The Ugly Race

Den 17. august 1944 ble det født en gutt i New York som fikk navnet Lawrence Joseph.  Moren var 19 år og ugift, og da sønnen var ni måneder gammel, adopterte hun ham bort til en tante og onkel i Chicago.  Onkelen het Louis Ellison og kom opprinnelig fra Russland.  Hans første møte med USA var det berømte immigrasjonskontoret på Ellis Island, og til ære for sitt nye hjemland tok han navn etter øya.

Louis Ellison fikk en liten jobb i det statlige byråkrati, og gjennom spekulasjoner i eiendomsmarkedet klarte han å bygge seg opp en liten formue.  Men i likhet med så mange andre, tapte han alt under det store krakket på Wall Street i 1929.

Lawrence Joseph fikk aldri noe godt forhold til sin adoptivfar som var både streng og gjerrig. Etter college begynte han å studere realfag på University of Illinois, der han gjorde det skarpt. Men etter to år sluttet han uten å avlegge eksamen. I stedet bestemte han seg for å flytte til California og søke lykken der. I et forsøk på å hindre ham fra slik uansvarlighet, utbrøt adoptivfaren foraktelig at gutten aldri ville bli til noe.

I dag er Lawrence Joseph Ellison, eller Larry blant venner, en av verdens rikeste menn, god for 27 milliarder dollar eller drøyt 160 milliarder kroner. Pengene har han som Bill Gates tjent på computer software.

Formuen har satt ham i stand til å leve på høy fot, og i privatlivet dyrker han særlig to interesser: Han elsker å sitte bak spakene på et jagerfly, og han elsker å seile.

På regattabanen ønsker han ikke å være noen hvem som helst.  I år 2000 satte han seg i hodet at han ville vinne Americas' Cup og bringe seilsportens mest ettertraktede vandrepokal, The Auld Mug, tilbake til USA, der den ikke har vært siden den legendariske Dennis Conner tapte den til Team New Zealand i 1995.

Larry gjorde to forsøk, men måtte tåle forsmedelige tap både i Auckland i 2003 og i Valencia i 2007.

I februar i år ville han så prøve for tredje gang. Som sist skulle seilasene foregå i Valencia, og Ellison, som denne gang ikke overlot noe til tilfeldighetene, stilte til start med en båt som kostet 200 millioner dollar, eller rundt 1.2 milliarder kroner.  Skjønt båt, «USA 17», som den het, minnet mer om en flygende gjenstand. En trimaran på drøyt hundre fot, som i stedet for et vanlig storseil var utstyrt med en vinge i karbon. Og hvilken vinge! Den raget noe sånt som 70 meter over dekk, og var dobbelt så stor som vingen på en jumbojet!

På samme startstrek stilte sveitsisk-italienske Ernesto Bertarelli, mangemilliardær også han, med penger tjent i farmasøytisk industri. Hans båt, «Alinghi», var ikke mindre fryktinngytende: En katamaran, også den på drøyt hundre fot, med en bredde på nitti. Og selv om Bertarelli bare brukte «tøy» i storseilet, hadde det også kostet over en milliard kroner å utvikle hans båt.

Bertarelli hadde, i det minste på papiret, mer å fare med enn sin amerikanske konkurrent.  For det var Bertarelli som under utfordrerseilasene i Auckland forviste Ellison til tilskuerplass etter å ha slått ham i finalen, og dermed vant retten til å seile mot New Zealand i det endelige slaget om den gamle mugge. Sveitseren vant Americas' Cup den gangen, en bedrift han gjentok i Valencia fire år senere.

Da «US 17» og «Alinghi» omsider kom seg av gårde etter at ugunstige værforhold utsatte starten i flere døgn, var det både stort og flott å se på. De to monsterbåtene skar vannflaten på én meie, som om det var seilas på en frosset innsjø vi var vitne til.  Og når båter som drives av vind får opp en fart tre ganger større enn vindens hastighet, er det nesten så man må klø seg i hodet. Likevel – har dette noe med seilsport å gjøre?

Bare kostnadene burde jo være nok til å avskrive det som skjedde i den 33. utgaven av America's Cup som tøv. Drøyt to milliarder bare for båtene? Det verste, sett fra et sportslig synspunkt, var likevel det som foregikk før båtene i det hele tatt kom til Valencia.  Det hevdes at de to opponentene underveis brukte rundt 50 millioner dollar bare på å slåss mot hverandre i rettsapparatet.

Krangling om reglene, krangling om båtene, om seilene, og ikke minst om hvor seilasene i det hele tatt skulle foregå. I nesten tre år holdt de på, med en hær av advokater, som to bortskjemte gutter i en sandkasse, vant til å få – eller ta – det de til enhver tid pekte på. Besatt av begjær etter å vinne, beslått med mynt på størrelse med Onkel Skrues pengebinge, utviklet de et fiendskap så raffinert at da arrangørene før start inviterte til en mottakelse i håp om å få til en slags forsoning, svarte selfmade Larry Ellison arrogant med å holde seg og resten av mannskapet unna.

Kappestrid, ja – men edel? Og båtene, hvor ligger det sportslige i å konkurrere med båter ekspertene mente var skjøre som korthus? Det var mange som før start stilte seg spørsmålet om de ømfintlige konstruksjonene ville holde om presset ble for stort. Om presset ble for stort? Vel, blåste det mer enn 13 knop, som her hjemme jo ikke er annet en mild solgangsbris på kysten, stod det i statuttene at seilasen skulle avlyses. Kan det kalles sport når det på dette internasjonale toppnivået seiles med båter som ikke en gang tåler at det blåser frisk bris?

Jeg er redd Americas' Cup ligger på sotteseng etter det som skjedde i Valencia. Publikum sviktet, sponsorene sviktet, de store TV-selskapene sviktet.  For hvem orket til slutt mer av den ekle kjeklingen mellom to så rike menn?  To milliarder for et par korte dyster mellom en trimaran og en katamaran, forvokste prosjekter som allerede synes henvist til historiens skraphaug.

Vel, sier forsvarerne av galskapen, det fine med Americas Cup er den innovasjonskraft som ligger i arrangementet, tenk på den utviklingen av utstyr som hele tiden finner sted.  Jo, men går det ikke en grense?

Avtroppende leder for Royal Yachting Association i UK, Rod Carr, trekker en parallell til Formel 1.  Bilene er underlagt begrensninger for å holde fart, kjøregenskaper og ikke minst pris under kontroll. «For hvis ikke,» sier Carr, «ville kanskje bare fire biler stilt til start, og de ville vært for farlige å konkurrere med.»

Tenk deg så seiluhyrer som «US 17» og «Alinghi» med master høyere enn tårnene på Oslo Rådhus, susende av gårde i 30-40 knop, med et potensiale for ”nedsmelting” om de skulle bli truffet av en plutselig rosse på spinkle 15-20 knop?

Den samme Carr er ikke nådig i sin dom over årets America's Cup. Når kappestrid på regattabanen utvikler seg til en konkurranse om teknologi, en konkurranse om hvem som bruker mest penger, er det ikke lenger interessant.  For hvem kan holde tritt med Ellisons milliarder?

«En sport må styres,» sier han til Yachting World. «Det finnes ikke holdepunkter for å hevde at det blir bedre sport av å slippe markedskreftene løs.» Rod Carr hevder for øvrig at det ville være en katastrofe om America's Cup fortsatt skal avvikles med flerskrogsbåter. Han mener slike båter er totalt uegnet for den matchracing som alltid har ligget til grunn for disse seilasene.

Som vi vet, fikk Larry Ellison, fattiggutten fra New York som selv skapte sin formue, revansj over rivalen Ernesto Bertarelli. Som forsvarer av cup-en har han allerede antydet at det bør seiles tradisjonelt neste gang, med utfordrerseilaser og enskrogsbåter.  Om Bertarelli plukker opp hansken, vil han ikke kommentere, annet enn at han vil vurdere det om Ellison roer seg og avslutter det juridiske spillfekteriet.

The Auld Mug kalles av og til The Ugly Mug, for selv om troféet er gjevt, vakker er pokalen ikke. Med det uverdige slagsmålet mellom Ellison og Bertarelli i friskt minne ville det kanskje passe å la America's Cup i Valencia 2010 gå over i historien som The Ugly Race?