Å seile for livet
Å seile er nødvendig, ikke å leve (navigare necesse est, vivere non est necesse), skal den romerske hærføreren Pompeius ha uttalt. I oppveksten forsto jeg det som en slags metafysisk betraktning over livet og verdien av noe større enn oss selv, som vi kan oppleve når vi gir oss vinden i vold og forsvinner ut på havet mot den evige horisonten.
Senere lærte jeg den mer prosaiske sannheten, nemlig at dette var det bryske svaret til sjøfolkene som fryktet å seile ut i en voldsom storm, men utsagnet er blitt værende som metafor for livets mange eventyr og kullkast.
I sommer er vi blitt minnet om livets seilas gjennom Christopher Nolans storslåtte filmatisering av Odysseen. Homers beretning om Odyssevs strabasiøse og omskiftelige seilas hjem fra krigen i Troja på kysten av Lilleasia til hjemmet på øya Ithaka i det Joniske hav, regnes som alle romaners mor. Vi snakker om et nesten 3000 år gammelt helteepos, som vi kan kjenne oss igjen i dag, nettopp fordi livet på mange måter er som en seilas der vi aldri helt vet hva som venter under horisonten. Farene og eventyrene eksisterer side om side, og vi klarer ikke alltid å navigere trygt mellom dem.
Slik Sirene lokket Odyssevs med vakker musikk, lokker havet gjennom alle tider nye generasjoner eventyrere til å kaste loss. Uten sammenligning ellers med Homer eller Odysseen, kan SEILmagasinets lesere denne gangen følge vår unge medarbeider Bror Sonne på seilas mot hans barndomsparadis på øya Bornholm i Danmark.
Han seilte fem uker alene i sin 26-fots Albin Cirrus, og fikk god tid til å filosofere over både livet og seilingens gleder og utfordringer. – Jeg satset på Bornholm, men endte opp på Tunø utenfor Aarhus. Nøkkelen er å kunne gi slipp på målet om det ikke lar seg gjøre. Ta det som det kommer. For hva er egentlig målet? På tur er det jo å ha det fint underveis, skriver han i denne utgaven.
I sommer opplevde han fellesskapet med andre seilere på Anholt, mens lavtrykkene sto i kø og gjorde vurderingene av seilasen videre til sjakkspill. «Været får jeg ikke endret, men jeg kan endre måten jeg seiler i det på,» skriver Sonne. Han fant glede i velgjort arbeid med holde den vesle båten ship shape.
Da han vendte tilbake til Oslofjorden etter flere uker under seil oppdaget han at målet ikke var å finne et sted på et kart: «Bornholm var bare gulroten som dro meg ut. I løpet av turen var det som om en stor brikke falt på plass. Seiling flytter meg, beveger meg, former meg. Og alene i liten båt oppleves det sterkere enn noen gang», oppsummerer vår journalist i artikkelen som han har kalt lærdommer fra langtur i en 26-foter.
Kos deg med nok en utgave av SEILmagasinet!