Seilernes verden
I alle berørende kunstverk, i alle store avgjørelser og i alle store prestasjoner ligger det noe ekstraordinært i bunnen. Det ligger noe hele personen som har stått for bragden, er fylt av. Det ligger kunnskap, mye vilje, mye talent og mye følelse, men det er også en indre vilje som ligger der som selve bæreraketten for prestasjonen; kraften som driver lidenskapen.
I denne utgaven av SEILmagasinet handler det mye om dette. Det handler om noen av landets beste seilere og hvorfor de er blitt nettopp det.
Jeg er så heldig at jeg får snakke med mange gode seilere. I embeds medfør kan jeg spørre og grave i karrierer og strategier, i motiver og treningsmetoder – og ikke minst kan jeg nærme meg nervene og følelsene som driver det hele.
I min statistiske søken etter å finne frem til tidenes beste NM-seiler, har jeg i denne utgaven funnet frem til Herman Horn Johannessen og Peer Moberg som var 1990-tallets ledende og beste seilere. Begge har deltatt i flere OL, og begge har seilt seg helt opp i den internasjonale eliten. Felles for de to, som nå begge er godt voksne, er at seiling er noe av det morsomste de kan drive med.
Og slik var det også da de startet som barn: Seiling var morsomt; seilingen i seg selv – opplevelsen av å være på sjøen, opplevelsen av å lære, av å erfare, av å fornemme, av å utfordre seg selv. Ingen ba dem dra ut å seile; de gjorde det av egen fri vilje. Det stod ingen og ba dem dra utpå; det stod snarere noen på land og ba dem komme inn igjen.
Ingen av dem var barnestjerner i A-jolle og Optimist. Herman Horn Johannessen ble riktignok norgesmester i A-jolle det siste året han seilte i klassen. Det var da han byttet ut A-jollen, som han til da hadde rodd og fisket i, med en bruktkjøpt ny regattabåt, at han ble uslåelig.
I dag er fjorden stort sett tom for joller de dagene det ikke er trening, de dagene det ikke er trenere og RIB-er tilstede og foreldre som dytter dem utpå og kanskje lokker de unge håpefulle med at det vil vanke vafler og pølser etter treningsøkten. De blir sikkert gode seilere der og da, men blir de det om fem år? Om ti år? Hele livet? Får de tent den indre kraften; fyrer bæreraketten som skal sende dem igjennom et langt liv som seilere av?
I dag har Herman Horn Johannessen en Laser på stranden som han drar ut og leker seg med. For moro skyld.