Norsk skoledans imøte med Brailiansk danseentusiasme
Rytmisk kontrast
Det er utrolig hvordan Brasil, et land på størrelse med Europa, nesten utelukkende inneholder mennesker med danseferdigheter og innebygd rytme. Mens et lite land som Norge, i sine rotete fjellformasjoner, og bittesmå byer nesten utelukkende inneholder mennesker som meg. Med rotasjonsstive hofter og en innebygd rytme som ikke har grobunn i selgbar musikk.
SKOLESATSNING. Og det på tross av skoleNorges satsning på swingkurs i grunnskolen og balldans i svette henders ungdomstid. Jeg mener, jeg KAN polognese. Hvorfor er det aldri noen som vil danse polognese en lystig kveld på byen? Ei heller har jeg blitt forespurt en lett reinlender nede i tredje halvliter, og det til tross for at jeg og en rekke andre enda har trinnene i vond, men sterk erindring i form av en dansende stutt, praktisk kortklipt gymlærer uten bh.
TÅ STÅ TÅ STÅ. Og swing, som kanskje er eneste skoletillærte dans som er internasjonalt anerkjent som faktisk festdans, hvorfor er det eneste jeg husker av den; tå stå tå stå bak frem og på’n igjen dere tå stå... Svette hender, dårlig pust..
DANSELYSTDRAP. Hva er det egentlig skoleNorge vil?? Nedverdige min lyst til rytmisk bevegelse, forvirre den, spytte på den, slik at den spak og redd klamrer seg fast på baksiden av drøvlen min og kun kan drikkes til mot og forsøk?
BETRAKTER. Og tross fullskap spakner min danselyst og godt skjulte rytmefølelse i møte med brsiliansk karnevalsk dansepuls. Suggerende sexy og sydende svimmlende snurrig skolefjern dans. En rytme i luften fra hundrevis av trommer som gir gjenklang i raskt flyttede føtter og danserens egen puls. En ekte danseglede tidlig bygget og gledelig vedlikeholdt i fellesskap. Min bevegelseslyst, min fullskap og jeg fant det best å klatre opp i et tre, og i usynlighet og overblikk nyte den unorske danseentusiasmen.
-Elise