Om Lisboa, en ødelagt girboks og litt til...

Den skingrende lyden av girboksen som skjærer seg og ikke orker mer. Lyden av tannhjulenes tenner som freses vekk så hjulene ikke lenger får tak i hverandre. Lyden av skipperen som banner, og mannskapet som stønner. For hva nå?

Murphy’s lov. Den om at alt som kan gå galt, går galt – og det på det verst tenkelige tidspunkt.

For hvor var vi?

Vi lå i vindstille utenfor munningen av mektige Tejo, der Lisboa ligger. Med seilene beslått og en livløs propell drev vi hjelpeløst omkring i strømvannet fra elven, midt i skipsleden som fører inn til Portugals største havn. Det hjalp heller ikke på humøret at det var langt på kveld og stummende mørkt.

Vi kom fra Gibraltar. En fin vind fra øst hadde feid oss forbi kiternes hellige by Tarifa helt syd i Spania og ut i Atlanterhavet. Men vinden stilnet idet vi rundet Cabo de São Vicente, Portugals sydvestlige hjørne. Derfra gikk vi for motor nordover langs kysten, med kurs for marinaen i Cascais, Lisboas mondene strandby, sommerresidens for konge og adel den gangen Portugal fortsatt var et kongedømme, i dag et slags portugisisk St. Tropez. Og vi som hadde sett frem til kaldt øl og noen øyeblikks mingling blant jetsetterne der inne, men akk, så slo Murphy til.

Nå var det ikke bare Cascais vi hadde sett frem til, mer forhipne var vi på å komme oss inn til selve Lisboa, denne myteomspunne byen, arnestedet for det vi europeere liker å kalle de store oppdagelsers tidsalder. Utover på 1400-tallet våget portugiserne seg lenger og lenger vekk fra egne kyster. Inspirert av en prins som siden fikk navnet Henrik Sjøfareren, oppdaget de Madeira og Azorene, men viktigere var reisene de foretok nedover langs Afrikas kyster, inntil Vasco da Gama i 1497 rundet Afrikas sydspiss, fant sjøveien til India og slik dannet grunnlaget for et kommende portugisisk imperium. To år senere, i 1500, slumpet en annen portugiser, Pedro Álvares Cabral, til å oppdage det som skulle bli juvelen i dette imperium – Brasil.

La oss i denne sammenheng også nevne Ferdinand Magellan som i 1519 la ut på det som skulle bli den første jordomseiling. Selv om han på denne ferden seilte for Spania, var han av portugisisk ætt, og sjøbein hadde han lært å sette på portugisiske skip i fart på India.

Ikke noe sted kan historien om disse grensesprengende sjøreisene studeres bedre enn på Museu de Marinha, eller sjøfartsmuseet, i Lisboa. Museet ligger i bydelen Belém nede ved elven, og her står også det berømte Torre de Belém. Dette tårnet, som er kommet med på UNESCOs verdensarvliste, ble bygd tidlig på 1500-tallet som en del av Lisboas forsvarsverk. Slik kom det også til å understreke Portugals nyvunne posisjon som stormakt på havet.

For noen tiår bodde jeg en periode i Lisboa. Jeg gjorde noen fåfengte forsøk på å lære meg portugisisk, som i sannhet er et langt vanskeligere språk enn sin spanske slektning. Men mer enn å delta på språkkurs vandret jeg hvileløst rundt i byen, gjennom trange smug og gater, ut på brede avenyer og i parker. For ikke å snakke om turer med Lisboas berømte trikker, disse levende museumsgjenstandene fra 1920-årene. Likevel – før jeg nå fortaper meg i skildringer av det eksotiske gatelivet, med restauranter bugnende av mariscos, av fado’en på byens kafeer, for ikke å snakke om portvinen på det særegne Instituto do Vinho do Porto, portvinsinstituttet i den pittoreske bydelen Bairro Alto, la meg vende tilbake til girboksen som gikk til helvete og det som siden hendte.

Drivende i mørke med fare for å bli rent ned av passerende skip gikk jeg på kanal 16 for å melde fra til kystvakt og havnekontor og båter som måtte være i nærheten, men ingen svarte. Jeg kalte på nytt og på nytt, men like stille.

– Gi meg litt vind, om ikke annet så et pust, hvisket jeg ut i natten.

Ikke et pust.

Bare et skip som nærmet seg, med rød og grønn lanterne synlig samtidig. Jeg kastet meg på radioen.

– Big ship, big ship, this is small sailing vessel right in front of you. Do you read? DO YOU READ?!

Det var ikke noe vanlig skip. Det var en seilskute, en fullrigger!

– Loud and clear. What can I do for you?

Himmelen være lovet. Jeg forklarte.

Minutter senere la en RIB med fire matroskledde kadetter til langsmed. De fikk tau om bord og tok oss under slep. Vel fremme i marinaen fisket jeg frem en flaske gul enke fra slappen, en flaske jeg hadde gjemt unna for den store anledning. Større enn denne? Nei, så menn. Jeg ba dem hilse skipperen og dele flasken med ham.

De smilte, nesten sjenert. De skulle ikke ha belønning. De hadde bare gjort sin plikt. Hjulpet sjøfarende i nød. Dessuten – fullriggeren var et skoleskip, og de skulle hilse fra kapteinen om bord og si at for besetningen hadde hele operasjonen vært en nyttig øvelse.

Verken kystvakt eller havnekontor hadde tatt notis av oss. Det måtte et seilskip til, et mannskap fra en portugisisk garde herdet av fordums sjøfartstradisjoner. Jeg kunne ikke annet enn takke for at jeg som seiler var kommet blant mine egne.

Det hører med til historien at dagen etter dukket spaltens tegner, Didrik, og vår felles venn Sigmund opp i Cascais. De hadde begge, som lesere av Seilas tør være godt kjent med, vært med på tidligere legg av min jordomseiling; nå skulle de bli med på det siste hjem til Norge.

Men før vi kom så langt, skulle Cascais og Lisboa legges for våre føtter med mat, vin og ikke minst: Museu de Marinha.

Og girboksen?

Ikke snakk om den. Det ble straks klart at jeg måtte få en ny sendt fra Sverige. Og da den omsider kom, la de portugisiske tollerne seg ikke nettopp i selen. Først etter to uker kunne vi sette seil.

Men som så mange ganger før, vel til havs var alle fortredeligheter snart glemt. Den gule enke fikk glass å gå på, mens vi i den blå time underholdt hverandre med historier fra de store oppdagelsers tid.

Lisboa og alt byen og sjøfartsmuseet hadde hatt å by på. Mon ikke jeg skal driste meg til å takke Murphy for hans lov – denne ene gang.