Moderforeningen

– Ser du det bildet der? Det er slik vi liker å se på Fredrikstad Seilforening i norsk seilsportssammenheng, sier Roar Larsen (82), og peker på en innrammet tegning som henger på veggen i foreningens klubbhus på Andersenslippen i Hankø-sundet.

Han er trolig foreningens eldste, aktive medlem for tiden og smiler skjevt.

Tegningen viser en dame med hånden på en vogge. Damen har initialene FS på brystet. På voggen står det K.N.S. I Fredrikstad mener man nemlig at foreningen deres var det moderlige opphavet til Norges største seilforening, Kongelig Norsk Seilforening. Og det er slett ikke tatt helt ut av luften.

Moderforeningen

Fredrikstad Seilforening ble stiftet i 1882 og er en av landets eldste seilforeninger, bare Arendals Seilforening (1878), Bergens Seilforening (1872), Christianssands Seilforening (1881) og Kragerø Seilforening (1881) er eldre. Det var imidlertid seilere der og det foregikk regattaer i farvannet utenfor Østfold lenge før stiftelsesåret, og Fredrikstad Seilforening ble stiftet nettopp på grunn av dette; at man ville organisere den nye aktiviteten man hadde begynt med.

Fredrikstads første byhistoriker, Carl Plünnecke (1850–1947)‚ kan fortelle om regattaer som ble avholdt helt sør i Østfold allerede i 1866 og 1868, og ansvarlige for dem var seilere som skulle få stor betydning for den moderne seilsportens tilblivelse i Norge. Regattaen i 1866 ble arrangert av Søren Wiese (1834–1898), Jens Anton Berggrav (1830–?) og Christian Anker (1840–1912). Anker var faren til den senere verdenskjente konstruktøren Johan Anker. Regattaen foregikk ved Homlungen på Hvaler og var en konkurranse mellom bruksbåter og losbåter. To år etter ble regattaen gjentatt, og Plünnecke skriver at disse to regattaene i stor grad bidro til at to Hvaler-skøyter tok turen til Stavanger for å delta i det som regnes som Norges første, store kappseilas i 1868. Der gjorde Hvaler-båtene seg svært positivt bemerket. Dagens regatta, Humlungenseilasen som Fredrikstad og Hvaler Seilforening arrangerer i fellesskap, er en direkte etterkommer av den opprinnelige regattaen i 1866.

I 1871 dro flere norske seilere til Göteborg for å delta i en internasjonal regatta der. Søren Wiese var en av dem, Colin Archer fra Larvik var en annen. Begge fikk 3. plasser i sine klasser, Wiese med båten «Louise» og Archer med «Maggi». I årene som fulgte ble det arrangert en rekke regattaer i Skagerrak-området, og i 1882 tok Søren Wiese, Jens Anton Berggrav og John B. Bing (1856–?) initiativet til å stifte Fredrikstad Seilforening.

31. mars møttes 16 herrer i herreklubblokalet Phønix i Fredrikstad og stiftet foreningen, som fikk navnet Fredriksstad Seilforening med to s-er. 29. og 30. juli det samme året arrangerte foreningen sin første regatta der hele 40 båter stilte til start. Det var mange på den tiden. Regattaen gikk fra Garnholmen, nord om Rauer, rundt Hollænderboen og i mål. Fra seilingsbestemmelsene kan man lese at «bestyrelsen afgjør, hvorvidt Præmieutdeling skal finne sted. Løbets Afbrytelse for Frelsning af Menneskeliv afskjærer ikke Adgang til Præmie».

34 år gamle Gunnar Knudsen (1848–1928), som skulle bli statsminister i Norge i 1908, vant sin klasse med «Terje Vigen». Søren Wiese ble nummer to i en annen klasse – fortsatt med båten «Louise». Under festen etter regattaen forteller Plünnecke at Gunnar Knudsen fremsatte et forslag om å danne «Norsk Landsforening for Lystseilads». Det skulle være en fellesforening for alle seilerne og seilforeningene i landet.

Som sagt så gjort, seilerne var i sannhet noen handlingens menn, og 7. februar 1883 møttes 25 herrer fra seks byer i lokalene til Oslo Børs i Oslo for å stifte en landsforening. Invitasjonen til møtet var undertegnet Søren Wiese, Christian Anker og Jens Anton Berggrav, og det er nettopp dette initiativet det siktes til når medlemmene i Fredrikstad Seilforening ynder å kalle seg KNS’ moderforening. De tre seilerne ga KNS den nødvendige fødselshjelpen.

Berggrav ble med i en femmannskomité som skulle forfatte et lovutkast, og 18. august 1883 ble det avholdt generalforsamling i Moss med Gunnar Knudsen som dirigent. Nils Anker fra Halden, som var broren til Christian, ble valgt til den nye landsforeningens første formann, og Knudsen ble viseformann. Norsk Forening for Lystseilas (NFL) ble navnet. I 1903 ga kong Oscar II sitt bifall om at foreningen kunne skifte navn til Kongelig Norsk Seilforening (KNS).

Da Norges Seilforbund (NSF) ble stiftet i 1970, spilte nok en Wiese en sentral rolle. Søren Wieses barnebarn ved samme navn ble valgt inn i NSFs første styre. Medlemmer av Fredrikstad Seilforening har med andre ord vært tilstedeværende når store beslutninger i norsk seilsport er blitt fattet.

Forgjeves sammenslåing

Per Olav Bernhardsen (59) leder i dag en forening som for tiden ikke har overskudd til å spille en sentral rolle i norsk seilsport. For øyeblikket har foreningen mer enn nok med seg selv, og på en ekstraordinær generalforsamling ble Bernhardsen og seilervennen hans fra barnsben av, Knut Åsle, valgt inn i styret som ryddegutter. Lederen av det da sittende styret, Sture Vang, hadde av personlige årsaker valgt å trekke seg, og foreningen trengte derfor en ny leder.

– Da vi fikk vite at foreningen vi har vært medlem av siden vi var små, trengte hjelp, sa Knut og jeg ja til å bidra og ta i et tak, sier Bernhardsen.

Skjønt, Bernhardsen var ikke medlem av Fredrikstad Seilforening helt fra han begynte å seile. Han var medlem av naboforeningen Slevikkilen Seilklubb og han kom inn i FS da de to foreningene slo seg sammen i 1984. Slevikkilen Seilklubb ble stiftet rett etter krigen i 1945.

– Klubben ble stiftet av gamle sjøulker som seilte seilsnekker og som ikke hadde så veldig lyst til å blande seg med fiffen, forteller Aud Grini (76), som kom seilende fra Stavanger til Fredrikstad i 1965 i en Nordisk Folkebåt – og som har fulgt Slevikkilen og Fredrikstad Seilforening siden den gang.

– Slevikkilen Seilklubb drev i 1984 med jolleseiling og mindre båter, og vi holdt til på Slevik brygge, mens seilerne i Hankø-sundet holdt på med større båter, sier Bernhardsen.

«Konkurransen mellom de to foreningene var hard, og kampen om medlemmene ble sakte, men sikkert vunnet av Slevikkilen Seilklubb. Da det så ut til å gå mot slutten for Fredrikstad Seilforening et par år etter 100-års jubileet, var det fornuftige medlemmer i foreningene som arbeidet for en sammenslåing», ble det skrevet i et historisk tilbakeblikk i medlemsbladet «Kællen» i 1998.

Sammenslåingen førte til at foreningen endret navn til Slevikkilen og Fredrikstad Seilforening. Denne manøvren slo imidlertid ikke like godt an hos alle, for året etter forlot en gruppe seilere den sammenslåtte foreningen og dannet Ytre Oslofjord Tur- og havseilere (YOTH). Intensjonen om å slå sammen ressursene i denne delen av Østfold fikk seg dermed et skudd for baugen.

– De som brøt ut av foreningen syntes det ble litt for mye ungdom og småbåtseiling, kommenterer Roar Larsen, som selv var en habil jolleseiler på 1950- og 1960-tallet – faktisk så god at han ble innstilt som OL-reserve i Finnjolle for Per Jordbakke i 1964.

– Jeg hadde tatt vaksiner og stod klar til å reise til Tokyo da det ble bestemt at man skulle sende en leder til OL i stedet. Dermed ble jeg en hjemmeværende reserve, sier Larsen, som på den måten ble snytt for en stor opplevelse.

En pluss en blir endelig en

YOTH levde opp til navnet og var en ren tur- og havseilerforening, og den vokste til å bli en mellomstor seilforening i norsk målestokk. I 1997 hadde foreningen 318 medlemmer og var med det jevnstor med FS, som på sin side hadde 331 medlemmer i 1988.

I 2002 fant imidlertid de to foreningene sammen igjen.

– Foranledningen var at Fredrikstad Seilforening søkte om å få arrangere VM i H-båt i 2001, og da ble det luftet om vi skulle gjøre dette i samarbeid med YOTH, forteller Lars-Erik Larsen, som var regattasjef for mesterskapet.

Også i YOTH var det en gryende stemning for sammenslåing, og i en leder i medlemsbladet «Blæsten» i 2000 tok daværende formann i YOTH, Stian Akre, til orde for at en sammenslåing av foreningene ville være fornuftig med tanke på å utvikle seilsporten i distriktet. 23. mars i 2000 ble det avholdt et allmøte for medlemmene i begge foreningene på Andersenslippen som bekreftet denne stemningen.

Bortsett fra at været gjorde det vanskelig for arrangørene, ble samarbeidet om H-båt-VM i 2001 vellykket. Lokale seilere gjorde det også godt; Ralph Wichstrøm, John Hatch og Svein Andreassen stod for det beste norske H-båt-resultatet noensinne ved å vinne bronsemedaljer. Året etter var sammenslåingen av de to foreningene en realitet.

– Et viktig moment i denne prosessen var at Fredrikstad Seilforening da hadde fått etablert sitt seilsportssenter på slippen, mens YOTH ikke hadde noe fast tilholdssted, sier Lars-Erik Larsen, som har vært en sentral person i Fredrikstad Seilforening i mange år.

Noen av kravene i forbindelsen med sammenslåingen var at YOTHs lyseblå klubbemblem skulle videreføres og at «Blæsten» skulle være den «nye», sammenslåtte klubbens medlemsblad. Den erstattet derved FS’ tradisjonelle blad «Kællen». Nå har bladet, som så mange andre, forsvunnet i den digitale tidsalderen. Også YOTHs klubbemblem ble tatt inn i Fredrikstad Seilforenings originale vimpel med de røde og hvite stripene fra 1902, og denne klubbstanderen er på den måten et historisk symbol for sammenslåingen.

Navnet Slevikkilen og Fredrikstad Seilforening eksisterte fra 1984 til 1995. I 1995 ble Slevikkilen strøket.

Jakten på et tilholdssted

Det å ha tilhørighet og et fast tilholdssted har vært et tilbakevennende tema i Fredrikstad Seilforening i over hundre år, og det var først da foreningen fikk fast grunn under føttene på Andersenslippen i Vikane i Hankø-sundet på 1990-tallet, at dette temaet ikke lenger stod øverst på dagsorden.

Lokalet Phønix, der foreningen ble stiftet, har opp igjennom historien vært et sosialt tilholdssted, men det første alvorlige forsøket på å finne et sted hvor medlemmene også kunne ha båtene sine, fant sted i 1901. Da foreslo Lars Sørensen at man skulle anlegge en havn på Kråkerøy rett overfor Vestsidens torv i Fredrikstad. Det ble det ikke noe av fordi Fredrikstad kommune hadde andre planer for området.

I 1903 kastet man sine øyne på Græsvik-floa, og det ble bevilget 500 kroner til istandsettelse og leie av en havn der. Det ble det heller ikke noe av.

– I 1916 kom det tredje forsøket på å få en havn, forteller Aud Grini.

I 1916 gikk seilforeningen sammen med Fredrikstad Baatforening og Seilforeningen Glimt – en liten seilforening i Fredrikstad – om å anlegge en båthavn på Fjeldberg inne i byen. Anlegget kostet tilsammen 12 000 kroner – mye penger den gangen – og i jubileumsboken ved 50-års jubileet skrives det:

«Dette tiltaket var uten tvil et av de mest betydelige som foreningen noensinne har tatt, og hadde ikke bilens utvikling blitt som den blev, vilde båthavnen på Fjeldberg formodentlig ennu vært seilforeningens samlingssted».

Det ble med andre ord heller ikke noe værende sted, og i 1922 var det snakk om klubbhus på varmtbadet på Hankø eller å bygge hus på den vesle øya Kællen rett utenfor Andersenslippen. Det var også snakk om en eiendom på Skjærhalden «og også andre øer i Hankøsundet har vært gjenstand for heftig begjær», for å sitere jubileumsskriftet. Men det forble med både begjæret og drømmene; noe klubbhus ble det ikke.

Kongens slipp

Før interessen for seiling kom til Hankø-sundet var det et rikt sildefiske som brakte folk og fe til strandeidommene inne i bukten. Men da plankeadelen fra Fredrikstad og fiffen fra Oslo fant ut at øya Hankø var et flott sted å tilbringe sommeren og ha med sine lystbåter til, fant fiskerne ut at de kunne få en tilleggsinntekt ved å hjelpe båteierne med ulike tjenester. Derfor ble det etablert flere slipper med vinteropplag på landsiden av Hankø-sundet. En av dem ble drevet av storfamilien Andersen – etter at opphavet Anders Andersen hadde etablert seg der i 1896.

Også kronprins Olav var tiltrukket av Hankø, der han leide en hytte i 1930-årene, og som nybakt sølvmedaljør i OL ( 6 mR i 1928) ble han kunde, og etter hvert også en god venn, av familien Andersen. To av familiens sønner, Ole og Bjørn, ble sågar mannskap om bord. Og da prins Harald skulle få sin første «Fram», fikk Ole oppdraget med å bygge den. «Fram» skulle bli en 12,5 kvm, for slike båter hadde Andersen bygd mange av før.

De kongelige seilbåtene ble i alle år etter at kong Olav kom til Hankø-sundet, tatt hånd om på Andersenslippen, men da han døde i 1991, døde på en måte også virksomheten på slippen. Slippen ble overtatt av kommunen, fylket og staten i fellesskap, hvoretter den ble leid ut for én krone til Fredrikstad Seilforening mot at foreningen hadde hånd om vedlikeholdet i samarbeid med Fredrikstad museum.

Dermed hadde foreningen fått det faste tilholdsstedet som den hadde vært på utkikk etter siden foreningen ble stiftet i 1882. I over 100 år fristet foreningen en omflakkende tilværelse. Nå i dag jobbes det med å styrke Andersenslippens posisjon som seilsportssenter.

– Ja, i samråd med naboer helt bort til Hankø marina vis á vis Hankø Yacht Club, jobber vi nå med å lage en reguleringsplan for hele området. Hensikten er å etablere et stort seilsportssenter som har en hensiktsmessig infrastruktur og et godt samarbeide, sier Per Olav Bernhardsen.

– Kort fortalt håper vi å kunne utvide kapasiteten på Andersenslippen slik at vi kan påta oss større arrangementer, men også for å kunne øke aktiviteten til daglig. Ønsket er å utbedre jolleslippen og kranbryggen for joller og mindre kjølbåter, og å etablere et samarbeid med Hankø marina om utsetting av større båter i kranen der. Vi ønsker også å oppgradere bryggeanlegget.

Han forteller at foreningen nå eier samtlige båtplasser i bryggen ved Andersenslippen, og at man for å kunne ha bryggeplass, må utvise aktivitet i forbindelse med regattaer eller bidra på andre måter.

Deler av Andersenslippen er vernet, så det er ikke fritt frem med hensyn til hva foreningen kan gjøre på området og med husene.

– Det vi gjør der må skje i samråd med Fredrikstad museum, og jeg husker at da vi skulle male den delen av huset som rommer det lille museet vi har etablert, var de veldig nøye med at vi skulle bruke maling med linolje, sier Aud Grini.

Som et eksempel.

I det nevnte museet står det nå en restaurert 12,5-er, og verktøy og båndsager som Andersen benyttet, er slik det var da det var båtbygging i lokalene.

Ny vår for entypeseiling

Per Olav Bernhardsen innrømmer at hjertet hans brenner aller mest for entypeseiling. Selv har han vært aktiv i Optimist, Europajolle, OK-jolle, Laser, Yngling og etter hvert også Drake, og han har tre sølvmedaljer (Optimist, Europajolle og OK) og en bronse (Yngling) i NM. Han var med da seilmiljøet i Slevikkilen hadde sin glansperiode på 1970-tallet og markerte seg sterkt i det norske jolle- og kjølbåt-miljøet.

– Det er mitt ønske å få ungdomsseilingen opp igjen i seilforeningen, og det var årsmøtet klar over da de valgte meg, sier han.

En god begynnelse er det at Fredrikstad Seilforening allerede er kommet godt i gang med å legge til rette for de yngste seilerne, og foreningen høstet honnør for sitt arbeid da det ble avhold et diskusjonsmøte i forbindelse med NM i Optimist i Sandefjord i 2017. «Look to Fredrikstad», ble det sagt der. Fra å være nærmest null aktivitet for barn på Andersenslippen, ble det for noen år siden tatt et krafttak for å få fart i jolleseilingen igjen.

Nå håper den nye lederen å finne løsninger og tilbud som gjør at de kan holde på ungdommen når de går på videregående skole og når de vokser til og blir det som kalles unge voksne. I så måte tror han på å skape større aktivitet lokalt.

– Vi som var aktive før og for eksempel opplevde nasjonale Laser-felt på over hundre båter har ikke kunnet unngå å legge merke til at med norgescupene forsvant den lokale deltagelsen og de lokale regattaene. Bedre ble det ikke da Laser og Yngling ble olympiske. Det ble en elitegreie, avstanden mellom de gode og de mindre gode ble veldig stor, og de som seilte norgescup, syntes ikke det var verdt noe å seile lokalt. Det ble liksom ikke motiverende og noen stas å vinne Slevik Cup…

Dette håper Per Olav Bernhardsen å gjøre noe med – han ønsker å se et sydende jolleliv på Andersenslippen og mange deltagere utpå.

– Men det blir ikke lett og jeg har ingen oppskrift.

Foreningens fremste jolleseiler per i dag er unge Christoffer Sørlie som først gjorde seg bemerket i Zoom8, men som nå er en av landets lovende seilere i Laser. Bernhardsen håper arbeidet med barn og ungdom vil gjøre at det kommer flere seilere av Christoffers kaliber i foreningen.

Rykket ned i seilsportsligaen

Fredrikstad er som 29 andre seilforeninger i landet med i seilsportsligaen, men den helt store suksessen er uteblitt – både resultatmessig, men også internt. Et initiativ med tre privateide Fareast 28-båter skulle benyttes til en lokal liga som også skulle tjene som uttagning til de nasjonale ligarundene, men Bernhardsen må medgi at dette ikke gikk helt som håpet. En av årsakene mener han var et manglende opplegg for vedlikehold av båtene, som ofte ikke var i orden da det skulle seiles.

Per i dag seiler Fredrikstad i 1. divisjon og var et av de fire lagene som rykket ned i 2017. Selv deltok Bernhardsen i en ligarunde i Bergen og syntes det var veldig gøy.

– Såfremt vi får en gjeng seilere som vil forplikte seg til å være med, vil vi absolutt fortsette i seilsportsligaen, sier han.

Shorthanded- og bedrifts-foreningen

De siste 15 årene er Fredrikstad Seilforening kanskje mest av alt kjent i seil-Norge som shorthanded-foreningen. Da Øyvind M. Vedeler og SEILmagasinet kontaktet foreningen med ideen om å arrangere en regatta for tur- og havseilere rundt Skagerrak med kun to seilere om bord, tente daværende leder, Sven O. Jacobsen, sporenstreks og sa ja. Dermed var Watski Skagerrak TwoStar en realitet, og med den startet short­handed-seilingen i Norge for fullt. Den første regattaen ble arrangert i 2004, og to år senere kom soloseilasen Simrad OneStar – også den med Fredrikstad Seilforening som arrangør.

På mange måter kan man si at Fredrikstad Seilforening var moderforeningen til shorthanded-seilingen i Norge også. Med Watski Skagerrak TwoStar ble dessuten tracking og internett-basert regattaformidling introdusert i Norge ved hjelp av sponsorer og mediapartnere.

Etter Watski het regattaen Seapilot 2Star i tre år, før den i 2017 skiftet navn til Raymarine 2Star. Hva regattaen vil hete i 2018, er ikke bestemt ennå. I skrivende stund er det ikke undertegnet noen sponsoravtale.

Å samarbeide med områdets bedrifter og næringslivet er noe foreningen på Andersenslippen er godt vant med, for et av foreningens viktigste og mest innbringende arrangementer er Bedriftsseilasen. Den består av en regatta på sjøen og en stor sosial happening med musikk og dans på Andersenslippen etterpå. Regattaen sponses av lokale bedrifter, og mange av bedriftene benytter arrangementet til å invitere kunder og ansatte for å styrke relasjonene med dem.

Ideen oppstod i Ytre Oslofjord Tur og Havseilere og kom fra Magne Tønnesen, som helt frem til i 2017, da arrangementet gikk av stabelen for 27. gang, har vært primus motor for det. Fra i år av må nye krefter trekke dette viktige lasset videre.

Kongene og konstruktørene

Mange viktige seilere og personligheter er knyttet til Fredrikstad Seilforening. Roar Larsen trekker frem Søren Wiese, barnebarnet til Søren som var med å stifte foreningen, som den kanskje aller viktigste.

– Det var han som stort sett drev foreningen i mange år – han var pytt og panne på 1950-, 60- og 1970-tallet. Han var utrolig flink, stilte opp med doryen sin og startet oss ungdommer, forteller Roar Larsen.

Tilknytningen til kongehuset har også vært nær. Kong Olav var ordinært medlem av foreningen i mange år og betalte sin kontingent, og da foreningen feiret sine første 25 år, var kong Haakon og dronning Maud til stede i rokokkosalen på Grand hotel i Oslo. Kronprins Olav og kronprinsesse Märtha deltok da foreningen rundet 50 år. Det ble markert med en middag på Kongsten fort i Gamlebyen i Fredrikstad. Da talte foreningen 111 medlemmer – i dag er det godt over 300 etter en solid medlemsvask det siste året. På et tidspunkt var det over 500 medlemmer i registeret.

Også to av Norges fremste båtkonstruktører gjennom alle tider, Johan Anker (1871–1940) og Bjarne Aas (1886–1969), hadde sterke bånd til Fredrikstad Seilforening. Det er reist et monument til minne om Johan Anker på den tradisjonsrike startplassen på Garnholmen ytterst i Hankø-sundet, og i klubbhuset på Andersenslippen er det en byste av Bjarne Aas.

– Av de to var det nok Bjarne Aas vi i Fredrikstad hadde det nærmeste forholdet til, selv om han kanskje aldri var direkte engasjert i seilforeningen. Johan Anker var mer KNS-mann og askerbøring, mener Roar Larsen.

Bjarne Aas var fra Fredrikstad og skapte IOD-en, en rekke meterbåter og ikke minst den klinkbygde motorbåten Aas-terna som fylte Hankø-sundet og var spesialtegnet til å kunne tåle den tunge Hankø-sjøen som ruller inn mot svabergene når sønnavinden står på. Bjarne Aas ble etter hvert utnevnt til æresmedlem, og nå er barnebarnet hans, Olav Hals, en av krumtappene i foreningen.

– Første gang Bjarne Aas dukker opp i foreningens papirer, var i 1902. Spor etter Johan Anker i de samme papirene skriver seg fra 1888, sier Aud Grini.

En båt som for tiden fins i nærmest hver eneste krik og krok av Hankø-sundet, er Killingen. Den vesle kjølbåten som ble kalt idiot-sikker fordi den ikke kunne kullseile, har fått en enorm renessanse og samlet hele 44 båter i NM i 2017. Den er nå definitivt blitt en kult-båt i området.

– Det er en båt som besteforeldre, foreldre og barn kan seile sammen i alle kombinasjoner, sier Roar Larsen.

Sjelen sitter i veggene

Skal man fortelle om hva de driver med i Fredrikstad Seilforening, kommer man ikke utenom modellbåtseiling – noe unge og gamle har holdt på med i over 10 år.

– Når de store båtene går på land, tar vi frem de små og seiler med dem. Hver annen søndag gjennom hele vinteren har vi regatta med dem her på Andersenslippen. Og jeg kan forsikre deg om at det er alvorlige saker og at det ikke gis ved dørene, forteller Roar Larsen.

Båtene de benytter er av typen Midi-B. Det er produsert ialt ca. 100 båter av typen, og Roar Larsen har ferdiggjort bortimot halvparten av dem.

– Jeg får inn dekk og skrog, og så lager jeg resten her på Andersenslippen. Alle mulige seilere er med – fra 11-åringer og opp til meg på 82 år. Det er veldig hyggelig. Etter seilingen trekker vi inn i klubbhuset der vi diskuterer hva som skjedde og har premieutdeling.

Og det er et scenario en bare kan tenke seg, for når østfoldinger møtes, «præikas» det, og det er nettopp hva som sitter i de lune treveggene på Andersenslippen: Den typiske atmosfæren som blir skapt når seilere med tjukk «l» møtes. Og det er en atmosfære som er langt unna den Øystein Sunde synger om når han uttaler «Hankø». Upretansiøst kan være et dekkende ord. «Helt nedpå» et annet.

– Det er alltid god stemning her. Det er noe med de lune treveggene og historien. Det er ingen kalde betongvegger her, sier Aud Grini.

Både hun og Roar Larsen er enige om at selve sjelen til Fredrikstad Seilforening er på Andersenslippen.

– Dette stedet betyr alt for foreningen, sier de.

Godt derfor at Fredrikstad Seilforening etter hundre års leting endelig fant et sted å være.