Sørvest på Lammön.
Sørvest på Lammön.

Å bli gammel i båt

Perspektivet kommer gjerne med alderen, og med alderen kommer også oppmerksomheten om de nære ting tilbake. Og som pensjonist får man tiden tilbake.

Publisert Sist oppdatert

Vi trekker på årene, min båt og jeg. Sammenlignet med meg kan man kanskje ikke kalle MARIA STILLA (HR 31 Monsun) gammel – hun har med sine 33 år mindre enn halvparten så mange år bak seg som jeg. Dessuten er hennes muligheter til foryngelse nesten ubegrenset. Selv de mest vitale deler kan med letthet byttes ut med nye. Og skulle det vise seg at hun mangler noe fra sin skapers hånd, er det som regel bare å åpne lommeboken for å rette på det.

To ganger har MARIA STILLA gjennomgått foryngelseskurer og er vel i dag bedre og finere enn da hun ble sjøsatt for første gang.

Det samme kan neppe sies om meg. Så er da mulighetene til å bytte ut mine slitte deler mildest talt begrenset, og det som måtte ha manglet fra min skapers hånd, har det vært lite å gjøre med. Så mens min båt forblir evig ung og er mer klar enn noensinne til å legge ut på langtokt til fjerne kyster, rekker etter hvert mine krefter ikke stort lenger enn til de nære farvann, der livet i båt begynte for godt over et halvt århundre siden.

Slik er også livets lov. Når vi aldres, blir aksjonsradiusen mindre, de nære ting blir viktigere, perspektivet blir et annet. Som i begynnelsen da vi var barn. Da var det å begi seg inn i naboens have eller forflytte seg noen hundre meter til et annet kvartal, eller ro ut til en liten øy for den som var så heldig å få låne en pram når man var på sommerferie; det var som en hel liten ekspedisjon.

FORFATTER: Trond Enger
FORFATTER: Trond Enger

Barnets oppdagerglede den gangen var minst like stor som den voksnes ved senere forflytninger hundrevis av mil til andre land og kontinenter eller ved seilaser til kyster langt bak horisonten.

Nå har altså alderens perspektiv gjort det nære stort og viktig igjen. Det er med de nære ting det begynner, og det er med de nære ting det ender.

For meg var Oslofjorden og Bohuslän-kysten de nære farvann da seilerlivet begynte midt i 1950-årene. Hver sommer om bord i Oslo KFUMs Sjøkorps’ MOHAWK II utforsket vi farvannet mellom Oslo, Marstrand og Skagen med en og annen avstikker til København, ja, endog til Bornholm og eksotiske Kiel kom vi en gang. Vår egen sørlandskyst med sin hyttebebyggelse, stedvis sparsomme skjærgård, mørke skog og ettermiddagskulinger fristet mindre. Og sola går fremdeles ikke ned i havet på de kanter!

Men ettersom erfaring og kunnskap øket, og drømmen om egen havgående båt endelig ble til virkelighet i begynnelsen av 1980-årene – og viktigst av alt: ekteskapet hadde noen år tidligere gitt meg det ideelle mannskap – meldte trangen seg til å seile lenger og utforske fjernere farvann. At Oslofjorden og Bohuslän-kysten etter hvert var blitt offer for eksplosjonen i båtlivet, gjorde også sitt til utferdstrangen.

Problemet var ikke først og fremst økningen i antallet båter. Det verste var og er støynivået i skjærgården og i havnene – for en stor del takket være en av de oppfinnelser jeg helst skulle se uoppfunnet, nemlig påhengsmotoren. Den hemningløse bruken av påhengsmotoriserte fartøyer i Oslofjorden og i Skagerraks skjærgårder både på norsk og svensk side, har gjort disse farvannene til et av de mest støyforurensede områder man kan oppholde seg i en sommerdag. Kommer man derimot utenfor Norge og Sverige, synes man der å ha et langt mer bevisst forhold til støyforurensning av naturen.

SVAI: «Maria Stilla» til anker ved Kalvön.
SVAI: «Maria Stilla» til anker ved Kalvön.
mot saltskär
mot saltskär
MOT høst på keö.
MOT høst på keö.

Jeg minnes en julidag for 12 år siden i den store havnen på Norderney, en av de østfrisiske øyene. En gutt i 10–12 års alderen satte seg i familiens gummijolle, startet påhengsmotoren og begynte å kjøre rundt i havnebassenget. Jeg tror det tok under et halvt minutt innen en meget bestemt havnekaptein meldte seg i høytaleranlegget med et budskap som ikke var til å misforstå – hverken av foreldre eller barn.

I stedet for Oslofjorden og Bohuslä-kysten ble det derfor Østersjøen med Åland, Finland og Göta kanal hjem; det ble Nordsjøen med Orknøyene og Helgoland, det ble Polen og Tyskland, Jylland rundt og Nederland. Bohuslän ble for det meste redusert til gjennomseilingsfarvann, ofte seilte vi bare forbi et par mil utenfor kysten.

Med tiltagende alder vender jeg altså nå tilbake til de nære farvannene. Det er riktignok ikke bare fordi kreftene ikke lenger er hva de var, og det nattestider nå er mer fristende å ligge trygt i en lun havn enn å tørne ut til hundevakten på de mange nattseilasene som et langtokt ofte krever.

Også i langtoktenes tid kunne nok fristelsen til å velge natten i havn i stedet for på havet bli stor. Som for eksempel da vi en kveld lå utenfor Bohuslän-kysten på høyde med Fjällbacka og hadde kurs for Hanstholm på Jyllands vestkyst. Vinden var ustabil, junikvelden nordisk kjølig og sjøgangen merkbar. Altså en nokså vanlig situasjonsrapport på disse breddegrader. Og like vanlig var den lille, ikke helt behagelige uroen i mageregionen vi nesten alltid plages med foran en nattlig overfart. Vi er langt fra å være noen herdete jordomseilere!

Da kaller en seilervenn oss opp over VHF:

«Vi ligger og koser oss i Gluppöbassenget – er dere i nærheten?»

Men i de dage lot vi oss ikke friste. Det nære og trygge fikk vente.

Nå er altså tiden kommet da vi ikke lenger styrer ut på havet når natten faller på, men inn i en av våre favoritthavner – kanskje bare et par små dagsseilaser fra vår hjemmehavn, som er blitt Halden.

Men det er som nevnt ikke bare den fremskredne alderen som gjør at vi nå velger de nære farvannene fremfor fjernere kyster. Med alderen svinner nok kreftene, men som kompensasjon kommer den forlokkende pensjonisttilværelsen – forlokkende fordi vi da kan seile også utenom tradisjonelle ferieuker og helger. Vi kan med andre ord seile når stillheten senker seg over kysten, når vi har skjærgården og havnene nesten for oss selv – som da jeg begynte å seile i 1950- og 60-årene, den gangen vi hilste med flagget om vi møtte en landsmann i Sotenkanalen i juli.

Når vi nå har hjemmehavn i Halden, ligger jo et av de deiligste farvannene man kan tenke seg så å si rett utenfor havneinnløpet: Bohuslän-kysten, Skagerrak og Kattegat. Som havnekapteinen i Friedrichstadt ved elven Eider sa da han hørte hvor vi kom fra og nå var på vei ut mot Tyskebuktens tidevannstrømmer og lumske sandbanker:

«Hva i all verden har dere her å gjøre, dere som jo kommer fra paradiset!»

I dette paradiset begynte det hele, og i dette paradis ser det nå ut til å ende – i det paradiset som ligger rett utenfor hjemmehavnen. Paradiset har i det hele tatt en tendens til å ligge nettopp der – bare perspektivet er det rette.

Og det kommer med alderen…

PÅ vei inn til smögen.
PÅ vei inn til smögen.
kosterfjorden mot nord.
kosterfjorden mot nord.

.

SALTSKäR
SALTSKäR
TJURPANNEN
TJURPANNEN
ursholmen sett fra valfjel
ursholmen sett fra valfjel