Våknet opp og oppdaget at båten var i ferd med å synke
Lørdag ble dramatisk for Class 40-seilerne i Route du Rhum. Heldigvis endte aksjonen godt.
Lørdag kveld rakk Jules Bonnier frem til Benoît Sineau. Båten hans lå da med vann til rekka, og var like før å synke. Hvordan redningsaksjonen ble gjennomført er gjengitt på regattaarrangørens nettside, og oversatt og gjenngitt her på SEILmagasinet.
Etter et lavtrykk
Etter å ha tatt seg gjennom det kraftige lavtrykket nord for Azorene, var Jules Bonnier godt fornøyd med tingenes tilstand.
– Jeg hadde hatt en god natt der jeg hentet inn mye på båtene foran meg – jeg hadde til og med seilt forbi et par konkurrenter, sier Bonnier til regattaarrangøren. Han seiler en Mach 40.5 fra 2023 med navnet «Plastic Odyssey», og hadde avansert fra 15.- til 11.-plass.
Underveis i kampen mot elementene hadde Bonnier imidlertid skadet tommelen og sendt melding til regattalegen. Nesten umiddelbart ringte regattasjef Francis Le Goff tilbake. Ut fra tonen i Le Goffs stemme skjønte han raskt at henvendelsen ikke gjaldt tommelen, men at en medseiler var i nød og at han måtte trå til for å hjelpe så raskt og sikkert som overhodet mulig.
Vannet sto opp til brystet
– Jeg lå på den gunstige siden av lavtrykket, på direkte kurs. Det var rikelig med vind, men jeg seilte trygt med to rev i storseilet og J2-forseilet oppe, forteller Benoît Sineau når han ser tilbake på dramaet om bord i Class40-båten «Ekinox-Rhétores». Franskmannen hadde da seilt seg opp til en femteplass i feltet på 49 båter. Sineau seiler en Musa 40, bygget i Italia i 2025.
– Jeg bestemte meg for å unne meg en skikkelig liten høneblund – godt pakket inn i soveposen, med pute og det hele,fortsetter han.
Skipperen stilte alarmen på 45 minutter. Da han våknet, trodde han at han var midt i et mareritt.
– Jeg så det skvulpet inne i båten, som allerede holdt på å fylles med vann. I den grove sjøen slo vannet fra side til side og sto som geysirer opp under dekk, sier soloseileren.
Sineau prøvde å lokalisere lekkasjen, koblet inn lensepumpene og øste med bøtter, men vannet steg altfor raskt.
– Jeg sjekket båten igjen; vannet nådde meg allerede til brystet. Jeg angret virkelig på at jeg hadde sovet de 45 minuttene – hvis jeg hadde oppdaget lekkasjen med en gang vannet begynte å strømme inn, hadde jeg kanskje klart å se hvor det kom fra, forklarer Benoît.
På få sekunder gikk seileren over i ren overlevelsesmodus. Han kom seg inn i overlevelsesdrakten og tok med seg alt han fant av nødpeilesendere og signalutstyr.
– Det hadde blitt ekstremt voldsomt der inne. På dekk var forholdene enda mer infernalske. Det var akutt fare; båten lå veldig lavt i vannet. Jeg ble skylt over av bølger hvert femte minutt, sier franskmannen.
Regattaledelsen kunne da fortelle at andre konkurrenter hadde lagt om kursen for å komme til unnsetning, og at den nærmeste bare var drøyt en time unna.
Ante ikke hva som ventet
Da meldingen nådde Jules Bonnier om bord på «Plastic Odyssey» rundt 40 nautiske mil unna, føltes det som et slag i ansiktet. Så snart det første sjokket hadde lagt seg, samlet han seg, jibbet sin Class40 og satte kurs mot den sist kjente posisjonen til «Ekinox-Rhétores».
– Jeg hadde en seilas på drøyt to og en halv time foran meg. Det føltes uendelig langt. Jeg sa til meg selv om og om igjen:Jeg aner ikke hvor jeg skal lete – vi har overhodet ingen detaljert informasjon. Jeg ante ikke hva som ventet meg, sier Jules.
Han trodde først at han måtte lete etter en redningsflåte, men regattaledelsen informerte ham om at Class40-båten lå delvis under vann og at det ikke var utløst noen flåte.
Mayday fra Benoît
Da Bonnier begynte å nærme seg posisjonen, startet han å sende meldinger over VHF-en – ved 6 nautiske mil, så 5, så 4…
– Plutselig hørte jeg Mayday fra Benoît! Jeg svarte at jeg var rett i nærheten og på vei inn, sier redningsmannen.
Benoît, som klamret seg fast til det lille som sto igjen av båten over vannflaten, speidet utover horisonten.
– Da jeg så seilene hans komme til syne, var det en ubeskrivelig lettelse. Jeg følte virkelig at jeg sank, minnes Benoît.
Jules manøvrerte så nært opptil ham som han overhodet våget:
– Masten var fremdeles oppe, og overbygget på hytta lå omtrent i vannlinjen, beskriver Jules. Tiden var i ferd med å løpe ut. Etter tre mislykkede forsøk satt det fjerde.
– På et visst tidspunkt har du ikke noe valg – du må ta risiko og bare kjøre på. Jeg gikk så tett på som overhodet mulig – under fem meter fra vraket, tror jeg, forklarer Jules.
Benoît hoppet i sjøen for å ta imot livbøyen som ble kastet til ham.
– Jeg hadde spent på meg alt som fantes av hodelykter, lommelykter og strobelys for å være sikker på å bli sett – jeg så ut som et juletre, forklarer Benoît.
Jules heiste ham om bord:
– Det krevde nesten ikke krefter. Med alt det adrenalinet i kroppen hadde han sikkert klart å klatre til topps i masten, sier redningsmannen. Benoît var i god behold – Jules hadde nettopp berget livet hans. Begge seilerne sto igjen oppløftet og lettet.
Mot Pointe-à-Pitre sammen
Jules varslet umiddelbart regattaledelsen og den franske sjøredningstjenesten (CROSS), og ga Benoît varme klær og mat.
– Du kjenner veldig raskt på ansvaret ved å være den eneste personen i nærheten. Det er en ganske tung bør å bære. Men vi skal fullføre dette sammen. Vi har vann – det er tynt med mat, men vi skal klare oss, innrømmer Jules.
I samråd med regattaledelsen ble det besluttet å beholde Benoît om bord helt til de når Guadeloupe, da Jules ønsker å fullføre regattaen.
– Han har lov til å fortelle meg vitser og prate med meg, men han har ikke lov til å røre noe om bord, spøker Jules.
Det er en helt ny tilværelse som krever tilvenning.
– Når du seiler solo, er du 300 prosent fokusert. Nå seiler vi i praksis doublehanded – men med en medskipper som faktisk ikke har lov til å hjelpe – så du kan ikke trekke deg helt inn i din egen boble. Min Route du Rhum blir ikke slik jeg hadde sett for meg, så jeg måtte sette meg et nytt mål: at vi begge skal gå på kaia i Pointe-à-Pitre sammen.
Tirsdag ligger de på 19.-plass med 1 400 nautiske mil igjen til mål.
Reddet liv
– Etter et døgn med utmattelse, søvn og forsøk på å samle tankene, kverner hodet for fullt. Frustrasjonen, sjokket… Det er vondt å forlate båten sin på den måten midt ute på havet, og måtte avbryte en regatta som gikk så bra. Det som smerter mest, er å ikke skjønne hva som faktisk skjedde, sier Benoît.
Benoît Sineau ønsker likevel å uttrykke sin dype takknemlighet overfor Jules Bonnier – «som ganske enkelt reddet livet mitt» – og retter en takk til arrangørene og alle andre som var involvert i redningsaksjonen.
Sluttordet går til Jules: «Han kommer til å huske meg for resten av livet, og jeg kommer til å huske ham for resten av mitt.»
Det er ennå et bevis på det ubrytelige samholdet som råder blant seilere på det åpne hav.
