Hvorfor seiler vi?

Ja, hvorfor gjør vi det? Ulf Breistrand funderer over dette og trekker frem hva seilere han har møtt har svart og sagt.

Publisert Sist oppdatert

Jeg har denne nesten uforklarlige dragningen til seiling, sjø og båt. Jeg treffer mange seilere når jeg arbeider med serien «Båten min», og har for lengst skjønt at jeg ikke er alene om min «last». Selv om vi snakker mest om båtens egenskaper, passer jeg alltid på å få lurt inn et spørsmål om hva som er så fint med å seile, i håp om å få litt hjelp med dette smått eksistensielle spørsmål: Hvorfor seiler vi? Jeg mener – det er jo lenge siden vi måtte seile for å komme hit eller dit, eller for å skaffe et utkomme.

Jeg putrer sakte ut fra havnen. Styrer inn i vinden og kobler inn autopiloten. Så går jeg frem til masten og trekker opp storseilet (det går lettest fra masten). Tilbake i cockpiten strammer jeg skjøtet så seilet slutter å blafre. Jeg trekker fallet inn og kveiler det pent under sprayhooden, før jeg ruller ut genuaen. Jeg tar roret fra autopiloten, faller av noen grader til vinden fyller seilene og krenger båten. Så er jeg klar for det magiske øyeblikket. Jeg trekker i stopphendelen. Og etter et øyeblikks vibrerende stillhet kommer lydene tilbake, lydene som motoren overdøvet, bruset fra sjøen som splittes av baugen og sprudler stadig fortere langs skroget som skyter fart i det jeg faller av enda noen grader til skarp slør.

Seiling, stillhet og musikk

For å lese denne saken må du være abonnent

Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud

Digitalt abonnement - 49 kroner per måned, første måned gratis

Bestill her

Digitalt abonnement - 495 kroner per år

Bestill her

Total abonnement - 795 kroner per år

Bestill her

Powered by Labrador CMS