– Stolte av dere, staute norske mannemenn!

I min barndoms verden var Torleif Torleifsson en sjørøver. Avgjørende årsak til familieopplevelser av den sjelssettende leve-inspirerende sorten. Seilturer med hav i. Sykkelturer oppå fjell. En leken voksen, en som aldri sluttet å klatre i bjelkene.

I min langturseilende blå verden var Trond Åsvoll en trygg havn, en fortøyningspåle, en betryggende telefon mellom oss og ruskehavsinntak.

– Dokk må pass på daman dokkers gutta! Sjokolade på nattevakt’n til daman dokkers!

En sprengningsbas med stoisk ro splittende uavhengig av omgivelser.

FYRTÅRNBEIS. Til felles har disse to menn en nordpolrundtomseiling, men også en overflatebehandling av sindig ro som fungerer som fyrtårnbeis mot ruskehav og skjuler beinharde menn. Bak hintende lærhud og rufsesveis. Lure smil med all verdens mulige planer i. Ingenting er usannsynlig fremtidspotensiell opplevelse. Fantastisk galskap. Mot til å gjøre de rareste ting. Mental styrke og tilstrekklig grad av nervefravær til å tåle det.

Jeg vet bare litt mer enn om nordsjøkryss enn de som aldri har vært der. Havet raser spontant med oppspart sinne i brå sjø. Krangler med luften i bevegelse som et ekteskap i havsnød. Og jeg var der om sommeren!

TRIVSELSGNAG. Så når Trond og Finn, Børge og Torleif  forteller med lettsinn og humør, må vi huske å tillegge følelsen av ishavskulde, søvnmangel, utstyrsfortvilelse, senhøst, saltvann i ørene og ustoppelig høybølgedans. Masse ubehag og trivselsgnag. Midt i ferien!

Jeg føler det bør være sagt. Dersom noen skulle tenke at nordpolrunding har noe som helst med svenskekystsseiling å gjøre. Man skal være ordentlig komfortavers og bygd av kevlar og mot for å gjennomføre. Jeg er stolte av dere, staute norske mannemenn!