Vendée Globe 1996/97: Fanget inne i skroget

Les også:

Pluss

Det største racet

8. november startet verdens tøffeste regatta. 27 menn og seks kvinner sloss mot klokka og elementene for å seile rundt jorda alene, non-stop, helt uten hjelp.

Vendee Globe er full av dramatiske historier, tragiske hendelser og forlis. Første gang regattaen ble arrangert fullførte syv av 13 startende båter. Andre gang var det like mange som kom i mål, men av 15 startende. Denne gangen mistet også to seilere livet.

Tredje gangen var det ett dødsfall, det så langt siste, men det kunne ha vært mange flere. Av 16 startende var det bare seks som kom til mål.

Reddet av luftlomme

Den mest publiserte av hendelsene omhandler briten Tony Bullimore som mistet kjølen på sin «Exide Challenger» 5. januar 1997 i Sørishavet, nær 52 ° S 100 ° Ø, rundt 2500 kilometer (1300 nautiske mil) utenfor den australske kysten og i vind på opptil 160 kilometer i timen, cirka 45 meter per sekund. Bullimore satt under byssa og hadde nettopp laget seg te og kjeks med corned beef. Plutselig kom det et kraftig smell og båten kantret umiddelbart. Heldigvis var Bullimore inne i båten, og kunne bli stående på taket da han skjønte at kjølen hadde falt av og at hun på ingen måte ville rette seg opp igjen. Nå var gode råd dyre. Ville nødsenderen virke fra innsiden av båten slik at noen kunne oppfatte signalene fra «Exide Challenger»? Og hva ville skje med riggen når båten lå opp ned og slang voldsomt i bølgene?

Hans frykt var berettiget. Bommen løsnet og slang mot hyttetaket til den sprengte plexiglasset i takluken. Vannet fosset inn. Bullimore besluttet å flytte nødsenderen til utsiden av båten og måtte åpne en luke for å svømme den på plass. På vei inn i båten igjen smalt luken over hånden hans og kuttet av en finger. En ulykke skjer ikke alene.

Nå var det snakk om å innrette seg og finne en luftboble der han kunne oppholde seg og håpe at båten holdt seg flytende til han kunne få redningshjelp. Et flertall av presse- og mediefolkene antok allerede at den 57 år gamle briten var omkommet, men han klarte å holde seg noenlunde tørr der han levde i en opp-ned tilværelse basert på vann og sjokolade. Avsaltet vann skaffet han seg ved hjelp av en liten håndpumpet watermaker som på mer enn en måte skulle vise å seg å bidra til hans redning.

Redningen kom fra Australia

I mellomtiden hadde en australsk marinestasjon i Adelaide oppfattet nødsignalene fra Bullimore og fra en konkurrent, Thierry Dubois, som hadde kullseilt ikke langt fra «Exide Challenger». Man satte i gang en redningsaksjon som i første omgang gikk ut på å sende ut et RAAF P-3 Orion fly for å se om seilerne var i live.

Først ble Dubois oppdaget sittende over hvelvet på sin båt. Flymannskapet fikk sluppet ned en redningsflåte til ham med beskjed om å holde seg til seilbåten som det ville være lettere å finne når man skulle sende ut et redningsfartøy. «Exide Challenger» ble også lokalisert, men det var ikke lett å fange opp livstegn fra båten. I flyet satt imidlertid en som var ekspert på å tolke lyder.

En sonde ble sluppet ned nær båten og ved hjelp av denne kunne mannen spore signaler fra en pumpe som han mente måtte være Bullimores hånddrevne watermaker. Dermed var det grunn til å tro at Bullimore var i live. Fregatten HMAS «Adelaide» ble rekvirert til å foreta redningsoperasjonen. 9. januar ble Dubois reddet av et australsk S-70B-2 Seahawk-helikopter som la ut fra skipet.

En sjanse

«Adelaide» fortsatte deretter lenger sør til der «Exide Challenger» hadde blitt lokalisert. Fire døgn hadde gått. Skipet sendte en RIB til «Exide Challenger» der Bullimore oppfattet bankelyd mot skroget og svømte ut til en armada av RIBer og et stort redningsfartøy. Bullimore hadde ingen visuell kontakt, men stolte på hva han hørte, og tok sjansen på å dykke ut fra luftlommen i skroget som hadde reddet ham. Det var den sjansen han hadde for å overleve. Han ble raskt reddet av personell fra «Adelaide» som returnerte både Dubois og Bullimore til Perth.

Senere, sommeren 1997, deltok Tony Bullimore i Round Europe Race som hadde stopover i Arendal der vi fikk snakket med ham. Men det er en annen historie.

Mens Dubois og Bullimore kom seg trygt til Perth forsvant signalene fra kanadiske Gerry Roufs 7. januar. Få uker senere ble vraket av båten hans funnet utenfor kysten av Chile.

Pete Goss’ redningsbragd

25. desember blir Raphaël Dinelli, den vestligste av deltakerne truffet av storm med 60 knops vind, 70 knop i kastene. Han kantrer to ganger. Raphaël Dinelli kommuniserer med Vendée Globe Race hovedkvarter som beskriver situasjonen hans. Han kantrer to ganger med masten i vannet. Under bar rigg begynner skroget å surfe i nesten 20 knop. Plutselig sender en enorm bølge båten inn bølgen foran og den gjør en skikkelig kollbøtte. Masten sprenger dekket og vannet strømmer inn i hytta.

Dinelli har nå ikke annet valg enn å ta på seg overlevelsesdrakten og aktivere nødsignalene. Han er halvveis mellom Sør-Afrika og Australia, og ingen redningsfartøyer kan komme ham til unnsetning.

Pete Goss fanger opp nødsignalene og snur. Han kjemper i mer enn to dager mot stormen for å komme tilbake til havaristen. Et australsk marinefly klarer å slippe en redningsflåte ned til Dinelli. Goss redder Dinelli, og på ti dager når de Hobart på Tasmania der Dinelli blir satt på land. Pete Goss gjenopptar regattaen og kommer i mål lenge etter konkurrentene. Men han blir tildelt 5. plass etter å ha fått kompensert for tidstapet fra redningsaksjonen. På hjemveien må han utføre en spesielt smertefull operasjon på seg selv under direkte instruksjon fra en lege hjemme. Pete Goss blir mottatt som folkehelt både i Frankrike og England og blir tildelt den franske Æreslegionen for sin innsats.