Barracuda - snart middag

Shit, skitt-fiske .

Jeg er ikke noen storfisker, men ettersom jeg har vokst opp på Hvaler er det klart jeg har vært på ”feltet” og vært en trussel for den norske fiskebestanden. Den erfaringen jeg har med fiske er at det bare er å slenge ut et snøre, ligge i 3-4kn og bare hale inn fisk etter fisk. Klart det er mulig å ha dårlig hell, men fisk får man alltid. Om ikke mat blir det i allefall hummerangn. Men det å prøve å fange fisken som har det karibiske hav som sitt territorium er litt mer, ja, jobb! Hvertfall på seilbåt.

Publisert Sist oppdatert
de
es
fi
fr
en
sv

Det skal vel ikke legges under en stol at jeg kanskje ikke var veldig forberedt når jeg forlot Norge. Etter x antall snører som har røket, sluk som har blitt spist av, og stenger som har blitt røsket til havs begynner man å skjønne at det er noen litt tørre beist man jakter på. Det kan hvertfall ikke sammenlignes med ”dæssmurten” man kan fange med litt loff på kroken hjemme fra brygga. Så når jeg fikk gleden av å mønstre på RX-II hadde jeg god peiling på hva av utstyr som ikke var særlig effektivt og hvilken tykkelse på snøret som ikke holder. Ettersom fiskelykken ikke var særlig stor ombord før jeg mønstret på, bestemte vi oss virkelig for å gå til krig. Så i Trinidad gikk vi til innkjøp av 800m monofilamentsnøre som tåler godt over 150kg. Det burde holde. Vi skaffet oss også et par dusin med forskjellige blekksprutetterligninger og kroker, pluss noen annet småsnacks. Etter denne betydelige oppgraderingen var vi klare til kamp.

Kampen har forløbig resultert i 10 fisk – to tunfisk og åtte barakuda, og vi er klare for flere. Pass dere, sydhavsfisk!

Tekst: L-K Puck

seilbåter og utstyr