann, Odd Blomhoff, Kristian Hansen, Carl L. Mortensen og Ulf Sandvik til å utrede disse spørsmål.

Foreningens formålsparagraf hadde vært gjennom endringer fra dannelsen av Norsk Forening for Lystseilads i 1883 da det sto skrevet:

·      Foreningens formål er at virke til lystseilasens fremme i vårt land ved å foranstalte større årlige stevnemøder af lystseilere, samt ved fremme af alt, hva der kan bidrage til udvikling av sporten over det ganske land.

Etter navneendringen til KNS i 1904 var formålsparagrafen endret:

·      Foreningens formål er at virke til fremme av seilsporten, som landsforening at danne bindeleddet mellom de lokale seilforeninger i Norge samt at virke som lokalklubb for Kristiania».

og til 1964 da formålsparagrafen lød:

·      Å fremme interessen for seilsport

·      Å virke som nasjonalforening og nasjonal myndighet

·      A være lokalklubb for Oslo og Omegn.

Foreningen hadde altså sett på seg selv som landsforening allerede fra stiftelsen, og en dannelse av et eget forbund ville forutsette en ny endring i KNS´ formålsparagraf.

Ikke villet, men tvunget   

Walløe-utvalgets konklusjon var klar på at det fra KNS´ side ikke var ønskelig med endringer. Det var ingen grunn til å tro at et eget norsk seilforbund ville kunne fremme seilsportens interesser bedre enn det KNS var i stand til, mente man. Derfor ble det ikke aktuelt å vurdere noen form for lovendringer for å tilpasse foreningens styreform til en ny virkelighet. Man var også engstelig for kostnadene ved opprettelsen av et selvstendig forbund som ville kreve en stab og kontorutgifter som til nå var dekket av KNS´ medlemmer. Men endringene skulle tvinge seg frem etter hvert.                                                                                       

Norges Idrettsforbund stiller krav

I 1968 blusset debatten om opprettelsen av et seilforbund opp for alvor. NIFs president Torfinn Bentzen understreket da i et svarbrev datert 10 mai på en søknad fra KNS om økonomisk støtte, at det var en forutsetning for overføring av midler til budsjettåret 1968/69 at seilsporten i løpet av høsten 1968 organiserte seg i et eget særforbund. Lokalforeningene engasjerte seg også, og særlig var det Bærum og Oslo Seilforeninger ved Hans G. Holter og Henrik P. Thommessen, som gikk i bresjen for opprettelsen av et særforbund for seiling.

Begge foreninger formulerte detaljerte planer og et budsjett som ble distribuert til representantene i forkant av representantskapsmøtet på Bolkesjø Hotell 3. november 1968. Her ble et utvalg bestående av tidligere formann Lars Walløe, viseformann Finn Chr. Ferner, styremedlem Conrad Pihl-Johannessen og varamann Leif Kjær, de to sistnevnte også som representanter for de to største lokalforeningene, henholdsvis Bergen og Tønsberg, samt Johan von Koss fra NIF oppnevnt til å fremme et forslag om en særforbundsordning for seilsporten innen 30. juni 1970.  

Fra Landsforeningen KNS til NSF

Utvalget arbeidet mye hurtigere enn som så. Allerede på et ekstraordinært årsmøte i KNS 28. mai 1969 ledet av kronprins Harald ble det vedtatt å opprette «Landsforeningen Kongelig Norsk Seilforening» med egne lover for KNS som lokalforening. I den påfølgende debatten, som foregikk ikke minst gjennom riksmedia, ble navnespørsmålet og tilknytningen til KNS stående sentralt.

Motstand i KNS

I foreningens egne rekker var det imidlertid stadig stor motstand mot tilnærmingen til idrettsforbundet. Ikke minst var Kong Olav strekt imot. Kronprins Harald og Frederik Horn var derimot blant dem som innså hvilken vei det kom til å blåse. Med Landsforeningen KNS som en overgangsordning ville man gradvis tilpasse seg Norges Idrettsforbunds normer. Kronprinsen, som på dette tidspunkt var formann i KNS, hadde hatt samtaler med ledelsen i norsk idrett under OL i Mexico i 1968 der han var utøver. Han var positiv til å opprette et særforbund for seilsport, men han var sterkt bekymret for økonomien i et norsk seilforbund med eget sekretariat. Han gikk derfor inn for at KNS skulle opprettholde denne funksjonen som allerede var vel kjent for generalsekretær Christian Meinich og hans stab, og på disse premisser var han villig til å stille som den første formann i et eget seilforbund. Da flertallet på møtet forkastet ideen om Landsforeningen KNS til fordel for total løsrivelse, mente kronprinsen det ville være for krevende for ham å påta seg vervet.

Jan-Erik Dyvi løste kronprinsens dilemma ved å la sitt rederikontor påta seg sekretariatfunksjonen på honorær basis. En av Dyvis kontordamer brukte i en periode halvparten av sin arbeidstid på Norges Seilforbund. Dyvi var også i en periode styremedlem i seilforbundet. 

Kronprinsen hadde tross alt plikter som kronprinsregent i tillegg til at han som 33 åring hadde egne sportslige ambisjoner som en av landets fremste seilere. Kun etter sterkt press fra forsamlingen gikk han med på å stille til president for et uavhengig norsk seilforbund. Også Frederik Horn hadde imidlertid lyst på jobben og ville stille som motkandidat i åpen kampvotering. Dette var ikke kronprinsen imot, men Horn ble overtalt til å trekke seg, og isteden gå for vervet som viseformann, nå i kampvotering mot Carl L. Mortensen. Horn ble valgt med et klart flertall i ryggen, men begge skulle senere bli formenn i Norges Seilforbund, Horn fra 1972 til 1976 og Mortensen fra 1978 til 1982.

 

Norges Seilforbund ble dermed stiftet 1. februar 1970 under et konstituerende Seilting i Oslo Militære Samfunn. 37 foreninger fra hele landet var tilsluttet fra starten.