St. Kilda

Fuglespisernes vakre øy

Langt ute i havet ligger en forunderlig liten øygruppe. Beboerne der ble aldri fortrolige med havet, så de levde av å spise fugler.

Publisert   Sist oppdatert

En dags seilas utenfor Harris og Lewis i De ytre hebridene ligger en klynge små øyer; åpne for alle Atlanterhavets lavtrykk og uten ordentlig havn. Dette er St Kilda. Det er lite ved øygruppen som skulle tilsi at det her var liv laga for folk. Men her har mennesker levd i flere tusen år ved å utnytte de få ressursene øygruppen har. Litt dyrket mark, litt beiteland. Litt fiske. Men først og fremst: sjøfugl. St Kilda var hjemmet til «the bird people».

Beboerne på øyene nord i Atlanterhavet har alltid hatt sjøfugl som en del av kostholdet. I Måstad på Værøy var lundefugl i brun saus sett på som en delikatesse frem til bygda ble fraflyttet etter krigen, og på Færøyene spises fortsatt lundefugl. Men ingen steder har fugl vært en så viktig del av livsgrunnlaget som på St Kilda. På hovedøya Hirta og naboøyene Dun, Souray, Boreray, Stac Lee og Stac an Armin hekker et stort antall havhest, havsule og lundefugl.

Fuglespiserne i stupbratte klipper

For å lese denne saken må du være abonnent

Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud

Digitalt abonnement - 49 kroner per måned, første måned gratis

Bestill her

Digitalt abonnement - 495 kroner per år

Bestill her

Total abonnement - 795 kroner per år

Bestill her