I vinterhavn

Termometeret viser at det er ti grader under dekk, og det er ikke så verst, alt tatt i betraktning.  For ute på brygga varter herr Fimbul opp med 16 minusgrader.

Det er tidlig morgen en av de første dagene i januar.  Jeg kryper ut av soveposen og setter på vann til kaffe. Fra styrbord køye kommer et grynt. Det er Magnus på elleve.

«Pappa?» 

«Ja...»

«Jeg kan se pusten min.»

«Det kan jeg også.»

Vi bor på båten, han og jeg. Vi hadde jo ikke planlagt det slik, at det skulle bli så kaldt, mener jeg, for når opplevde Oslo en sånn kuldeperiode sist? Så jeg tok sats og la en stor pakke under juletreet, fra far til sønn: En dunsovepose forhandleren skrøt av kunne tåle temperaturer ned mot minus ti grader. Og så menn, guttungen klager ikke der han ligger og studerer frostrøyken som står ham av munnen.

«Hva er det til frokost?»

«Egg og bacon.»

«Jepp!»

Venner og familie mente vi var sprø som ville bo på båten i sånn kulde. Men vi hadde egentlig ikke noe valg. Vi oppholder oss for tiden i utlandet, er bare hjemme på juleferie, og leiligheten i Oslo er leid ut. Men med flytende hybel i boblehavn på Dronningen hadde vi vårt på det tørre.  Det manglet riktignok ikke på botilbud rundt om, men vi var enige om at det mest spennende sted å bo, var på «Northern Quest».

Jeg skrudde opp «turtallet» på vifteovnen som hadde lunket oss gjennom natten og trykket på startknappen til dieselvarmeren som har holdt koken i 22 år.  Temperaturen steg langsomt til 16 grader, og med ullundertøy og tykk genser forsikret Magnus at han følte seg like varm som i stuen til farmor.

Ute blåste en sur vind fra nord, og frostrøyken drev av fjordvannet som ennå ikke var frosset til, annet enn innerst i Frognerkilen.  Jeg kunne ikke fri meg fra å tenke på de to vintrene jeg tilbrakte på båten i Alaska, i Seward, en liten by syd for Anchorage. Der var ikke vinden bare sur, den var til margen kald når den med hastigheter på opptil orkans styrke kom hylende langs bryggene fra bremassivene oppe i fjellene innenfor. Hadde jeg ikke hatt Wolf Larsen til å varme føttene mine om natten, vet jeg sannelig ikke om jeg hadde klart å bli om bord.  Wolf Larsen var en hund jeg hadde flasket opp utover høsten, og da sprengkulden kom, var den så stor at jeg kunne bruke den som varmeflaske nede ved føttene. Jeg gav den navnet etter den udødelige Jack London-skikkelsen i håp om at den skulle bli like sterk og selvstendig som skipperen på selfangerskuta «The Ghost» – om ikke like grusom. Det gikk som jeg håpet, Wolfie, som bikkja snart ble hetende blant folk i havna, ble både sterk og selvstendig – men også snill som dagen var lang.

Intet er så stille som snø, er det noe som heter. Intet er heller så stille som livet på en båt vinterstid. Det er som om snøen og isen, sammen med det vare lyset og de kalde stjernene, bygger mur mot bråket fra sivilisasjonen utenfor. Selv her inne, i bunnen av en travel Oslofjord, og med tamp i land til landets aldri hvilende hovedstad, må støy vike for ro, kjas for hvile.  Tegn til liv kan telles på en hånd; en måke som svever forbi, en ferge fra Kiel som legger til eller fra, en Nesodd-båt som lager bølger og får min egen båt til å duve.  En og annen båteier som har tatt turen for å måke snø av farkosten og sjekke fortøyningene.

Det er vel overvintringene i Alaska jeg kan takke for at jeg også synes det er godt å være på båt om vinteren.  Der hadde jeg, etter å ha rotet meg bort fra øyparadisene i Sydhavet, ikke noe valg, og ærlig talt, ikke visste jeg hva jeg gikk til heller.  Og la det være sagt – jeg syntes det var besværlig til å begynne med.  Kaldt, mørkt, surt.  Men etter hvert som jeg kom i gjenge, fant jeg glede i min nye tilværelse, og så stor ble denne glede at da jeg siden havnet på sydlige breddegrader igjen, lengtet jeg tilbake til det høye nord.  Og nok en gang byttet jeg ut suset fra palmene med suset fra breene. Nok en gang seilte jeg nordover mot bryggene i Seward, innerst i majestetiske Resurrection Bay. Denne gang ventet ingen hund, og i noen måneder forlot jeg båten til fordel for en hytte på tundraen nord for den gamle gullgraverbyen Nome, dit Roald Amundsen i sin tid kom med polarskipet «Maud» etter å ha forsert Nordostpassasjen. 

Alaska ble en all-time-high under min lange sjøreise rundt jorden.  Å tilbringe et par kalde uker på Dronningen, en morgen med knedyp snø på brygga, var som å reise tilbake i tid. Men det var jo ikke bare Alaska som dukket opp i minnet. Assosia-sjonene førte meg også tilbake til barndommens vintrer, den gang snøen falt i november, og det siden knirket under føttene frem til påske, bare avbrutt av den berømmelige kakelinna før jul. Den gang ingen hadde hørt om klimakrise og global oppvarming, den gang det aldri regnet i januar.  Den gangen isen la seg på fjorden og gav isbrytere arbeid.

Tegner Didrik har denne gang lagt veien om Koster nord på svenskekysten for å fange sin vinterstemning. Der har han sin båt liggende i sommerhavn, men i år ville han også la den bli vinteren over i det vanligvis isfrie Kostersundet. Men den gang ei, for i vinter frøs det også på de kanter – men ganske «jomfrulig«, siden isen sprekker opp når fergene passerer.

Legger jeg øret til skottet, hører jeg den klukkende lyden fra boblene som holder det isfritt rundt «Northern Quest». For en oppfinnelse, tenker jeg.  En båt hører jo hjemme i vannet, og ikke på land, selv om det er vinter.

«Hva sier du, Magnus, skal vi ta en tur på ski?»

Vi har satt frokosten til livs, og skiene ligger klare ute i cockpiten.

«Klart det, fatter’n. Klart vi skal på ski!»

I neste nu suste vi innover Glåmene med kurs for Bjørnsjøen, og er vi ikke tilbake, er vi fortsatt på rundtur, på ski om vinteren, under seil om sommeren – og mot stillheten etterpå.